Innlegg i DN 24. juni 2018 av Anne-Kari Bratten, adm. direktør i Spekter

I snart hundre år har nennsomt samarbeid mellom myndighetene, fagbevegelsen og arbeidsgiverne lagt grunnlaget for den norske modellen. Modellen har helt siden 30-tallet forutsatt at partene i arbeidslivet skal sikre arbeidsfred og balanse mellom avkastning på kapitalen og arbeidstakernes lønnsandel. Myndighetene skal bidra med sosialpolitikk og nødvendige, helst omforente, reformer i arbeidslivspolitikken. Partene har ordnet opp seg imellom, og blant annet sikret fornuftige resultater i inntektspolitikken. Myndighetene har bidratt med tiltak som har kommet arbeidstakerne til gode, som bedre ferierettigheter, AFP, obligatorisk tjenestepensjon og andre sosialpolitiske rettigheter. Sammen har vi utviklet et produktivt arbeidsliv der ni av ti trives på jobb.

Med stadig større press på statsbudsjettene, er det derfor ikke til å undres over at Regjeringen ber oss delta på ulike tiltak, for tiden benevnt dugnad, løft, satsing, kampanje og grep. Vi har skrevet under på at vi skal øke andelen læreplasser i bedriftene og på samarbeidserklæring for raskere integrering av flyktninger i arbeidslivet. De siste årene har arbeidsministrene i tur og orden også minnet partene om at vi må styrke arbeidslinjen, redusere deltidsomfanget, inkludere flere med redusert funksjonsevne og hull i CVen, og ikke minst huske på at seniorene er gull.

Alle disse oppgavene kommer i en tid der rapporter og utredninger dokumenterer at produktiviteten må opp i hele arbeidslivet. I de statlig finansierte virksomhetene, er det til og med lagt inn et lite skøyeraktig triks som heter «Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen». I praksis betyr dette årlige ostehøvelkutt i de fleste budsjettene. Hypotesen er at det skal gi fart i effektiviserings- og produktivitetsprosessene. Realiteten er at det straffer virksomheter som allerede har effektivisert, og kan bli en sovepute der effektiviseringspotensialet er større.

Lederne har også kniven på strupen for å redusere sykefraværet, ellers truer mange folkevalgte med å gi dem enda større ansvar for å finansiere det. Deltidsandelen skal reduseres – selv om vi vet at noe deltid skyldes det vi alle er enige om gjennom IA-avtalen: Det er bedre at de delvis arbeidsuføre er litt tilknyttet arbeidslivet enn helt ute. Lederne skal altså øke produktiveten, samtidig som de blir oppfordret til, og noen også målt på, om de ansetter folk som er i randsonen mellom arbeidsliv og trygd, og som ikke er på topp i effektivitet.

Lederne kan heller ikke fravike kvalifikasjonsprinsippet. Dette er i staten til og med nylig forsterket i Tjenestemannsloven. Samtidig skal det altså ansettes folk med hull i CVen. Det skal mye god vilje til for at hull i CVen er en kvalifikasjon, i hvert fall i møte med skarpskodde jurister.

I norsk arbeidsliv vet lederne og bedriftene hvor viktig det er å stille opp på både dugnad, løft og satsinger når myndighetene ber om det. Grisen må imidlertid snart på bordet: Skal arbeidslivet både øke produktiviteten og ansette flere som beviselig er mindre produktive, må vi akseptere – i hvert fall i en overgangsperiode - at sykefraværet går opp og at det dermed blir mer behov for innleie og midlertidige ansettelser. Deltidsandelen vil også øke igjen, for mange i disse gruppene kan erfaringsmessig ikke jobbe heltid. Stortinget må erkjenne at ikke alle passer inn i nåværende Arbeidsmiljølovs arbeidstidsbestemmelser. Skal bedriftene bidra til den kinderegg-utfordringen det er å avlaste statsfinansene, øke produktiviteten og samtidig øke sysselsettingen, må vi også se på hvilke virkemidler og reguleringer som skal til for å få balansert alle disse hensynene.