Dette innlegget ble publisert i Altinget 3. mars 2025:

Disiplinen i norsk inntektspolitikk er imponerende. Nasjonal lønnsvekst går ned når den økonomiske situasjonen tilsier det, og opp når situasjonen tillater det. Dermed tar heller ikke prisveksten av, og behovet dempes for at Norges Bank må ty til rentehevinger som igjen gjør at folk flest får mindre igjen i lommeboka samlet sett. Vi kan takke blant annet frontfagsmodellen for dette. Oppslutningen om modellen har vært forbilledlig høy over tid. De siste ti årene, har alle de store forhandlingsområdene hatt en gjennomsnittlig årlig lønnsvekst på mellom 3,2 og 3,6 prosent. Ingen områder har tatt helt av, ingen har heller gått under den gjennomsnittlige frontfagsnormen på 3,2 prosent i samme periode.

Frontfagsmodellen har tjent Norge godt

Modellen vi har valgt for lønnsdannelsen i Norge, gir sentraliserte og koordinerte oppgjør. Konkurranseutsatt industri (NHO/Norsk industri og LO/Fellesforbundet) forhandler først og kommuniserer en norm for lønnsvekst som resten av arbeidslivet legger til grunn for sine lønnsoppgjør. Dette har bidratt til verdiskaping og velferd, til konkurransekraft mot utlandet og til å trygge arbeidsplasser.

Den koordinerte lønnsdannelsen har også bidratt til at vi har et samfunn med relativt små lønnsforskjeller. Siden modellen er praktisert slik at normen fra frontfaget har blitt retningsgivende for de etterfølgende oppgjørene, har også ansatte i offentlig sektor fått ta del i den lønnsveksten som produktivitetsveksten i privat sektor har gitt grunnlag for,

På terskelen til årets lønnsoppgjør, vil vi partene i arbeidslivet som vanlig si at vi kommer til å forholde oss til den lønnsvekstnormen LO og NHO kommuniserer. Enkelte fagforeninger i offentlig sektor kommer nok til å gjennomføre sine årvisse retoriske øvelser om at praktiseringen av frontfaget ikke passer for dem og deres grupper, men til syvende og sist vil oppslutningen om modellen stå seg også i dette lønnsoppgjøret  

Jeg mener likevel grunn det er grunn til å trekke frem noen forhold som kan sette lojaliteten til frontfaget på prøve fremover.

Må unngå alles kamp mot alle om arbeidskraft

For det første viser bunken av offentlig tilgjengelig statistikk og utredninger at arbeidskraftmangelen kommer til å bli massiv i hele arbeidslivet i fremover. En slik arbeidsmarkedssituasjon kan i seg selv føre til at lønnsveksten tar av mer enn hva frontfagets norm legger til grunn. Blant Spekters medlemmer, som sykehus, samferdselsvirksomheter og kulturinstitusjoner, melder over 80 prosent at de nå sliter med å få tak i folk. Også NHOs undersøkelser viser at arbeidskraftmangelen merkes godt i mange bransjer.

Allerede kommer det forslag om for eksempel å skru opp lønnen i offentlig sektor betraktelig for å trekke mer arbeidskraft dit. Konsekvensene av slike tiltak, blir dessverre ikke like gode som intensjonene. For eksempel beregnet SSB, på oppdrag fra Frontfagmodellutvalget (NOU 2023:30) at ti prosent høyere lønn for helsepersonell gir store utslag på statsbudsjettet, og enten tilsvarer at momsen må dobles på alt av varer og tjenester, eller at arbeidsgiveravgiften må økes med 20 prosentpoeng. Det vil igjen føre til økt prisvekst, svakere kjøpekraft og i realiteten dårligere råd for alle. SSB forutsatte dessuten at ingen andre grupper skal kreve tilsvarende lønnsvekst. Alle vi som har forhandlet vet jo at det ikke kommer til å skje, særlig ikke i en tid hvor det er knapphet på arbeidskraft i mange sektorer.

Den såkalte «alles kamp mot alle» om arbeidskraften er en øvelse vi må unngå. Både politikere og arbeidslivet har ansvar for å finne andre løsninger for å mobilisere og fordele arbeidskraften, slik at både næringslivet og offentlig sektor kan løse oppgavene sine fremover. Lønnstiltak for å forflytte arbeidskraft, er ikke svaret når hele arbeidslivet mangler folk. Isteden må oppgavene løses på annet vis, og ikke minst må det prioriteres strammere hvilke oppgaver som kan utføres. Det blir også avgjørende å vurdere om dagens strukturer, særlig innen offentlige tjenestetilbud som i sykehus og kommuner, er hensiktsmessige og bærekraftige på sikt.  

Vil frontfagsoppslutningen stå seg hvis det blir lønnsfest i det uorganiserte arbeidslivet?

For det andre er det grunn til å være bekymret for at lønnsveksten nå øker mer i den delen av arbeidslivet der verken ansatte eller bedrift er organisert, eller som ikke følger en tariffavtale. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), viste i sin rapport i februar til nasjonalregnskapet der lønnsveksten i hele Norge for 2024 er beregnet til 5,7 prosent. Mens de tariffregulerte delene av arbeidslivet, som NHO-området, Spekter, kommunene og Staten endte på en lønnsvekst i størrelsesorden 5,3 - 5,4 prosent, unnet altså den uorganiserte delen av arbeidslivet seg høyere lønnstillegg i fjor. Det dro den samlede lønnsveksten i Norge ganske betydelig opp.

Det er grunn til å minne om at omtrent halvparten av arbeidslivet er uorganisert. Det vil merkes hvis de virkelig vil holde lønnsfest. Spørsmålet er om de store tariffregulerte forhandlingsområdenes lojalitet til frontfaget vil stå seg over tid, og hva som vil skje med både virksomheters og ansattes interesse for å være organisert. Vil frontfagsoppslutningen forbli like sterk blant oss som tradisjonelt viser inntektspolitisk ansvarlighet og holder igjen lønnsveksten selv om vi sliter med å få tak i den kompetansen vi trenger, hvis virksomheter utenfor de store tariffregulerte forhandlingsområdene stadig bruker lønn langt mer aktivt i konkurransen om arbeidskraften? Dette er spørsmål vi bør diskutere grundig fremover.  

Frontfagspartene må kjenne sin besøkelsestid

For det tredje er det grunn til å minne frontfagspartene om at vi har gitt dem tillit og mandat til å fastsette lønnsvekstnormen også for våre andres lønnsoppgjør, men ikke til å være frontfag for reformer som skal gjøres gjeldende i resten av arbeidslivet. Ei heller til å gi føringer for hvordan vi andre skal innrette lønnstilleggene innenfor normen.

I fjor avtalte for eksempel frontfagspartene Norsk Industri og Fellesforbundet en såkalt kompetansereform for industrien, som de tydeligvis mente burde gjelde for hele arbeidslivet. I hvert fall fikk vi i Spekter krav fra LO i forhandlinger om å innføre det samme, selv om dette åpenbart ikke ville passe hos våre medlemsvirksomheter, eller løse noen problemer der.  I 2023 og 2024 ble partene i frontfaget enige om å bruke en relativt større andel enn tidligere år til å gi høye og like kronetillegg til alle, mens en mindre del skulle forhandles og fordeles lokalt. LO krevde nøyaktig samme innretning hos oss i Spekter, og fra mediene kan vi se at LO allerede har varslet at de vil kreve sentrale, høye, generelle kronetillegg også i 2025.

Spekter har tradisjonelt akseptert LOs krav om å gi de samme kronetilleggene til LOs grupper i våre bedrifter, som det LO har forhandlet frem i frontfaget. Våre medlemsvirksomheter har imidlertid ulike utfordringer og behov, og innretningen på økonomien fra frontfagsoppgjøret passer ikke nødvendigvis for alle. Dersom for store deler av lønnsoppgjøret blir spikret til like kronetillegg til alle, forringes mulighetene for å fordele og tilpasse lønn etter for eksempel rekrutteringssituasjonen, behov for utjevning, kompetanseutvikling eller andre viktige forhold. Dersom LO og NHO fortsetter med høye, sentrale tillegg, og mindre rom for lokale forhandlinger innenfor rammen, vil vi måtte diskutere egen praksis i Spekter.

Ved å lempe inn andre forventninger til hva andre forhandlingsområder skal følge opp enn selve lønnsvekstnormen, svekker altså frontfagspartene oppslutningen om det viktige mandatet de har: Nemlig å sette en norm for nettopp lønnsveksten. Det er grunn til å minne om at utredningene fra blant annet Holden 3-utvalget i 2013, konkluderte med at de etterfølgende oppgjørene skal følge opp den økonomiske rammen, ikke innretning på tilleggene eller andre tiltak.

Rikslønnsnemndas sammensetning og arbeidsform

I det siste har det også vært diskutert hvorvidt LO og NHO fortsatt skal ha faste plasser i Rikslønnsnemnda, også i saker de ikke er part i. Spekter mener dette er en utdatert ordning, som det er på tide å endre. Selv om ikke LO og NHO har stemmerett i nemnda, får de gjennom sine faste plasser en særegen mulighet til å påvirke de nøytrale nemndsmedlemmene. Det er heller ikke noe argument at de skal sitte der i egenskap av å være såkalt «bærere» av frontfaget.

Det er jo vi som forhandler de etterfølgende oppgjørene som innretter oss og i realiteten tar ansvaret for at lønnsdannelsen faktisk blir koordinert, og som dermed er vel så mye «bærere». Spekter trenger ikke LO og NHO til å passe på at vi ikke sprenger frontfagsnormen. Vi har 30 års dokumentasjon på at vi har styrt våre lønnsoppgjør, som nå omfatter over 250 000 ansatte, på frontfagsnormen, og i mange av disse årene med større presisjon enn frontfaget selv.  Med tanke på å bevare frontfagets legitimitet, er det viktig at også sammensetningen av Rikslønnsnemnda oppfattes legitim av alle involverte.

Fortsatt lojalitet, men frontfaget må tåle debatt

Frontfagsmodellen har som sagt tjent Norge godt. Vi har hatt fire såkalte Holdenutvalg som har vurdert lønnsdannelsen siden år 2000. Ingen av disse bredt sammensatte utvalgene har klart å komme opp med et alternativ som kan bidra til det samme som frontfagsmodellen.

Spekter og våre medlemsvirksomheter vil selvsagt være lojale til frontfagsmodellens mål også i årene fremover, og modellen er så robust at den tåler godt jevnlige debatter. Dagens arbeidsmarked, og ikke minst sammensetningen av arbeidskraften i Norge, gir andre utfordringer enn før. Besvergelser om at «slik har vi alltid gjort det», eller førende forpliktelser fra frontfagsoppgjørene som det forutsettes at andre forhandlingsområder skal følge opp (utover den økonomiske normen) vil svekke oppslutningen om modellen. Det vil igjen kunne lede til en utvikling som overhodet ikke tjener inntektspolitikkens mål.

Anne-Kari Bratten
administrerende direktør i Spekter