Feilslutninger fra Fellesforbundets nestleder
Debatt

For å gni det inn: Spekter vil ikke ha industriens kompetansemodell. Den passer ikke for våre virksomheter.
Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør, Anne-Kari Bratten, i Dagsavisen 22. januar 2025 (Teksten er også gjengitt under).
I Dagsavisen 20. januar tillegger Fellesforbundets nestleder Kine Asper Vistnes meg feilaktig meninger om kompetansetiltakene frontfagspartene ble enige om i hovedoppgjøret 2024, og som regjeringen har bestemt seg for å medfinansiere.
Jeg har påpekt at vi som representerer andre deler av arbeidslivet ikke trenger en blåkopi av løsningen til Fellesforbundet og Norsk Industri. Dette karakteriserer Vistnes som en «smakløs skittkasting rettet mot våre medlemmer».
Å mene at en løsning som eventuelt passer i én del av arbeidslivet ikke er relevant for andre, er ingen kritikk av brukerne av løsningen.
Hvordan Vistnes klarer å konstruere en slik kobling, er en gåte.
Fellesforbundet valgte etter hovedoppgjøret 2024 å bruke ord som en «storstilt» og «helhetlig» etter- og videreutdanningsreform. Hvis hensikten ikke var å innføre denne «helhetlige» og «storstilte» løsningen andre steder enn i industrien, så er det til ettertanke at både Spekter og andre tariffområder fikk LO-krav om å følge opp akkurat det samme, helt uavhengig av om kompetansebehovene våre kan sammenlignes med industriens.
Å mene at en løsning som eventuelt passer i én del av arbeidslivet ikke er relevant for andre, er ingen kritikk av brukerne av løsningen.
Dersom det ikke var Fellesforbundets hensikt å få innført industrimodellen i hele arbeidslivet, er det også underlig at Vistnes er opprørt over at jeg er tilfreds med at det ikke ble enighet om dette i Kompetansereformutvalget.
Mitt andre anliggende, er at trepartssamarbeidet ikke består av Fellesforbundet, Norsk Industri og regjeringen, slik Fellesforbundets leder uttrykte da han slo han fast at «regjeringen lovet å stille med penger som en del av trepartssamarbeidet».
Trepartssamarbeidet omfatter hele det organiserte arbeidslivet, ikke bare frontfaget, der under to prosent av de sysselsatte i Norge er inkludert.
Meg bekjent har for øvrig ikke hjemmekontor og tidlig fri på fredag blitt hovedregler i norsk arbeidsliv.
Vistnes skriver videre at industriarbeidernes arbeidstidsordninger er «ugunstige for de som har familie», og at industriarbeiderne ikke har mulighet for hjemmekontor eller kan «forlate bedriften klokka 14 på fredager for å unngå bilkø opp til hytta».
Det er uklart hvorvidt og hvordan hun mener dette eventuelt påvirker behovet for videreutdanning.
Meg bekjent har for øvrig ikke hjemmekontor og tidlig fri på fredag blitt hovedregler i norsk arbeidsliv.
Industrien er heller ikke alene om å ha en drift som krever ansattes tilstedeværelse uken og døgnet rundt.
SSB dokumenterer at omtrent én tredel av alle arbeidstakere i Norge jobber utenom ordinær dagtid. Målet må være å sikre at alle har relevant kompetanse til å løse oppgavene i virksomhetene de jobber i, uavhengig av hvor og når på døgnet arbeidet utføres.
Det er for øvrig bra at Vistnes har lagt merke til at Spekters medlemmer har «gode og rause ordninger for ansatte også når det kommer til etter- og videreutdanning».
Selvsagt har de det. I hovedavtalene i Spekter har partene avsatt et helt kapittel til kompetanseutvikling, noe virksomhetene og tillitsvalgte har høy oppmerksomhet på.
For å gni det inn: Spekter vil ikke ha industriens kompetansemodell. Den passer ikke for våre virksomheter.
Vi som er parter i andre oppgjør, må finne våre egne løsninger.
En diskusjon om hvorvidt det er greit at bedrifter som er underlagt én enkelt tariffavtale i Norge nå får deler av kompetanseutgiftene betalt over statsbudsjettet, mens andre må dekke kompetansetiltakene selv, er imidlertid på sin plass.
Jeg minner også om at de som virkelig trenger kompetansetiltak, er de 650.000 som nå står utenfor arbeidslivet. De representerer potensiell arbeidskraft vi alle trenger.