Det offentlige kan lære mye av delingsøkonomien når fremtidens velferdsbehov skal dekkes, mener Kåre Hagen, leder ved Senter for velferds- og arbeidslivforskning (SVA).

– Alle snakker om innovasjon. Men innovasjon er bare et ord for noe som må gjøres, uten at vi ennå vet hvordan.

Kåre Hagen sitter på kontoret på Høgskolen i Oslo og tygger på den nøtten som velferdsmodellen er blitt. Hvordan skal vi sikre folks gode, trygge liv med tilgang til nødvendige helsetjenester de neste årene?

– Det minst usikre med fremtiden er at det blir flere helselidelser, helt enkelt fordi vi blir eldre. Og måten vi har organisert tjenestene på, vil ikke lenger duge. Vi må tenke nytt.

Han lener seg fram.

– Den teknologiske revolusjonen vil komme. Flere vil bli sin egen tjenesteprodusent, på samme måte som nettbanken som har gjort deg selv til bank. Flere vil kunne klare seg sjøl, fordi vi kan utplassere medisinsk hjelp hjemme hos pasienten,
der de kan administrere sin egen sykdom.

Innkjøpsmakten bør bidra til innovative løsninger.

– Hvordan må vi endre organiseringen av tjenestene?

– Vi må forbi den gamle planøkonomiske tanken om at dette skal det offentlige gjøre alene. Den gamle måten vil ikke dekke behovene. Derfor ser jeg for meg et mangfold der også private tilbydere, ideelle og kommersielle – får flere oppgaver.

– Det vil tvinge seg fram et mangfold? 

– Ikke tvinges fram, for det betyr at vi egentlig ikke vil det. Jeg tror at dette er noe vi bør ville. 

Han rister på hodet.

– For meg har helsedebatten rundt dette vært underlig. Det virker som verdivurderingene gjøres på feil sted. I stedet for å handle om private eller offentlige, bør debatten handle om det gode liv, med trygghet og tilgang til helsetjenester. Det bør handle om samfunnssolidariteten. Da er det mindre viktig hva slags løsninger vi bruker. For eksempel kan vi lære mye av delingsøkonomien: I stedet for taxi, kan en privat bil frakte mor til legen. Delingsøkonomiens genialitet er at den kobler informasjon med tilgjengelige ressurser. Og vi må bruke samfunnets samlede ressurser bedre. 

I stedet for å handle om private eller offentlige, bør debatten handle om det gode liv, med trygghet og tilgang til helsetjenester. Det bør handle om samfunnssolidariteten. Da er det mindre viktig hva slags løsninger vi bruker.

Stabler med dokumenter ligger på pulten, bokhylla er fylt av forskningsbøker og ringpermer, og på en tavle over pulten er det notert et sammensurium av ideer, telefonnumre og møtetider. Utfra innsiden av kontoret å dømme, er han en travel mann.

Kåre Hagen har skrevet en rekke publikasjoner om arbeid og velferd, og deltok også i prosjektet «Fremtidens velferdsstater: Våre barns Europa». I 2011 ledet han Hagen-utvalget om innovasjon i omsorg. Hvordan vi møter eldrebølgen har stor betydning for hvor sterk velferdsstat vi vil ha i fremtiden, mener han. 

– Eldrebølgen blir et umulig prosjekt hvis vi møter den med mer ressurser til det gamle systemet. Da må én av tre ungdommer – og to av tre jenter – velge omsorgstjenester de neste årene. Det er utopisk, og derfor må vi søke etter andre løsninger: Vi må bruke ny teknologi på bred front og utvikle tjenestesiden, som inkluderer mer bruk av private. For å si det litt flåsete: 
Det blir demens nok for alle.

Eldrebølgen blir et umulig prosjekt hvis vi møter den med mer ressurser til det gamle systemet.

– Hvorfor er bruk av private mer omdiskutert innenfor barnehage og eldrehjem enn for eksempel innen farmasøytisk industri eller rehabilitering? 

– Fordi det aktiviserer en ideologisk spenning. Inntrykket er at man ikke skal tjene store penger på andres helsebehov. Det blir en konflikt mellom velferdsstatens ideelle målsetninger og kommersielle interessers fortjenestemotiv. Men ...

Han presiserer:

– Så er det en mellomposisjon som har vanskelig for å etablere seg i Norge: I de tilfellene der det offentlige sliter med å dekke sitt ansvar, bør man se fordelene av at underleverandører overtar oppgavene. Hvis private aktører raskere kan ta av køer, ta imot flyktninger eller levere tjenester på en billigere og mer fleksibel måte, da bør det gjøres. 

– Da er det en avsporing om de får fortjeneste? 

– Det er noe irrasjonelt over det. Hvorfor brukes ikke det argumentet mot medisinindustrien? Eller optikere? Og se på skolesektoren: Der var det greit å åpne for private, så lenge de ikke oversteg en rimelig fortjeneste. Den holdt en stund, men nå er den sårbar.

– Er det dekning for å si at private helsevirksomhter generelt holder høyere kvalitetsnivå enn offentlige?

Hagen tenker seg om en god stund. Så sier han:

– Det finnes studier av brukerfornøydhet somviser at private er bedre. Og undersøkelser tyder på at mange som er misfornøyd med det offentlige, går til det private. Men dette er ikke forsket på, så det kan ikke sies sikkert. 

Det minst usikre med fremtiden er at det blir flere helselidelser, helt enkelt fordi vi blir eldre. Og måten vi har organisert tjenestene på, vil ikke lenger duge. Vi må tenke nytt. 

Når han ser den politiske debatten om private versus offentlige, akker han seg. Den har vært lik i alle år, der høyresiden er for mer private bidrag og venstresiden klamrer seg til den heloffentlige modellen. Det blir som en rituell besvergelse, mener han. 

– Hvis jeg skal gi ett råd: Flytt debatten til hva samfunnssolidaritet bør handle om. Hvilke ulikheter skaper klasseskiller? Og hvilke ulikheter fyller nye behov?

– Kan vi lære noe av andre lands velferdsstater? 

– Hvis vi ser nedover i Europa, har flere en sterkere tilstedeværelse av familienormer som utfyller en velferdsstat. De katolske landene er mer familieorientert enn de lutheranske. Men de får ikke bedre velferd. Staten er mer tilbaketrukket fordi familien har en primærrolle, men problemet oppstår når familienettverket er svakt. Da faller mange utenom.

Fremtidens helseutfordringer er ikke bare et problem, mener Hagen. Når hele verden eldes skaper det nye forretningsmuligheter, også for norske gründere.

– Norsk industri bør kjenne sin besøkelsestid og være i front. Det er en bedrift i Moss som allerede har kapret en liten del av verdensmarkedet med en smartelefon-app som fungerer som døråpner. Når bestemor har låst seg inne, faller og brekker lårhalsen, er smartlåser fremtiden. Det er gode muligheter for å tjene penger på eldrebølgen. 

Han får en innskytelse:

– Hvis vi vil ha en sterk norsk medisinteknisk sektor, rettet mot velferdsteknologi, så bør den få mer drahjelp av offentlige innkjøp.

– Hva mener du?

– Innkjøpsmakten bør bidra til innovative løsninger. Det er for hardhendt fokus på pris, og mindre på hva som kan drive fram en norsk medisinteknisk industri. Slik det fungerer i dag, får ikke gründerbedrifter som ligger noen hakk foran den støtten for å komme seg videre. 

Han blir stille et øyeblikk.

– Men det er kanskje å banne i kirka.

Vi må bruke ny teknologi på bred front og utvikle tjenestesiden, som inkluderer mer bruk av private. For å si det litt flåsete: Det blir demens nok for alle.