Dette er et innlegg av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter i Dagens Næringsliv 3. oktober 2025. Teksten er gjengitt under. 

  • Mer enn hver femte kvinne blir utsatt for vold, trusler og seksuell trakassering på jobb, over dobbelt så mange som menn.
  • Kvinner med innvandrerbakgrunn er overrepresentert nederst i statistikken for inntektsfordeling. Mange har svak tilknytning til arbeidslivet og dermed lav mulighet til økonomisk selvstendighet.
  • Kvinner har 60-70 prosent høyere sykefravær enn menn - en stor del av forskjellen kan ikke forklares. Likevel mener mange at kutt i sykelønnsordningen er riktig medisin.
  • Hver tiende arbeidstaker mener menn er bedre egnet som ledere i arbeidslivet enn kvinner.
  • Bare 61 prosent av gutter på 14 år er «svært enige» i at kvinner og menn skal ha like rettigheter.
  • 35 prosent av norske kvinner jobber deltid, 16 prosent av mennene. Deltidsarbeid er hovedårsaken til at kvinner tjener mindre enn menn. Fremdeles hører man enkelte menn kalle sine deltidsarbeidende koner for sitt «bakkemannskap».
  • Flere kvinner enn menn reduserer sin stilling, og dermed inntekt, for å ha omsorg for eldre familiemedlemmer. Med dagens kommuneøkonomi kan det bli enda flere fremover. 
  • Gutter underpresterer i forhold til jenter i skolen. I 10. klasse får gutter i gjennomsnitt dårligere karakterer enn jenter i alle fag, bortsett fra i gym.
  • Aldri før har så mange saker blitt behandlet i det offentlige organet «Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og ærerelatert vold». Økningen fra 2023 til 2024 var på 23 prosent. Det dreier seg om barneekteskap, tvangssending ut av landet, kjønnslemlestelse og vold. 75 prosent av sakene er om jenter.

Fremfor å diskutere alt dette, har likestillingsdebatten nå blitt enda mer elitistisk enn den allerede var. Den ene debattflaten etter den andre har henfalt til «rich white girls-problems». Det har handlet om hvorvidt kvinner bør kvoteres inn i styrer (kvinner med sannsynligvis en høy utdanning og høy inntekt allerede), deling av foreldrepermisjon (for kvinner som med andre ord har både jobb og en å dele med) og retten til å være husmor (de har altså en ok inntekt allerede).

Som om dette ikke var nok, har bruken av hersketeknikker nådd nye høyder. DN skrev at Helga Hjetland og Julie Brodtkorb drev «womensplaining» da de i NRK forklarte sitt syn på hvor Norge hadde vært uten tidligere tiders likestillingskamp. VG-kommentator Shazia Majid anbefalte KrFU-kandidat Hovland å lese bøker fra 1800-taller om patriarkatet, besvart av Hovland med at Majid er «dramatisk».

Alle med makt bør nå diskutere de store likestillingsutfordringene. En moderne likestillingsdebatt bør ikke handle om hvorvidt 19-åringer med 6 i snitt fra videregående skal få kjønnspoeng på studier på NTNU, eller om flere privilegerte kvinner skal kvoteres inn i styrer. Det er en debatt for eliten og om eliten. Den tar ikke tak i at mange kvinner har for svak yrkesdeltakelse, eller hverdagen til kvinner underlagt sterk sosial kontroll og som er milevis unna å få delta i arbeids- og samfunnsliv, og dermed også fra sosial og økonomisk selvstendighet. Uten sammenligning for øvrig, er debatten nå også uforståelig for gutter som opplever at de ikke får de mulighetene de burde i utdanningssystemet, og som synes likestillingstiltak generelt har favorisert jenter for mye.

Å fjerne et par ord i Likestillingslovens formålsparagraf er ikke nok politisk handlekraft, verken for det ene eller andre behovet.

Politikk virker nemlig, særlig i likestillingsspørsmål. I 1984 mottok 82 prosent av kvinnelige alderspensjonister minstepensjon. I 2025 er tallet 18,6 prosent, og er ventet å gå ytterligere ned, nettopp fordi kvinner har hatt arbeidsinntekt i større grad enn tidligere. Færre eldre kvinner er altså nå økonomisk avhengig av andre. Dette er den type utvikling politikken må stimulere. At en ung dame kler seg i forkle på NRK og vil være husmor, får så være. Det må bare ikke bli for mange av dem, det har vi ikke råd til verken på den ene eller andre måten.

Det er mange kvinner som kommer i blindsonen når “rich white girls“ skal definere likestillingspolitikken.