«Bygge landet»-perioden 
Preget av konsensus var nok minst i den første etterkrigsperioden, da et omfattende system for økonomisk planlegging og reguleringer ble bygget opp av Arbeiderpartiet, som på den tiden hadde rent politisk flertall i Stortinget.

Hovedretningen var å bygge tung industri, særlig kraftkrevende, samt å utvide kraftproduksjonen kraftig. En rekke kraftfulle virkemidler ble brukt: Kredittmarkedene var gjennomregulerte, med rimelige lån til prioriterte områder, og færre og dyrere lån til de som falt utenfor. Her gikk Norge lengre enn de fleste land i Europa. Billig kraft, særlig til tung industri, ble brukt bevisst for å ekspandere denne sektoren. Skattepolitikken ble også brukt aktivt for å begunstige spesielle områder, både geografisk og næringsmessig.

Den borgerlige siden var gjennomgående skeptisk til reguleringene. Men da vi fikk en bred borgerlig regjering med statsminister Per Borten (Sp) fra 1965 til 1971, videreførte og til dels forsterket den både industripolitikken og reguleringene.

Møte med oljeindustrien ga et tilsvarende trekk. Det var relativt stor enighet om grunnprinsippene for oljepolitikken da disse ble etablert tidlig på 1970-tallet. Høyre var riktignok skeptisk til den store innflytelsen Statoil fikk i sine raskeste vekstår. Gjennom den såkalte «vingeklippingen» midt på 1980-tallet ble det imidlertid etablert en nokså sterk konsensus også her – som i grove trekk har holdt seg siden.

Staten som eier
Staten ble også eier for en rekke storbedrifter etter krigen. Her var det lenge debatt, men innenfor nokså avgrensede deltemaer.

Arbeiderpartiet kalte seg fortsatt «sosialister», men internt var det klart at partiet ikke ønsket et for stort statlig eierskap. Eierskap var dyrt, og det krevde mye oppmerksomhet fra politisk ledelse. Om industriens eiere hadde trådt til side og sagt «værsågod» til staten, så ville vi ha sagt nei takk, forklarte partileder og statsminister Einar Gerhardsen på partiets landsmøte i 1947.

Staten fikk Jernverket, Årdal og Sunndal verk (ÅSV) og et stort eierskap i Norsk Hydro, de to siste som overtakelse av tyske verdier i krigsoppgjøret, samt en rekke mindre engasjementer. Men Norge ble i den klassiske etterkrigstiden aldri av de landene i Europa som hadde et spesielt stort statlig eierskap.

På den politiske høyresiden så man med en viss skepsis på det nye eierskapet. Samtidig hadde høyresiden ønske om et nasjonalt eierskap. Norge hadde et relativt svakt privat kapitalmiljø, og skulle man få et norsk jernverk, eller skulle man sikre et nasjonalt eierskap til for eksempel Norsk Hydro, så trengt man nok staten.

Dette nasjonale motivet favnet bredt, og har siden vært førende både for å etablere og beholde et stort deleierskap i en rekke store bedrifter.

Å velge vinnere
Sekstitallet ga en mer finsiktet politikk med sikte på å velge vinnerbransjer og –bedrifter gjennom statlige fond. Her ble interessante bransjer valgt ut, slik som elektronikkindustrien. Systemet var sinnrikt og toppstyrt, men kom i problemer sammen med flere av de gamle statsbedriftene på 1970-tallet.

Erfaringen fra 1970-tallet var at det var lettere å etablere satsinger og eierskap enn faktisk å håndtere dem i skiftende tider, særlig når behovene for kostnadskutt og nedstengninger meldte seg. Poltikkens arenaer var ikke spesielt godt egnet til å fatte upopulære avgjørelser av denne typen, og kanskje særlig ikke på 1970-tallet, med svake mindretallsregjeringer, pågående interessegrupper og et relativt aktivistisk Storting.

Gjennom 1980-tallet ble næringspolitikken kraftig lagt om. Kredittmarkedene og kraftmarkedene ble liberaliserte. Skattepolitikkens maksime var at den skulle virke næringsmessig «nøytralt». Og alle de rene statsbedriftene – bortsett fra det oljerike Statoil – ble enten nedlagt, solgt eller kraftig omstrukturert. Prosessen startet under regjeringen Willoch, men skjøt virkelig fart under Brundtlands regjeringer etter 1986, og den gikk i samme spor under regjeringen Syse (1989-90).

Det beste man kan trekke med seg av erfaring fra fortiden, er trolig evnen til over tid å bygge konsensus omkring politikkens hovedtrekk.

Det nye eierskapet
Det statlige eierskapet gikk i volum og omfang i motsatt retning. Men det var en eiermodell av den typen som var etablert for Norsk Hydro som ble den foretrukne inn på 1990-tallet. Her lå det operative og langt på vei det strategiske ansvaret i selskapets organer, med profesjonelle styremedlemmer. Et underliggende premiss var at selskapene skulle forbli norske – etter hvert konkretisert til at hovedkontoret skulle være i Norge.

Denne modellen ble brukt for Kongsberg-gruppen etter reorganisering sent på 1980-tallet, for eierskapet i landets største bank, DNB, og for Telenor og Statoil etter delprivatisering og børsnotering omkring år 2000.

Konsensusen omkring dette eierskapet har vært forbausende stor. Et underliggende kompromiss ligger antakelig i det at eierskapet er blitt større enn noen på venstresiden kunne drømme om på 1980-tallet, og det er blitt mer tilbakeholdent og regelstyrt enn noen fra høyresiden ville trodd.

Rikdom og grønne skifter
Dagens trender går i retning av en mer aktiv næringspolitikk. Det viktigste motivet ligger i behov for et grønt skifte. I økonomenes lærebøker bør dette helst gjøres ved hjelp av avgifter på utslipp, men verken politikere eller velgere ser ut til å akseptere de kostnadene og fordelingsvirkningene det gir. Ser vi mot Europa, finner vi også et rikholdige og varierende virkemidler, der ulike former for støtte og innsats mot bestemte næringer inngår.

Andre motiver for en mer aktiv næringspolitikk ligger i å skape nye vekst utfra nye næringer. Dette er i tråd med tidligere målsetninger og satsinger. Den norske statens store finansielle handlefrihet er her et tveegget sverd. Den gir på den ene siden muligheter, men det er ingen tvil om at sterke pressgrupper posisjonere seg godt med løfter om gull og grønne skifter, i håp om å få tilskudd og ordninger som kan bringe gode inntekter til deres eiere. Dessuten er neppe dagens politikere særlig mer motstandsdyktig for interessegruppers press enn på 1970-tallet.

Det beste man kan trekke med seg av erfaringer fra fortiden, er trolig evnen til over tid å bygge konsensus omkring politikkens hovedtrekk, og den jevnt over pragmatiske holdningen til å finne virkemidler som fungerer godt, og å forkaste de som fungerer dårlig. For det siste har vi avgjort noen gode, men også en del relativt dårlige erfaringer å trekke på.