Inkluderende Arbeidsliv (IA)
IA-avtalen ble inngått i 2001. Gjennom IA-avtalen forpliktet myndighetene seg til å ikke endre sykelønnsordningen, mens partene i arbeidslivet og virksomhetene skulle finne og iverksette tiltak for å redusere sykefraværet og kostnadene knyttet til sykefraværet.
Flere av Spekters medlemsvirksomheter har de siste årene oppnådd gode resultater med å redusere sykefraværet.
Avtalen som ble inngått i 2019, med varighet til 2022, er forlenget fram til 31. desember 2024. Betydelig omlegging av virkemiddelapparatet og forsinkelser og hindringer knyttet til pandemien tilsier at virkemidlene bør få lengre tid til å virke før partene vurderer eventuelle endringer i avtalen.
Inneværende IA-avtale (2019-2024) er i større grad enn de tidligere IA-avtalene spisset mot bransjer/sektorer med høyest sykefravær og frafall. Sykefraværsmålet i den nye IA-avtalen er å redusere sykefraværet nasjonalt med 10 prosent sammenlignet med gjennomsnittet for 2018.
Målet med IA-arbeidet er å redusere sykefravær og hindre frafall fra arbeidslivet, samt å inkludere de som står utenfor arbeidslivet som har mulighet til å jobbe.
I tillegg til å være en inntektssikring for den enkelte ved sykdom, ivaretar den norske velferdsmodellen mange ulike hensyn. En svekkelse av sykelønnsordningen vil nødvendigvis føre til at enkelte får lavere inntekt, noe som kan gi behov for større offentlige overføringer, og som igjen kan gi større ulikhet. Økende forskjeller, særlig økonomisk, er ikke forenlig med målene i velferdsmodellen.
Diskusjonen om sykelønn har imidlertid ikke bare en samfunnsdimensjon, men også en virksomhets-/bedriftsdimensjon. Høyt sykefravær virker hemmende på verdiskapningen og kompetanseutviklingen. I tillegg er det selvsagt også best for hvert enkelt individ å ha tilknytning til arbeid, og ikke være mottaker av passive ytelser.
