Vinden river i håret og lukten av sjø svever gjennom luften på Snarøya i Oslo. Egentlig skulle økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe sittet på universitetskontoret nå, med stabler av papirer og bøker rundt seg. Men på Blindern er dørene stengt, og som mange andre i koronakrisen er det hjemmekontor og variert arbeidstid som gjelder.

– Vi bør utnytte de mulighetene denne krisen gir til å skape bedre fleksibilitet for ansatte og bedrifter, og da trenger vi andre arbeidstidsbestemmelser. De bestemmelsene vi har i dag er for rigide, sier hun.

En stor gruppe arbeidstakere har mulighet til å arbeide på mer fleksible måter gjennom døgnet, og av hensyn til både dem og deres arbeidsgivere, bør de få lov til dette uten at det skal være et brudd på arbeidstidsbestemmelsene.

Hun er kledd i turklær og joggesko.

– Vi ser i denne krisen at vi klarer å jobbe på nye måter, men vi trenger å oppdatere arbeidstidsreglene.

Hun setter seg på en benk. Hunden Babord logrer ved siden av.

Da hun ledet Arbeidstidsutvalget, som i januar 2016 leverte rapporten til arbeidsminister Anniken Hauglie, var anbefalingene ikke til å ta feil av. Utvalget bestående av fagpersoner innen økonomi, jus, arbeidsmedisin, arbeidstidsorganisering og arbeidsmarked, mente at loven ikke er tilpasset dagens arbeidsliv, og at den bærer preg av en tid hvor man arbeidet fra åtte til fire – uten dagens teknologi. I tillegg var anbefalingene at det trengs nye særregler for skift- og turnusordninger.

– En stor gruppe arbeidstakere har mulighet til arbeide på mer fleksible måter gjennom døgnet, og av hensyn til både dem og deres arbeidsgivere, bør de få lov til dette uten at det skal være et brudd på arbeidstidsbestemmelsene, sier Ulltveit-Moe.

Hun mener at rapporten er blitt mer aktuell i årene siden. Et av hovedvirkemidlene for å mobilisere mer arbeidskraft, er å få flere til å jobbe heltid, konkluderte rapporten.

– Faktum er at det er mye deltid i helse- og omsorgssektoren. Det skaper problemet for pasientene og arbeidsgiver – og tidvis for de ansatte selv. Derfor bør vi ha tiltak som gjør det mulig for flere å jobbe heltid. Det har vært et tema mellom partene i en rekke år, men det står i stampe og arbeidsgivere i sektoren sliter med å skape en heltidskultur og sørge for god nok bemanning i helgene.

Én løsning kan være å bruke pengene annerledes, antyder hun:

– Det er godt mulig at avlønningssystemet må være annerledes, med relativt høyere avlønning i helgene sammenliknet med ukedagene. Da blir det mer attraktivt å jobbe ubekvemme vakter. I dag er timelønnsforskjellen mellom behagelige og ubehagelige tider gjerne ikke stor nok.

– Hvor mye av deltiden er frivillig?

– For mye, dessverre. Det snakkes mye om ufrivillig deltid og ansatte som ønsker seg mer heltid, men problemet er den frivillige deltiden. Derfor må de ubehagelige arbeidstidene kompenseres bedre, i kombinasjon med det å gi arbeidsgiver mer styringsrett.

– Hvilke andre virkemidler bør vurderes for å få flere på heltid?

– Jeg er generelt sett opptatt av problemstillingen knyttet til at mange kvinner velger deltid. Jeg mener at vi ikke får likestilling før vi har økonomisk likestilling. Det krever at kvinner velger heltid fremfor deltid. Tidligere har Ulltveit-Moe brukt begrepet «hestehandelssituasjon» for å beskrive systemet for å avtale unntak fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser.

Jeg mener at vi ikke får likestilling før vi har økonomisk likestilling. Det krever at kvinner velger heltid fremfor deltid.

– Det var en beskrivelse fra de berørte i arbeidslivet. Du må ha unntak fra arbeidstidsreglene for å få til de arbeidstidsordningene som er nødvendig, men de unntakene vil ikke fagforeningene gi uten en slags vetorett over arbeidsplanen. Der kommer hestehandelen inn. Det er ikke slik loven er ment å virke.

Daværende arbeidsminister Hauglie mente at Arbeidsutvalgets rapport bidro med konkrete og viktige innspill til en bedre regulering av arbeidstiden. Men Ulltveit-Moe mener at lite har skjedd siden.

– Rapporten har bare ført til små endringer. Det har vært noen arbeidstidsendringer for spesielle institusjoner og en viss oppmykning når det gjelder kveldsarbeid. Men i det store og hele er ingen av de store endringene vi foreslo blitt iverksatt.

Blikket blir mer alvorlig.

– Dagens lovverk er skrevet for et annet arbeidsliv enn i dag, mener jeg. Den er skrevet for et arbeidsliv der du enten er vanlig ansatt, eller ansatt som leder med særlig uavhengighet. Men med årene er det blitt mange arbeidstakere midt imellom, særlig innen ulike tjenesteyrker. For den gruppen er ikke dagens arbeidstidsregulering særlig godt egnet, og da brytes loven systematisk. Det er uheldig og undergraver tilliten til loven. Det fører blant annet til at flere bedrifter ikke vil ha egne arbeidstakere, men heller bruker frilansere.

– Hvorfor er det uheldig?

– Fordi en frilanser er mindre beskyttet og ikke har de samme rettighetene som vanlige arbeidstakere og den beskyttelse som følger av arbeidsmiljøloven. Dette gjelder for eksempel arbeidstid, sykdom og pensjon.

Det er ikke bare arbeidsgivere som ønsker seg et mer fleksibelt arbeidsliv, også mange arbeidstakere gjør det, mener Ulltveit-Moe.

– Det absurde i dette er at mange ansatte selv ønsker en oppmykning av regelverket. Krefter i fagforeningene vil ha det som nå, men ikke alle medlemmene er nødvendigvis enige. Når det har kjørt seg så fast at man ikke klarer å få en enighet om når og hvordan man skal jobbe, som i helse og omsorgssektoren, bør det heller gjøres noe med loven.

– Kan trykket på helsevesenet i koronakrisen vise at det er nødvendig?

– Absolutt. I denne krisesituasjonen vil det sannsynligvis bli mange brudd på arbeidstidsbestemmelsene. Noe av det positive som kan komme ut av koronakrisen, er at vi ser nødvendigheten av endringer i arbeidstidsreguleringene. Krisen har gjort at vi har fått øynene opp for hjemmekontor og fleksibel arbeidstid. Det er en bra start. Men mer må skje.

– Hva er konsekvensene hvis vi ikke lykkes med å utnytte arbeidskraften bedre?

– Flere brudd på loven, en lov som mister legitimitet, dårligere utnyttelse av vår viktigste ressurs – arbeidskraften. Og dårligere mulighet til å kombinere jobb og familieliv, samt dårligere tjenester til klientene innen helse- og omsorg.