– Vi liker jo å kalle den supermodellen, sier Egil André Aas.

Lederen i LO Stat sitter på hjørnekontoret i Oslo sentrum med en LO-pin på jakkeslaget. Det er før koronaviruset slår inn over Norge, før de første dødsfallene, før han må innta hjemmekontor på Jessheim og lage kriseplaner for egen organisasjon. Det er før arbeidsledighetstallene stiger til mellomkrigsnivå, og før Aas må bli enig med staten og Spekter om nye regler og unntaksbestemmelser for å unngå total stans i virksomhetene.

Og: Det er før hele Norge får se hvor viktig den norske modellen er – også når det må tas store grep i krise. Tre uker inn i den største krisen i Norge på 75 år, er han som de fleste bekymret. Men også styrket i sin tro:

– Stadig vekk får vi høre at den norske arbeidslivsmodellen er til hinder for endring, at den er utdatert og gammeldags. Men denne krisen viser at det er feil. Det som skjer nå, viser hvor utrolig viktig trepartssamarbeidet er. Uten et tett samarbeid mellom det politiske nivået, arbeidsgiverne og arbeidstakerne ville vi ikke klart å håndtere dette, sier han og legger til:

– Ennå vet ingen akkurat hvordan dette ender. Men vi står i denne kampen sammen. Vi har et felles virkelighetsbilde og felles mål. Hvordan skal vi sørge for at så få som mulig blir syke eller i verste fall dør? Hvordan skal vi berge norsk økonomi, virksomhetene og arbeidsplassene? Hvordan skal Norge se ut etterpå?, sier han.

«Den norske modellen» er begrepet som brukes for å beskrive hvordan arbeidslivet i Norge er organisert, med trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten. Det hersker stor enighet om at det gode samarbeidet mellom partene i arbeidslivet har bidratt sterkt til veksten og stabiliteten i norsk økonomi.

– Modellen må videreutvikles for å lykkes med fremtidens utfordringer og tilpasses omstillingene i arbeidslivet, sier Aas.

Vi er tilbake på LO Stat-sjefens kontor i Møllergata, noen uker før koronakrisen. Den norske modellen er skapt for endring, mener han og sier at den er helt nødvendig for å nå de målene og løse de utfordringene som står foran oss, ikke minst klimatrusselen.

Camilla Tepfers i InFuture, et rådgivningsselskap innen fremtidsstudier og strategi, har forsket på hvilke kompetanser som blir viktige i fremtidens arbeidsliv. Hun mener at mye vil se annerledes ut i et 15–20-årsperspektiv.

– Bakteppet er at maskiner vil gjøre mer og bli våre kolleger. Ifølge OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) vil automatisering berøre 60 prosent av jobbene våre, og da blir spørsmålet: «Hva skal vi være gode på da?» Våre fortrinn som mennesker blir enda viktigere framover, for vi må være gode på det maskinene ikke kan, sier Tepfers.

Den dårlige nyheten er at vi ikke er så gode som vi tror. Undersøkelser viser at 98 prosent av femåringer er «svært kreative», men når du er 25 år er det bare to prosent igjen.
Camilla Tepfers.

Fire fremtidskompetanser vil bli viktige, mener Camilla Tepfers:

1 Skaperkraft/kreativitet:

– Vi er bedre på dette enn maskinene. Den dårlige nyheten er at vi ikke er så gode som vi tror. Undersøkelser viser at 98 prosent av femåringer er «svært kreative», men når du er 25 år er det bare to prosent igjen. Det er et stort fall. Psykologiske studier viser at mange voksne ikke kan fordra kreativitet fordi det forbindes med usikkerhet. Ergo, må du trene på de egenskapene og lære deg å tåle usikkerhet bedre.

2 Informasjonskyndighet:

– Informasjonsmengden øker, og evnen og viljen til å finne og fortolke relevant informasjon blir viktigere. Digitaliseringen forsterker også bekreftelsestrender. Det er lett å tenke at med erfaring kan du ta flere avgjørelser på magefølelsen. Men da legger du tykke lag på egenbekreftelsen og utnytter ikke den innsikten som finnes i ny informasjon.

3 Fordypningsevne:

– Det handler om evnen og viljen til å jobbe forbi kjedelighetspunktet. Når vi graver oss ned i materie, blir det etter hvert kjedelig. Men for å løse komplekse problemstillinger, som for eksempel klimaendringer, må du holde ut. Og det er vanskelig, fordi konsentrasjonsevnen er mer utsatt. En studie fra Stanford viser at multitasking kan føre til varig svekkelse i evnen til problemløsning. Varig svekkelse!

4 Sosial kompetanse:

– Selvinnsikt, gode relasjonsegenskaper og evnen til å lede deg selv, blir viktigere. Det gjelder ikke minst i helse og undervisning, men også i personlig tjenesteyting. I tillegg vil vi få en ny arbeidsdeling mellom mennesker og maskiner. Når maskiner tar over oppgaver, blir de menneskenære oppgavene viktigere i nesten alle jobber.

Våre fortrinn som mennesker blir enda viktigere framover, for vi må være gode på det maskinene ikke kan.
Camilla Tepfers.

Ifølge Tepfers vil fremtidskompetansene treffe alle deler av jobbmarkedet. Og de er like viktige for de ufaglærte som for de faglærte og akademisk utdannede.

– Det ligger i menneskets natur å bli god på dette. Både legen og hjelpepleieren på sykehuset vil trenge kompetansen. Også ingeniører og advokater, som lenge har kunnet holde på som før, må oppdatere seg. Ingen slipper unna, de som tidligere ikke ble berørt, blir det nå i stort omfang.

– Hvordan treffer fremtidskompetansene sektorer som helse, kultur og samferdsel?

– For å ta helse: Du vil åpenbart trenge sosial kompetanse. Mennesketrening i medisin og autonomi vil komme mer og mer. Og det trengs skaperkraft for å omstille helsevesenet, så det får en mer helhetlig tilnærming til eldrehelse og ernæring, for eksempel. Og informasjonskyndighet blir nødvendig for å benytte nye behandlingsformer.

Psykologiske studier viser at mange voksne ikke kan fordra kreativitet fordi det forbindes med usikkerhet. Ergo må du trene på de egenskapene og lære deg å tåle usikkerhet bedre.
Camilla Tepfers.

Hun snakker videre med samme entusiasme.

– Og samferdsel: Det vil bli flere selvkjørende busser, men du må ha en bussvert. Bussverten skal ikke kjøre bussen, men gi det menneskelige nærværet for passasjerene. Noe av det samme ser vi med Über, som er i dialog med passasjerene før bilen ankommer. Og kultur: Det vil bli behov for kreativitet, for å lære fagene på nye og bedre måter, og bli mer nysgjerrig og problemløsende.

Koronakrisen har akselerert utviklingen mot fremtidens arbeidsliv, mener Tepfers. Vi er blitt digitaliserte på få uker, noe som ellers ville tatt år.

– De som kan, jobber på hjemmekontor, med nettmøter som en selvfølgelig del av hverdagen. Undervisning foregår digitalt. Noen ulemper fører det med seg, men lærere påpeker også at de faktisk får en bedre mulighet til å se hver enkelt elev i sin individuelle oppfølging. I begge tilfeller settes den sosiale kompetansen på nye prøver.

Kulturarrangement kommer inn i stuen til folk, med alt fra grasrotinitiativ som Brakkesyke 2020, til teatrenes egne, digitale forestillinger. Her har mange utvist stor kreativitet og skaperkraft for fortsatt å kunne tilby kulturopplevelser, mener hun.

– Under krisen måtte vi forsøke å orientere oss i hvordan pandemien utviklet seg, og hva vi kunne gjøre for å bidra. Vi måtte søke fakta, og vi fikk trent vår informasjonskyndighet.

Hun smiler.

– Og fremdeles ser vi en kraftanstrengelse fra forskere over hele verden, for å finne en vaksine. Vår mulighet til å komme tilbake til et normalt liv avhenger av deres evne og vilje til fordypning for å forstå koronaviruset.

Hvordan vil fremtidskompetansene påvirke arbeidsmodellen? Da LO Stat-leder Egil André Aas så Tepfers' fremtidsstudie, ble han fornøyd.

– Det mest overraskende er hvor likt vi ser på utfordringene. Vi ser de samme tendensene som Tepfers. Og det er bra, for det danner et godt utgangspunkt for å løse fremtidens utfordringer, sier han.

Hvis tilliten forsvinner mellom partene, vil vi ikke klare å løse utfordringene.
Egil André Aas.

På et skap ligger en offiserhatt fra Forsvaret, der han startet yrkeskarrieren og fremdeles offisielt er ansatt. På veggen bak ham henger et skjold fra Forsvarets overkommando.

– Men vi må ikke glemme at bærebjelkene i modellen handler om tillit. Hvis tilliten forsvinner mellom partene, vil vi ikke klare å løse utfordringene. Vi må prate godt sammen og ha forståelse for hverandres synspunkter.

– Hva er motkreftene som truer modellen?

– Større forskjeller og mer polarisering er de mørke skyene i horisonten. Og flere enkeltsaker, som bompengesaken og fergeopprøret tok mye av oppmerksomheten før valget 2019. Det overskygger det store bildet. Så må vi legge til rette for at folk organiserer seg for at modellen skal overleve.
Han setter en finger i bordet.

– Men også maktbalansen i modellen er viktig, og den er skjør. Den må ikke dras til en av sidene, hverken arbeidstaker- eller arbeidsgiversiden.

– Hvordan mener du modellen må moderniseres?

– Den norske modellen må inn i skolen. LO gjorde en sjekk for å se hvor mye ungdom kan om modellen, og det var dessverre fint lite. Den må inn i norske lærebøker, fra ungdomsskole til universitet. Du må ha kunnskapen om modellen i ryggsekken når du begynner å jobbe, for å vite hva arbeidslivet handler om. I dag nevnes den mest i festtaler.

Modellen må også moderniseres for å bevare velferdsordningene, mener han.

Å dytte mer kostnader over på arbeidstaker eller arbeidsgiver er ikke veien å gå.
Egil André Aas.

– Vi må påse at ikke arbeidsgiverne tar mer av kostnadene, som noen tar til orde for. Det vil forrykke balansen mellom partene og gjøre modellen skjørere. Staten må forbli garantisten. Å dytte mer kostnader over på arbeidstaker eller arbeidsgiver er ikke veien å gå.

Han lener seg bakover og ser gjennom vinduene der bygningsarbeidere er i gang med å restaurere fasaden.

– De tre beina som modellen står på, er så viktig. Derfor må vi passe på at den ikke smuldrer opp, bit for bit. Det er en grunn til at den kalles supermodellen: Fordi det er den som har lagt grunnlaget for det gode samfunnet vi har i Norge i dag. Og det er den som bidrar til godt samarbeid i krisetider.