Måten Oppsalhjemmet jobber systematisk med kvalitet i pleien har vakt oppmerksomhet forbi Norges grenser. Daglig leder Elin Haug Nygård tror suksessen handler om ansatte med arbeidsglede og stolthet i jobben.

– Denne kolonnen kaller vi «viktig for meg». Hos denne beboeren står det at han er «er glad i trening og klassisk musikk, og liker sushi og muggost ». Når hjelpepleier Kari kommer på jobb, må hun se på den raden og huske dette. 

Elin Haug Nygård står på vaktrommet på Oppsalhjemmet og forklarer hvordan risikotavlen har gjort hverdagen lettere for både ansatte og beboere. Tavlen beskriver i detalj det viktigste om hver beboer, både medisinering, ernæring,
vektkontroll, fare for fallulykker og mye mer.

– Risikotavlen har gjort arbeidet mer systematisk. Den kan aldri erstatte dokumentasjonssystemet på datamaskinene, men det er huskeliste som
gjør det lettere å følge med på alle detaljene, sier Nygård.

Vi jobber hele tiden med å forbedre oss, i hver enkelt detalj. Hvis vi får en telefon fra en pårørende som ikke er fornøyd, tar vi tak i det med en gang. Jeg tror vi er raske og tydelige, og at de ansatte er villige til å snu seg raskt om det trengs.
Elin Haug Nygård

Risikotavlen var en av grunnene til at hun i fjor fikk årets «Pasientsikkerhetspris» av helseminister Bent Høie. Prisen ble gitt for sykehjemmets arbeid for «systematikk og individuelt tilpassede grep ... som skreddersyr og gjør pleien personuavhengig».

– Det var en stor anerkjennelse og gir meg enda mer arbeidsglede. Men det er en pris til hele Oppsalhjemmet. Vi hadde ikke fått til alt dette uten de ansatte.

Etter at Norlandia tok over driften av Oppsalhjemmet i 2009, har sykehjemmet fått et betydelig løft. Fra å bli rangert på 30. plass i Helseetatens brukerundersøkelse om trivsel hos beboerne, rykket de opp til 4. plass i 2012. Større trygghet, bedre måltider, flere aktiviteter og ansatte som viste respekt og høflighet var noen av punktene som beboerne pekte på som de store endringene.

– Det var gledelig ettersom vi jobbet målbevisst med disse områdene. Vi fikk snudd en negativ trend, og personalet bidro med sterk endringsvilje, sier Nygård.

Kvalitetsforbedringen førte også til at Oppsalhjemmet fikk ISO-sertifisering i 2013. Og etter tildelingen av «Pasientsikkerhetsprisen» i fjor, fikk de besøk fra en rekke utenlandske sykehjem som ville komme og lære. En helseleder fra
Nord-Irland konkluderte med at «dere har fått medfølelse inn i omsorgen», andre påpekte at Oppsalhjemmet «fikk fram mennesket bak pasientnavnene».

– Vi jobber hele tiden med å forbedre oss, i hver enkelt detalj. Hvis vi får en telefon fra en pårørende som ikke er fornøyd, må vi tak i det med en gang.

Jeg tror vi er raske og tydelige, og at de ansatte er villige til å snu seg raskt om det trengs.

– Hva har vært avgjørende for å heve kvaliteten i omsorgen?

– Vi har flere ildsjeler og personalet får jobbe med ting de har lyst til å jobbe med. Det skaper arbeidsglede.

En dag kom Nygård tilbake fra ferie og så at noe hadde skjedd. En rekke gule post-it-lapper var plassert på dører, vinduer og bordflater, med individuell ros eller små visdomsord. Alle var signert «Post-it-geriljaen». Det la flere merke til.

– Det er morsomt at en så liten ting kan skape så mye engasjement. Det sier noe om kulturen her. Det er korte beslutningsveier og alle har stor påvirkningskraft.

På mange vis er Oppsalhjemmet symbolet på hvordan man må møte fremtidens behov for helse- og omsorgstjenester. I 2030 vil hver tredje nordmann være over 60 år, og Norlandia vil gjerne bidra til å løse utfordringene som eldrebølgen
fører med seg.

Alle må være med. Dette er den eneste måten å sikre at vi også i fremtiden har et likeverdig tilbud, uavhengig av sosioøkonomiske forutsetninger hos den enkelte.
Yngvar Tov Herbjørnssønn

Yngvar Tov Herbjørnssønn er konsernsjef i Nordlandia, og han er tydelig på hvordan de kan bidra.

– Generelt er det så enkelt som at alle kloke og engasjerte krefter må være med. Vi, våre dyktige konkurrenter, de ideelle og det offentlige representerer slike krefter. 

Over tid har vi utviklet praksiser og standarder som er verdifulle både hva gjelder kvalitet og kostnader. Å senke medisinbruken med 50 prosent, eller å inngå en konkret og tillitsfull avtale med den enkelte for siste fase av livet, det er innovasjoner – det sosiale feltets svar på Über og Tesla. Alle må være med. Dette er den eneste måten å sikre at vi også i fremtiden har et likeverdig tilbud, uavhengig av sosioøkonomiske forutsetninger hos den enkelte.

– Hvilken rolle har dere i utdanning av helsepersonell?

– Vi har ikke bare en rolle, vi har et ansvar som alle andre aktører – offentlige som private. Samfunnsoppdraget er ikke noe det offentlige har gitt oss. Det er noe som hviler på oss alle, og som vi tar del i med stor selvfølgelighet. Vi tilbyr plasser til lærlinger og studenter, og har ulike samarbeid på dette. Vi har blant annet på eget initiativ iverksatt banebrytende arbeid for å autorisere utenlandske sykepleiere. En herlig bieffekt av dette – ut over å sikre god kompetanse
i eldreomsorgen – er at det danner et vern mot sosial dumping.

– Hvordan samhandler dere med Oslo kommune som oppdragsgiver, og hvordan fører kommunen kontroll med de tjenester dere leverer?

– Vi samhandler veldig mye, og kunne samtidig gjort enda mer. Oslo kommune er proffe og villige til å tenke nytt. Den viktigste arenaen er anbudsmodellen. Det er en fantastisk modell som Oslo kommune er dyktige på. Vår påstand er at absolutt alt det politikere ønsker seg av kontroll, har de i anbudsmodellen. Den er svært godt egnet til å tvinge frem forsvarlig og god utvikling – noe vi sammen med Oslo kommune har gjort i veldig mange år gjennom de kontraktene vi har blitt tildelt. Vi burde komme dit at det offentlige selv måtte gi anbud med jevne mellomrom på egne kontrakter i konkurranse med oss og de ideelle. Det ville sikret at vi på en forsvarlig, men stadig utviklende måte stod på tå hev for de eldre.

– Litt på siden, men som vår lege Stephan Ore har skrevet om; vi jobber i de eldres siste hjem. Det er ikke slik at de bor på vår arbeidsplass. Perspektivet må alltid være hva som til sist blir god kvalitet for de eldre, og ikke hvem som er eier eller drifter. 

Vi jobber i de eldres siste hjem. Det er ikke slik at de bor på vår arbeidsplass. Perspektivet må alltid være hva som til sist blir god kvalitet for de eldre, og ikke
hvem som er eier eller drifter.
Yngvar Tov Herbjørnssønn

I tredje etasje på Oppsalhjemmet møter vi Lise Støren (82), som viser oss rommet sitt. Som alle de andre 150 beboerne har Lise enerom med veranda. Ofte sitter hun i en lenestol med strikketøyet. 

– Jeg har vært her i snart fire år og stortrives. Det skjer noe hver dag. I dag har vi besøkt noen hester på en gård, det var stas, sier hun. Hun smiler og unnskylder at rommet er så rotete, og tar oss med til uteområdet på baksiden av bygget, en grønn oase med masse boltreplass. Lise viser oss hønseburet og løfter opp uken der hønene pleier å legge egg.

– Her var det tomt. Men det var tre egg her da jeg sjekket i morges. Det er utrolig trivelig med dyr. Ser du fuglekassene vi har satt opp? De har jeg vært med å lage, vi har en egen fikse-ordnegruppe som snekrer og maler, sier Lise.

Daglig leder Nygård kommer smilende fram fra bakgrunnen:

– De fleste elsker å være her ute. Her kan vi grille og finne på aktiviteter, eller bare nyte sola. Men vi må også ta hensyn til de som ikke vil være med på fellesaktiviteter. Hver beboer har også krav på egentid.

Hun legger en arm rundt Lise.

– Så får vi en del besøk her også, gjør vi ikke?

Med musikk og dans og god stemning.

Lise smiler.

– Ja, og da synger vi med! Det er nesten det morsomste.