– Det er mangel på kreativ destruksjon sier samfunnsøkonom Jørn Rattsø.

Han låner uttrykket fra den østerrikske samfunnsøkonomen Joseph Schumpeter, som på 1930-tallet argumenterte for at gamle virksomheter må legges ned for å gi plass til nye. At vekst krever fornyelse er like gyldig Norge i 2020, mener Rattsø.

– Regjeringen må utvikle offentlige tilbud for å tilfredsstille befolkningens behov og krav, og ny teknologi skaper nye muligheter for offentlige tjenester. Offentlig sektor strever med gamle strukturer som er vanskelig å forandre. Sysselsetting og pengebruk vokser med liten evne til å legge ned og omstille gammelt. Det er langt unna dynamikken i privat næringsliv, sier han.

Han sitter på sitt kontor i femte etasje på Rustbygget, ett av NTNUs nyeste bygg. Trondheimssolen skinner gjennom vinduene, hyllene er fulle av akademiske bøker.

 – Offentlig sektors andel av fastland-Norge er på 60 prosent. Det er mye! Ingen andre rike land er i nærheten av å ha en så stor offentlig sektor. Når oljeaktiviteten fases ut, blir det tungt å bære den ryggsekken. I tillegg kreves penger til å finansiere fremtidens eldreomsorg, innvandring og klimatiltak. Å erstatte oljeinntekter med høyere skatter er krevende nok.

– Så hva er svaret på kostandsutfordringene?

Rattsø trenger ingen betenkningstid.

– Svaret vet vi: Det er høyere produktivitetsvekst. Men det er et stort skip å flytte.

Det er fire år siden han la fram Produktivitetskommisjonens andre rapport med tittelen: «Ved et vendepunkt. Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi». To av hovedpunktene i den 238-sider lange rapporten var at norsk økonomi krevde omstilling og at vi trenger høyere produktivitetsvekst.

– I all hovedsak er konklusjonene like gyldige i dag, sier Rattsø.

Financial Times ligger brettet utover pulten hans.

Vi må ha færre og kvassere institusjoner i høyere utdanning enn dagens 40 universiteter og høyskoler.

– Inntektsnivået i Norge er 20–30 prosent høyere enn våre naboland, men når vi sammenligner vekstindikatorer som forskning, innovasjon og nyetablering blant rike land er vi bare middels. Oljen forklarer mye av inntektsnivået, men resten av samfunnet matcher ikke inntektsnivået. Det viktigste som ikke bør være middels for å utvikle inntektsnivået, er kunnskapsproduksjonen. Er utdanningssystemet og forskningen god nok? Det ser ikke slik ut. Vi strever med svake resultater i kjernefag i grunnskolen, jamfør «Pisa-sjokket», og med frafall i videregående skole.

Han mener at høyere utdanning trenger en kraftigere reform.

– Politikerne har forstått problemet og forsøker å løfte kvaliteten. Vi må ha færre og kvassere institusjoner i høyere utdanning enn dagens 40 universiteter og høyskoler. Den norske varianten er å slå sammen gamle enheter i større organisasjoner, men det gir liten gevinst. Det viser tydelig hvor vanskelig det er med kreativ destruksjon. Det er mange krefter som motvirker endring, og distriktshensyn går på tvers av kvalitetskrav. Noen høyskoler i distriktene spiller leken «kom til oss og få toppkarakterer».

En løsning er at Norge får flere eliteuniversiteter, mener han.

– Topp universiteter gir topp kunnskap, den beste modellen for det er Sveits. Men å satse på eliteuniversiteter er politisk vanskelig, for «elite» klinger dårlig i norske ører. I norsk utdanning er det meste godt nok, og den holdningen fortsetter nedover i systemet.

Kunnskapsproduksjonen er bare en del av problemet, og heller ikke andre deler av samfunnet leverer god nok produktivitetsvekst, påpeker Rattsø.

– Mange hevder at det må satses mer på norsk innovasjon, og det pøses mye penger inn i innovasjonssystemet. Men 99 prosent av innovasjonen skjer utenfor Norges grenser. Her er både forskning og innovasjon skjermede næringer. Vår kobling til internasjonal teknologisk nyvinning må bli bedre.

– Hvorfor har produktivitetsveksten vært svak i mange år?

– Det er én god nyhet her: Vårt fall i produktivitetsvekst er sammenfallende med våre naboland og de fleste OECD-landene. Vi er en del av et fall over 30-40 år. Vi skiller oss altså ikke ut når det gjelder lav produktivitetsvekst. Men hvorfor fallet har vart så lenge, har vi ikke et enkelt svar på.

– Hvordan skiller Norge seg ut?

– Oljeveksten har gitt teknologiutvikling, men enda viktigere har vært krympingen av konkurranseutsatt industri og overgang til en serviceøkonomi. Velstanden øker etterspørselen etter offentlig og privat service, som i hovedsak har lav produktivitetsvekst.

Det finnes unntak, mener ham. Særlig dagligvarehandelen og finansnæringen har utnyttet store teknologiske framskritt. Men IT-utviklingen har ikke gitt den veksten man håpet på.

Hvorfor vi ikke har fått mer ut av IT-utviklingen, er en gåte.

– Vi trodde en stund at IT-bølgen skulle skyte fart i produktivitetsveksten, men den lille bølgen den ga døde fort ut. Hvorfor vi ikke har fått mer ut av IT-utviklingen, er en gåte.

Dette er virkeligheten fremdeles, men i midten av mars 2020 eskalerte problemene da en virkelig krise slo inn over norsk og internasjonal økonomi. Koronaviruset lammet norsk samfunnsliv hardt og brutalt og konsekvensene vil bli med oss lenge, mener Rattsø.

– Koronapandemien er en alvorlig trussel mot befolkningens helse, trygghet og inntekt. Det er tiltakene mot spredning av viruset som i første omgang har store negative økonomiske konsekvenser – bedrifter mister levebrødet over natten og arbeidere trues med arbeidsledighet. Det gir et tilbakeslag i økonomien, som forsterkes av at alle land blir berørt. Regjeringen og helsevesenet har vist imponerende handlekraft, og med gode intensjoner. Husholdninger skal hjelpes med inntektsbortfallet og bedrifter med å overleve en midlertidig stopp. Diskusjonen handler nå om å finne de rette tiltak. Det må sies at noen av tiltakene virker mer som resultat av interessegruppers press enn god analyse. For eksempel vil ny permitteringsordning stimulere bedriftene til å skyve folk ut av arbeidsmarkedet.

Globaliseringen og statens rolle kan gi bekymring i et Norge etter koronakrisen, sier han.

– Gitt et midlertidig tilbakeslag er spørsmålet om langsiktige virkninger. En liten, åpen økonomi som den norske er avhengig av å utnytte internasjonale markeder og global teknologiutvikling. Og staten må sikre rammebetingelser for konkurranse og effektivitet i næringslivet. Det verste vi kan gjøre er å støte arbeidskraft ut, beskytte oss mot verdensmarkedet, og la staten være garantist mot økonomiske tap og nedleggelse av bedrifter. Vi må unngå at krisetiltakene fører til svekket evne til omstilling og fornyelse av næringsliv og offentlig virksomhet.

– Da blir hundretusenkroner-spørsmålet: Hva gjør vi for å øke produktivitetsveksten til et høyere nivå?

– Den viktigste motoren i produktivitetsutviklingen er konkurranseutsatt industri. Og den har vi for lite av. Derfor er Norge altfor svakt koblet opp mot internasjonal teknologiutvikling. Vi er råvareorientert og mye handler om olje og laks. Det har gitt store inntekter, men lite læring av ny teknologi. Derfor har vi heller ikke utnyttet ny teknologi godt nok, som er sårt nødvendig i offentlig sektor og spesielt innen helse og omsorg.

Vår kobling til internasjonal teknologisk nyvinning må bli bedre.

– Innen hvilke områder er utfordringene for effektiv produksjon særlig store, og hva kan vi gjøre med det?

– Hvis vi ser på type næringer, er problemområdene særlig privat tjenesteyting, offentlige tjenester og bygg og anlegg. Med mye tjenesteyting skjermet fra utenlandsk konkurranse, er det vanskelig å få til produktivitetsvekst. Samtidig er offentlig sektor tung å omstille og fornye. Utfordringene i bygg og anlegg handler både om reguleringer, konkurranse og kompetanse. Hvis vi skal ta et fjerde område med kostnadsproblemer, er det offentlige investeringer. Veiprosjekter er et godt eksempel, som er svært dyre i Norge sammenliknet med andre land. Det meste av offentlige investeringer har svak kostnadskontroll og store overskridelser.

– Kan vi mobilisere mer arbeidskraft for å sikre at produktiviteten øker?

– Ja, men problemet har lenge vært dette med utenforskap: Ungdom detter ut og velferdsordningene er for lukrative. Når hver femte under 30 år lever på velferd og flere blir pensjonister, mister vi for mye arbeidskraft. Å løse dette er også politisk vanskelig. I rapporten viste vi at gap mellom lav- og høyutdannede øker, og det svekker middelklassen. Det ser vi tydelig i USA, der flere faller ned den sosiale stigen. Det samme skjer i Norge.

Da både den første (2015) og andre Produktivitetsrapporten ble lagt fram, ble det stor oppmerksomhet fra medier og politikere. Flere endringsprosesser ble igangsatt for å lykkes bedre med produktivitetsvekst: Sykehusreform, utdanningsreform, politireform, kommune- og fylkesreform, og siden også en domstolsreform. Men mange av endringene er politisk kontroversielle og motstanden stor.

– Hovedproblemet er kanskje at det ikke er sterk nok bevissthet i befolkningen om nødvendigheten av å ta tunge tak, sier Rattsø.

– Nei?

– Majoriteten av befolkningen ser ikke tydelig nok fremtidsbildet av Norge etter oljetoppen, med mindre inntekter, eldrebølge og en offentlig sektor som blir stadig tyngre å bære. Virkeligheten har blitt tildekket av oljepenger.

Blikket blir mer alvorlig.

– Men det alvoret kommer. Vi ser allerede nå at politikere snur seg om etter penger når statsbudsjettet settes opp. Regjering og storting er fullt klar over at manøvreringsrommet i offentlige budsjetter er strammere, men folk flest tror fremdeles at staten kan betale. Da er det vanskelig å lykkes med endringer.

Resepten er det ingen tvil om, mener han.

– Det blir harde bud. Er det krise, så handler politikerne. Se på Sverige på 1990-tallet, de gjorde harde kutt, også i velferdsgodene. Og Nederland tok harde grep på 1970-tallet etter nedturen som følge av inntektstap etter gassen og tap av konkurranseevne. I Norge er det helt utenkelig å kutte i velferdsgoder uten å få en liknende kriseforståelse. Reform uten krise er vanskelig.

– Hva vil utløse krisen for oss?

– Lavere inntektsinngang fra olje og betydelig større utgifter til helse, omsorg og pensjoner for å takle eldrebølgen. Men også andre elementer: Det planlegges stor pengebruk på klimatiltak, for eksempel. Og innvandring vil kreve sitt.

Jeg tror vi må organisere velferdsstaten annerledes, ellers blir det for kostbart.

Han ser ut av vinduet.

– Jeg tror vi må organisere velferdsstaten annerledes, ellers blir det for kostbart. Deler av omsorgen må muligens reverseres tilbake til familien. Min generasjon opplevde at omsorg var en familieaffære, men nå er det en ren offentlig affære. Men med så store eldretall framover, vil familien måtte ta mer ansvar i samarbeid med det offentlige.

– Det blir en tøff politisk kamp?

– Ja. Som du skjønner: Du må ha krisen.