Her er mannen de private helseforetakene på Vestlandet vil inngå avtaler med. Men Helse Vest-sjef Herlof Nilssen har et daglig dilemma: Han må balansere politiske krav med en kontinuerlig vurdering av regions helsebehov og det offentlige helsevesenets leveringsevne.

– La det være klart: De private aktørene er våre samarbeidspartnere, og vi er helt avhengige av dem. Vi må ha dem med oss i dag, i morgen og i overmorgen.

Herlof Nilssen, administrerende direktør i Helse Vest, sitter og snakker om helseforetakets strategi ved innkjøp av private tjenester. Med et budsjett på rundt 30 milliarder kroner, skal Helse Vest sørge for at 1,1 millioner innbyggere får dekket de tjenestene de har krav på. For å øke kapasiteten og korte ned helsekøene, er det per 2017 inngått driftsavtaler med ca. 300 private aktører, både pesialister, sykehus, rehabiliteringsinstitusjoner, laboratorium og radiologitjenester.

– Når vi ser utviklingen mot 2035, vil behovet for spesialisthelsetjenester øke mye, og den store veksten vil komme blant livsstilssykdommer og blant de eldre, i aldersgruppen 70-pluss. Det vil nok bli behov for å kjøpe mer tjenester av de private framover, men det er vanskelig i dag å være tydelig på hvilke tjenester og hvor mye vi har behov for.

– Noen mener at Helse Vest er kun opptatt av pris ved innkjøp, ikke kvalitet?

– Det er jeg veldig uenig i. Til syvende og sist er pris avgjørende, men det viktigste er om tilbyderne oppfyller kvalitetskravene. Når flere aktører møter de standardene, kan pris bli utslagsgivende. 

Det er vi som må integrere de private på en måte som gjør at pasientene får den tjenesten de skal ha. Da er det ikke viktig om tjenesten er i privat eller offentlig regi.

Han lener seg fram i stolen.

– Våre private samarbeidspartnere må få tilgang til våre helhetlige IKT-systemer for å forenkle samhandlingen og bygge gode pasientforløp. Dette vil kreve nye investeringer for både de private leverandørene og for oss, og jo lenger vi går i integrasjonen av de private, jo lenger bør avtalen vare for å forsvare pengebruken. Men lange avtaler vil føre til at vi sjeldnere kan teste markedet og åpne for eventuelle nye leverandører Det er til syvende og sist vårt ansvar at de private som har avtale med oss, leverer gode helsetjenester til innbyggerne. 

– Systemet svekker konkurransen i markedet?

– Alle de private som er inne hos oss, vil ha lengst mulig avtale. Og alle som er utenfor synes de er altfor lange. Så ja, det er et paradoks. 

 Av Helse Vests budsjett på vel 30 milliarder kroner, går litt over 10 prosent til innkjøp av private tjenester. Noen har spurt seg om ikke prosentsatsen bør være høyere.

– Det er vanskelig å si hvor mye vi bør bruke. Vi kjøper for ca 3,5 milliarder kroner, 3.500 millioner kroner, og det er et betydelig beløp.

Vi er blitt flinkere i dialogen med de private, flinkere i anskaffelsene og bedre til å styre og målrette innkjøpene.

Samtidig er det viktig og ønskelig at det skjer en effektivisering og en produktivitetsvekst også i det offentlige helsevesen. Dette fører til at vi i dag behandler langt flere pasienter sammenlignet med tidligere år, med stort sett det samme ressursgrunnlaget. Denne utviklingen vil og må fortsette, og vil føre til endringer i våre behov for å kjøpe tjenester fra de private, sier Nilssen, som har ledet Helse Vest siden 2002.

– Hvilke krav stiller dere til de private? 

– Vi tenker helhetlig kvalitet, ser på rutiner, personell, bakgrunn på personell, utstyr ... alt fra A til Å. Vi har strategier for å treffe best mulig, så vi dekker de behovene som trengs. Det er ingen tilfeldig prosess. Men kanskje vi kan trekke flere private inn og be om mer helhetlige tjenester, som for eksempel utdanning av helsepersonell og innovasjon. Et foretak som Aleris vil sikkert være med å utdanne personell, men mindre foretak har trolig ikke mulighet til det. 

– Hvordan kan dere ytterligere gjøre bestillerrollen bedre? 

– Vår hverdag består av ambisiøse mål, men av og til også motstridende mål. Politisk ledelse vil ha kortere ventetid, effektiv drift, kvalitet i tjenesten, mindre variasjon og mer helhetlige og standardiserte pasientforløp.

I en konkurranse er det noen vinnere og noen tapere. Det må alle leve med.

De siste årene har det også vært krav om økning i kjøpet av private tjenester, og det er ikke alltid at dette er like lett å levere samlet på, i alle fall ikke på kort sikt. Det tar tid å bygge helhetlige system. Vi må hele tiden gjennom vårt «sørge for ansvar» sikre at tilbudet til pasienten er best mulig.

– Har du et konkret eksempel som beskriver dette dilemmaet?

– Vi ser at på enkelte områder er ventetidene nå nede i 20–30 dager. Spørsmålet er hvor langt ned vi skal i forhold til en helhetlig prioritering med relativt sett knappe ressurser. Skal vi ta ned den private kapasiteten, eller må vi redusere egen aktivitet?

– Rusområdet er et annet eksempel. I dag er gjennomsnittlig ventetid for ruspasienter 20–30 dager, kravet fra departementet er tilbud innen 60 dager, samtidig hører vi at det er ønskelig med ytterligere prioritering av denne pasientgruppen. Det er vi enig i. Men spørsmålet kan snart komme om kapasiteten der er for stor, og eventuelt hvor en skal ta ned kapasitet, og om du kan øke aktiviteten et annet sted. Og igjen kan spørsmålet bli om en skal ta ned aktiviteten i egen regi, eller de privates? Og hva med langsiktigheten? Her er det ingen enkle svar. 

– Har du forståelse for at private opplever anskaffelsesprosessene som lettere angstfylte? At ett tapt anbud kan være avgjørende for hele virksomheten? 

– Det forstår jeg, og vi har flere eksempel på at private leverandører som har hatt avtale med oss ikke får den fornyet. Etablerer du et marked, er det aldri sånn at det passer nøyaktig med antall deltakere. I en konkurranse er det noen vinnere og noen tapere. Det må alle leve med. Det er eksempler på private som ikke har fått fornyet sin kontrakt og laget en huskestue av de sjeldne, men sånn er det. Det er sånn markedet fungerer. 

– For noen betyr det konkurs?

– Ja, det er en del av hverdagen.

– Undersøkelser har vist at private helseforetak ofte er bedre enn offentlige på innovasjon, effektiv drift og slankere organisasjon? 

– Jeg hører de sier det. Og det er helt sikkert private som er knallgode på å drive godt og tenke innovasjon, men når jeg ser utviklingen i vår offentlige spesialisthelsetjeneste siden 2002, så er det få som har beveget seg så raskt og så langt teknologisk. Det er en kraft på teknologi i systemet som er unik, og den har gitt en produktivitet som er blant de aller beste.

Han tar en kort tenkepause. 

– De private opererer ofte i et avgrenset område, og det er lettere å tenke optimalisering. Og de har sjelden en beredskap hvis noe går galt, kanskje med unntak hos de største aktørene. Det er mer krevende i store komplekse organisasjoner som hos oss å tenke innovasjon, likevel skjer det mye nå. På nettet kan du lese journalen din, bytte legetime på kort tid, stille spørsmål til behandlende lege og se om andre har snoket i din journal. For bare å nevne noen få ting.

– Til syvende og sist er spørsmålet: Dekker vi de økende helsemessige behovene godt nok? 

– Riktig, og hvis en pasient på Vestlandet får et dårligere tilbud hos en privat aktør, er det vårt ansvar. Det er vi som må integrere de private på en måte som gjør at pasientene får den tjenesten de skal ha. Da er det ikke viktig om tjenesten er i privat eller offentlig regi. Vi må sy sammen en helhet og den må fungere i et samlet løp.

– Frykter du en utvikling mot et todelt helsevesen, der de ressurssterke kan tre ut av køen i det offentlige og kjøpe seg privat helsehjelp?

– Jeg er ikke så redd for den utviklingen, men samtidig må vi erkjenne at med relativt sett avgrensede ressurser vil det alltid være noen behandlinger og noen medikamenter som vi må si nei til. De som har penger vil alltid kunne kjøpe disse tjenestene privat. Det viktigste er at vi fortsatt har et tungt, offentlig helsevesen som kan tilby de tjenestene du har behov for. Todelingen er som oftest relatert til forsikringsordninger, og hvis noen vil kjøpe seg en privat forsikring, så greit nok.

Han smiler.

– Men det skal ikke jeg mene så mye om. Jeg sitter i glasshus og er selvsagt tilhenger av et sterkt offentlig helsevesen.

Når jeg ser utviklingen i vår offentlige spesialisthelsetjeneste siden 2002, så er det få som har beveget seg så raskt og så langt teknologisk.