Høy sysselsetting er en bærebjelke i det norske velferdssamfunnet. Det er viktig for samfunnet som helhet, det er viktig for enkeltvirksomhetene som får dekket behovet for arbeidskraft, og det er viktig for den enkelte som sikres inntekt og pensjon.

Arbeidslinjen er en forutsetning for høy sysselsetting. Så langt det er mulig må derfor flest mulig være i jobb og flest mulig må jobbe heltid.

De som er i arbeid, må være mest mulig produktive. Det blir ofte sagt at produktivitetsvekst fra ett år til det neste er ingenting, men at produktivitetsvekst over tid, er alt. Det er produktivitetsveksten som gir grunnlag for reallønnsvekst og god konkurranseevne, og til at vi som samfunn kan utvikle velferdstjenestene videre.

Produktiviteten har stor betydning

Regjeringens perspektivmelding slår fast at den viktigste driveren til velstandsøkningen i Norge, er produktivitet. I likhet med øvrige OECD-land, så har produktivitetsveksten de siste årene stagnert også i Norge.

Produktivitetsvekst er et resultat av at det utvikles næringer med god lønnsomhet og produktivitet, at det er godt samsvar mellom den kompetansen som er tilgjengelig og det som er arbeidslivets behov, at vi lykkes med nødvendige omstillinger og å ta ny teknologi i bruk, samt at arbeidskraften kan anvendes på en effektiv måte gjennom gode arbeidslivsreguleringer.

Produktivitetsvekst i privat og konkurranseutsatt sektor, vil gi grunnlag for reallønnsvekst også i offentlig sektor gjennom frontfagsmodellen. Hvis produktivitetsveksten i offentlig sektor er lavere enn i privat sektor, betyr det at lønnsveksten i offentlig sektor vil legge press på offentlige finanser gjennom kostbare lønnsoppgjør uten at det er en tilsvarende mer effektiv bruk av arbeidskraftsressursene. Dette er et sterkt argument for å rette særlig oppmerksomhet mot behovet for produktivitetsvekst og omstilling også i offentlig sektor ved siden av at det også er viktig for å møte bemanningsutfordringene.

Produktivitetsforbedringer gjennomføres på den enkelte arbeidsplass. Utvikling av arbeidsprosessene både i produksjon og tjenesteyting skjer i dag i et raskt tempo, noe som krever at det tas i bruk ny teknologi og at kompetansen utvikles i tråd med kravene. Dette vil, sammen med konkurranse og åpenhet mot utlandet, være avgjørende for å øke produktiviteten fremover. Konkurranse bidrar til omstilling av eksisterende virksomheter og avvikling av lavproduktive virksomheter til fordel for mer produktive virksomheter. Kompetanse innebærer å utvikle og ta i bruk nye løsninger, mens åpenhet mot utlandet øker konkurransen og tilgangen til teknologi og kunnskap som er utviklet av andre.

Hovedavtalenes samarbeidsbestemmelser vil være viktig for denne omstillingen i virksomhetene.

Det er videre grunn til å se nærmere på målkonfliktene som kan oppstå mellom økt produktivitet, økt inkludering og mobilisering av arbeidskraft. Det er lønnsomt for samfunnet at flest mulig får anledning til å bidra i arbeidslivet. Samtidig vil økt inkludering av marginaliserte grupper kunne redusere produktiviteten og gjøre omstillinger mer krevende i den enkelte virksomhet. Dette dilemmaet kan også oppstå i arbeidet med å få seniorer til å stå lenger i arbeid. Derfor må fremtidens seniorpolitikk først og fremst dreie seg om kompetansebyggende tiltak.

Spekter mener politikkutviklingen fremover må finne en god balanse mellom det som er samfunnets behov og det som er den enkelte virksomhets forutsetninger for å ha høy produktivitet.

Arbeidslinjen må styrkes

Høy sysselsetting vil være viktig for utviklingen av privat sektor og velferdsstaten. Samtidig er mangel på kompetent arbeidskraft en av de største utfordringene innenfor arbeidslivspolitikken. Skal vi klare å realisere potensialet for verdiskaping, må arbeidslivets rammebetingelser og reguleringer til fremtidens behov tilpasses dette.

En viktig målsetting i fremtidens arbeidsliv er å ha flest mulig i arbeid, i faste, hele stillinger. Det er bra for den enkelte arbeidstaker som får en lønn å leve av, og det er bra for virksomhetene og samfunnet som trenger arbeidskraften. Det må derfor utvikles tiltak som bidrar til at flere kan øke sin yrkesdeltakelse. Arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven må endres slik at flest mulig kan få hele stillinger.

Spekter har over tid vært opptatt av at mer arbeidskraft kan mobiliseres ved mindre forsinkelser i utdanningene, bedre og mer informerte utdanningsvalg og mindre frafall i både videregående opplæring og høyere utdanning. Spekter mener at det er et betydelig potensial i å redusere forsinkelser, omvalg og frafall. Disse områdene bør få større oppmerksomhet fremover.

Selv om det pågår mye godt og vellykket arbeid for inkludering og mangfold i norske virksomheter, finnes det også grupper som har omfattende behov for bistand for å komme inn på arbeidsmarkedet. Samtidig er det krevende å inkludere arbeidstakere som av ulike årsaker er mindre produktive og trenger særskilt tilrettelegging, og ofte er det behov for omfattende opplæringstiltak. Spekter mener derfor det er viktig at inntektssikringsordningene knyttes sterkere opp mot kompetansetiltak, slik at vi kan opprettholde høy produktivitet samtidig som vi har et inkluderende arbeidsliv. I kjølvannet av koronapandemien er sysselsettingsandelen revitalisert, men arbeidslivet må fortsatt styrke inkluderingsarbeidet gjennom økt satsing på kompetanse, utdanning, aktivitet og kvalifisering. Det regjeringsoppnevnte sysselsettingsutvalget la frem en rekke tiltak i 2021 som bør følges opp. Spekter mener at ungt utenforskap må bekjempes gjennom tverrsektorielle satsinger som inkluderer helse, utdanning og arbeid.

I statsbudsjettet for 2023 tok myndighetene til orde for en tettere kobling mellom de ulike etatene på arbeid-, helse- og utdanningsområdet, noe Spekter tidligere har etterspurt. Dette må kobles ytterligere sammen med virksomheter i privat og offentlig sektor slik at man bidrar til praksis og arbeidstrening der dette er relevant. Det kan også være nødvendig å gå opp grenselinjene mellom hvilket ansvar det offentlige, den enkelte og arbeidslivet har. Når det gjelder de økonomiske kostnadene har myndighetene et hovedansvar, mens arbeidslivet må stille opp med relevante praksisarenaer. Spekter mener at NAV må sikres rammebetingelser slik at de kan koble tilgjengelige ressurser hos arbeidstakere med behovet i virksomhetene.

Integrering i arbeidslivet

Spekter, de andre partene i arbeidslivet og myndighetene er i en samarbeidserklæring enige om en del premisser for arbeidet med integrering av innvandrere i arbeidslivet. Dette er særlig knyttet til integrering av flyktninger. Spekter mener at kvalifisering og satsing på kompetanse fortsatt må være hovedstrategien i integreringsarbeidet. Det skal ikke etableres egne støtteordninger for flyktninger. I stedet skal eksisterende ordninger gjøres mer målrettede og skreddersydde for å få flyktninger raskere i jobb. Det er også etablert et såkalt «hurtigspor», hvor flyktningers kompetanse bedre og raskere kan tas i bruk på områder hvor det er behov for arbeidskraft. Flere av Spekters medlemsvirksomheter har lykkes i sitt integreringsarbeid, og har i dag ansatte med mange nasjonaliteter. Spekter vil bidra til å spre erfaring og kunnskap fra disse virksomhetene, og arbeide for at det framskaffes flere og varierte tiltaksplasser i arbeidslivet, slik at flyktninger får relevant arbeidstrening og jobb.

Den geopolitiske situasjonen i verden fører til at mange mennesker er på flukt samtidig. Som en konsekvens av dette er det nødvendig å styrke mottaksapparatet. I tillegg til bosetting er det er viktig at de som finner veien til Norge raskt får hjelp til å lære språk og komme i arbeid.

Ved siden av å hjelpe de ukrainske flyktningene som kommer til Norge, så representerer de også en mulighet i et arbeidskraftperspektiv, særlig hvis de blir værende over lengre tid i Norge. Da er språkopplæring og godkjenning av utdanning avgjørende.

Etter Spekters oppfatning må de som er kommet hit behandles som om de ser Norge som et varig oppholdssted. Det er ikke sikkert hvor lenge de vil være her og hvor mange som er i arbeidsfør alder, da det er mange barn blant de som kommer til Norge. Spekter mener det uansett er viktig at den utdanningen de har med seg blir verifisert og godkjent, og at de som er i et skole- eller utdanningsløp får mulighet til å fortsette på det de har startet. Systemet for godkjenning av utenlandsk utdanning kan med fordel bli mer effektivt. Forskning viser at dette systemet fungerer bedre i Sverige enn i Norge (NIBR, 2022). Spekter vil fortsette å arbeide for at denne gruppen må få hjelp til å komme ut i arbeid så raskt som mulig etter ankomst og bosetting, men at det samtidig sikres tilstrekkelig norskopplæring.  

En aktiv likestillingspolitikk

Gjennom aktiv likestillingspolitikk er Norge blitt et av de mest kjønnslikestilte landene i verden. Sysselsettingen blant kvinner er høy, og kvinner tar i større grad enn menn høyere utdanning. Det er innført ordninger som gjør at familier kan kombinere arbeid og omsorgsoppgaver på en god måte. Fortsatt tar kvinner mer ansvar i hjemmet enn menn, og mange velger dermed bort lønnet arbeid til fordel for omsorgsoppgaver. Å få økt kvinners sysselsettingsandel og redusert deltidsandelen er blant de største likestillingsutfordringene fremover. 

Spekter vil at kvinner og menn skal delta likeverdig i arbeidslivet og at heltid skal være hovedregelen. Norge har høy sysselsetting blant kvinner, men fortsatt jobber så mange som 35 prosent av kvinnene deltid, mot bare 17 prosent av mennene. Tiltak som kan bidra til å øke stillingsandelen blant kvinner vil bidra til mindre inntektsforskjeller og økt økonomisk selvstendighet for kvinner.

Å øke kvinners arbeidstilbud blir derfor viktig i årene som kommer når behovet for arbeidskraft går opp. Spesielt i helse- og omsorgssektoren men også i andre sektorer, vil behovet øke. Spekter mener at det må utvikles tiltak som bidrar til at flere kvinner øker sin yrkesdeltakelse, og blir økonomisk selvstendige. Et slikt tiltak er å endre arbeidstidsbestemmelsene slik at det blir lettere for den enkelte arbeidstaker å kombinere arbeid og familieliv.

Et annet tiltak som påvirker kvinners tilknytning til arbeidslivet er foreldrepermisjonsordningen. Spekter mener tredelingen som er innført er en styrke både for arbeidslinjen, samfunnet og for familiene, idet den bidrar til å likestille mor og far som omsorgspersoner, og samtidig bidrar til at mor kan komme tidligere tilbake i arbeid. Fars selvstendige uttaksrett er styrket de seneste årene, og Spekter mener denne bør styrkes ytterligere. 

I takt med økt utdanning har sysselsettingsandelen av kvinner økt de siste 30 årene. I mange aksjeselskaper finner man likevel få innslag av kvinner i toppledelsen av selskapene. Det er likevel slik at det ikke har vært en stillstand i kvinners representasjon i ledelsen av norske selskaper, det har tvert imot vært en positiv utvikling. Spekter mener derfor at det fortsatt er bevisstgjøring, aktivt holdningsarbeid, talentjakt, kvalifisering og konkrete målsettinger – i virksomhetene – som er veien å gå for å endre forholdene i retning av bedre kjønnsbalanse i både mellom- og toppledergrupper og i styrer. Spekter erfarer samtidig at mange av våre medlemsvirksomheter allerede kan vise til gode resultater gjennom konkret innsats.  

Kontantstøtten er redusert de seneste årene og gis nå bare for barn mellom 13 og 19 måneder. I forbindelse med den siste endringen av kontantstøtten ble denne vurdert opp mot opptaksprosessen og retten til barnehageplass, og disse sett i sammenheng ble det vurdert at bruken av kontantstøtte på sikt vil bli redusert ytterligere. Etter Spekters vurdering vil kontantstøtten likevel fortsatt kunne være en innelåsingsfaktor som bidrar til at særlig kvinner med minoritetsbakgrunn ikke kommer i jobb. Spekter mener det må være et mål å avvikle kontantstøtten i sin helhet, og i stedet innføre løpende barnehageopptak. Spekter mener barnehagen er en viktig arena for læring og barnets utvikling, også i forhold til likestilling. En utsettelse av barnets barnehagestart er derfor uheldig. 

Barnehager bidrar til arbeidsdeltakelse og barns utvikling

Spekter mener det er viktig å sørge for at vi har en mangfoldig barnehagesektor med en god blanding av store og små, private og offentlige aktører, og med høy kompetanse. Det er viktig både for barna og foreldrene, og ikke minst er det god samfunnsøkonomi. Barnehager styrker likestillingen, bidrar til en høyere utnyttelse av arbeidsstyrken, og er i tillegg bra for barns utvikling.

Den norske barnehagemodellen som kom i stand i barnehageforliket i 2003 har vist seg å være en svært vellykket modell. Den har bidratt til at det er plasser nok til alle, maksimalpris på foreldrebetaling og likebehandling av kommunale og private barnehager.

Både private og kommunale barnehager har høy tilfredshet, høyere enn noen annen del av utdanningsløpet og høyere enn tilfredsheten med barnehagetilbudet i våre naboland.

De private og ideelle barnehagene er en viktig og stor del av det norske barnehagetilbudet og er en avgjørende faktor for at vi har lyktes med å tilby gode og trygge barnehageplasser til barna våre av høy kvalitet. Private barnehager bidrar med barnehager av god kvalitet, og Udirs årlige foreldreundersøkelse viser at foreldrene er litt mer fornøyde med alt i de private barnehagene. Private barnehager bidrar også til et større mangfold, til en lavere kostnad for felleskapet enn om kommunen skulle drevet alle barnehager selv.

Spekter mener at en viktig forutsetning for at modellen skal fungere er likebehandling av kommunale og private barnehager, og at foreldrene har rett til selv å velge barnehage til sine barn. Dette bidrar til den fleksibiliteten og kvaliteten som er kjennetegnet og suksessfaktoren ved den norske barnehagesektoren.

Behov for hensiktsmessige arbeidslivsreguleringer

For å møte fremtidens behov for arbeidskraft er det avgjørende at lovgivningen er relevant og hensiktsmessig.  Sentralt i denne sammenheng er reguleringen av arbeidstid, stillingsvern og arbeidsmiljø gjennom arbeidsmiljøloven.

For å sikre tilstrekkelig arbeidskraft til å løse fremtidens oppgaver er det viktig å tilpasse arbeidstidsordningene i tråd med både arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets behov. Økende krav og forventninger til tilgjengelighet av velferdstjenester døgnet rundt skaper utfordringer, spesielt for Spekters medlemsvirksomheter som i stor grad utfører viktige samfunnsoppdrag, hvor flertallet av arbeidstakerne arbeider i ulike turnusordninger. Dette gir helt andre utfordringer enn for virksomheter der dagarbeid er hovedregelen.

Spekter har over lengre tid arbeidet for å tilpasse arbeidstidsordningene til behovene i virksomheter med døgnkontinuerlig drift, noe Arbeidstidsutvalget, oppnevnt av regjeringen, dokumenterte behovet for. Spekter mener det må utarbeides nye regler for skift/turnusarbeid i arbeidsmiljøloven, slik Arbeidstidsutvalget foreslo. Det vil bidra til å møte samfunnets behov for velferdstjenester, spesielt innen helsevesen og eldreomsorg, og være av stor betydning for kvalitet og forsvarlig drift i for eksempel sykehusene, eldreomsorg og andre velferdstilbud at arbeidsgiver får bedre styring av personalressursene. Det vil i tillegg bidra til å løse bemanningsutfordringene, ved at flere gis mulighet til å få hel stilling.

Spekter mener videre at sammenhengen mellom arbeidsgivers ansvar for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og arbeidstidsbestemmelsene må tydeliggjøres. Dagens praksis, der en kan avtale seg bort fra lovens normalbestemmelser, skaper utfordringer. Nødvendige arbeidstidsordninger i virksomheter med døgnkontinuerlig drift avhenger av at dette godkjennes av fagforeninger. Samtidig sitter den enkelte leder med ansvaret for ett fullt forsvarlig arbeidsmiljø. I realiteten har ikke arbeidsgiver myndighet til å ivareta sitt arbeidsgiveransvar når de ikke kan ha siste ord på arbeidsplanene. Spekter mener derfor arbeidsmiljøloven må endres slik at det blir samsvar mellom arbeidsgivers ansvar for arbeidsmiljøet og myndighet til å fastsette arbeidsplanene etter at man har gjennomført medvirkningsaktiviteter i henhold til lovens bestemmelser.

Økt bruk av hjemmekontor utfordrer den tradisjonelle måten vi organiserer arbeidet på, og dermed også arbeidsgiveransvaret og arbeidstidsreguleringene. Spekter mener det er behov for endringer i arbeidstidsbestemmelsene som bidrar til høyere fleksibilitet og produktivitet samtidig som ansattes vern sikres.

I en tid preget av økende krav til produktivitet, innovasjon og skaperkraft mener Spekter at arbeidslivspolitikken bør preges av større politisk forutsigbarhet. Produktivitetskommisjonens rapporter og perspektivmeldingene understreker utfordringsbildet. Svarene på utfordringene må finnes i økt oppslutning om arbeidslinjen og vi at må jobbe lenger i tråd med økt forventet levealder, og Pensjonsutvalgets forslag som regjeringen nå følger opp.

Store bemanningsutfordringer krever bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursen

Innenfor en rekke sektorer er Norge som samfunn enten midt inne i eller står foran store utfordringer med å sikre nok kompetent arbeidskraft. For eksempel er bemanningsutfordringene i helse- og omsorgssektoren godt dokumenterte, og vil gjøre seg gjeldende både innen spesialisthelsetjenesten og innen kommunale helse- og omsorgstjenester. SSBs beregninger estimerer at antallet årsverk i helse- og omsorgssektoren må̊ øke med 35 prosent frem mot 2035, dersom det ikke iverksettes tiltak for bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Det er bred enighet om at det verken vil være mulig eller bærekraftig å løse denne utfordringen kun gjennom økte ressurser og flere ansatte.

Det er også store utfordringer innenfor andre sektorer. For transportsektoren er det for eksempel en utfordring å skaffe nok sjåfører. Dette er isolert sett alvorlig for tjenesteproduksjon og kvalitet, men mangel på arbeidskraft kan også føre til en lønnspiral som vil gi langt mindre tjenester for hver krone som anvendes. Også Forsvaret vil fremover trenge mer arbeidskraft, og det samme vil det grønne skiftet kreve.

Spekter har sammen med KS utarbeidet en rapport der det vurderes ulike tiltak for å dempe veksten i bemanningsbehovet innen helse- og omsorgsektoren og på tvers av primær- og spesialisthelsetjenesten. Disse tiltakene dreier seg om arbeidstidsordninger og heltid, bedre oppgavedeling og samhandling, målrettede investeringer i teknologi og større brukermedvirkning.

En hovedutfordring som rapporten peker på, er at helsesektoren har vært preget av lav produktivitetsvekst og et lavere nivå på investeringer enn for eksempel i Sverige og Danmark. Over en periode på 30 år har investeringsnivået i Norge sunket sammenlignet med nabolandene. I samme periode har sysselsettingen i helse- og omsorgssektoren gått fra å være lavest i Norge sammenlignet med Sverige og Danmark, til å ligge klart høyest. For å demme opp for et stadig økende behov for helsetjenester, har altså drift blitt prioritert fremfor investeringer. Som følge av dette har kapitalintensiteten falt, og det har bidratt til at produktiviteten ikke har økt de siste ti årene. Spekter mener det er nødvendig med tiltak som kan bidra til å vri ressursinnsatsen fra arbeidskraft til investeringer i teknologi og infrastruktur. Det vil bidra til å avlaste arbeidskraften, ved at kapitalbeholdningen og produktivitetsveksten i sektoren økes, og det vil bidra til å redusere bemanningsbehovet over tid.

Fremtidsrettet utdannings- og kompetansepolitikk 

Kompetanse er en avgjørende faktor for å sikre høy sysselsetting og produktivitet, og for å motvirke utenforskap. Tallene fra den siste PISA-undersøkelsen, som viser at fire av ti norske 15-åringer er lavtpresterende i lesing, naturfag eller matematikk, gir derfor grunn til bekymring. Tallene for norske elever viser en tydelig tilbakegang, også sammenliknet med andre land i Europa. Spekter mener derfor regjeringen bør sette ned en skolekommisjon som samler den tilgjengelige kunnskapen, ser på forhold både i og utenfor skolen og kommer med konkrete løsningsforslag.

Demografiske endringer, grønn omstilling, teknologiske endringer og digitalisering er viktige drivere kompetanseutviklingen må svare på fremover. Demografiske endringer vil bety at mye av arbeidskraften kommer til å være bundet opp i helse- og omsorgstjenester framover, samtidig som mange andre sektorer allerede i dag merker en betydelig mangel på arbeidskraft. Virksomheter må utvikle løsninger som er mer bærekraftige og miljøvennlige, og teknologiske endringer og digitalisering vil bety mye for hvilken kompetanse som etterspørres. Særlig dette siste kan bety at de som i dag står utenfor arbeidsmarkedet, eller er i randsonen til arbeidsmarkedet, vil stå enda lenger unna muligheten til å kunne bli en del av det fremtidige og mer høyspesialiserte arbeidsmarkedet.  

Utdannings- og kompetansepolitikken må bidra til mobilisering av arbeidskraft. Den må bidra til at de som er i arbeidsfør alder er i arbeid, at flest mulig står lengt mulig i arbeidslivet, og at unge får gode og effektive kvalifiseringsløp frem til arbeid og at kompetansen deres er etterspurt.

Om lag en tredel av de som startet i høyere utdanning hadde ingen fullført grad etter åtte år. Frafallet fra videregående opplæring er også fortsatt for høyt, og for mange velger utdanning som ikke i tilstrekkelig grad er etterspurt i arbeidslivet. Omtrent 40 prosent angrer studievalget sitt.

Spekter vil derfor arbeide for at virkemidlene i kompetansepolitikken innrettes på en slik måte at det bidrar til god utnyttelse og mobilisering av mulige arbeidskraftsressurser. Dette innebærer blant annet at utdanningssystemet dimensjoneres hensiktsmessig både i fag- og yrkesopplæringen og høyere utdanning. Spekter mener at innsatsen rettet mot tidlig innsats i skolen og frafall i videregående opplæring må forsterkes ytterligere, karriereveiledningen må bygges ut og profesjonaliseres, og det må rettes økt oppmerksomhet mot frafall og forsinkelser også i høyere utdanning.

Det er viktig at opptaket til universiteter og høyskoler (høyere utdanning) er effektivt, forutsigbart og rettferdig. Mange unge må i dag forbedre karakterer og samle tilleggspoeng for å komme inn på studiet de ønsker, noe som kan utsette studiestart med flere år. Dette er uheldig for den enkelte, men utgjør også et betydelig arbeidskraftpotensial. Spekter mener det må innføres et opptakssystem som er mer effektivt og som motvirker at unge blir værende utenfor arbeidslivet mens de samler tilleggspoeng for opptak til høyere utdanning.

Arbeidslivet er helt avhengig av et godt utdanningssystem med gode og motiverte lærere. Men søkningen til lærerutdanningene er bekymringsfull lav, og lærerstudentene er de minst fornøyde studentene av alle studentgrupper. I tillegg opplever lærere i skolen betydelig mer trusler og vold enn andre yrkesgrupper, og mange klasserom er preget av uro som gir et dårlig læringsmiljø. Spekter mener at lærerutdanningene må reformeres og at det må settes inn tiltak for lærerne som sikrer et godt arbeids- og læringsmiljø.

Endringer i arbeidsmarkedet krever også at voksne i større grad enn før må heve kompetansen sin eller rekvalifisere seg. Dette vil kreve mer fleksible utdanningsmodeller og behov for livslang karriereveiledning. En aktiv tilknytning til arbeidslivet gjennom de forskjellige livsfaser krever løpende kompetanseutvikling og endringsvilje. Samtidig bør den enkelte stimuleres til å ta større ansvar for egen kompetanse og karriereutvikling utover det arbeidsgiver kan dekke som følge av virksomhetens behov.

Spekter vil derfor arbeide for at de som er i arbeidslivet også får gode muligheter for videreutvikling i tråd med arbeidslivets behov, og at virksomheten som læringsarena må anerkjennes som et tydelig element i den nasjonale kompetansepolitikken. Spekter mener at myndighetene i samarbeid med partene i arbeidslivet bør utvikle og formidle modeller og verktøy som kan tas i bruk i arbeidslivet og som vil stimulere læringen på den enkelte arbeidsplass.

Spekter mener utvikling av flere gode og relevante etter- og videreutdanningstilbud må skje raskere og i et mer forpliktende samarbeid med arbeidslivet. Mens mange fagskoler er dyktige til dette, bør særlig universitets- og høyskolesektoren prioritere dette høyere. Det bør også bli bedre muligheter for å kunne rekvalifisere seg, særlig for de med fagutdanning. I størst mulig grad bør rekvalifisering og etter- og videreutdanning kunne kombineres med å være i jobb. Det er viktig at det parallelt også utvikles mer fleksible muligheter for finansiering gjennom Lånekassen, også for voksne.

Produktivitetsveksten er lav innen helsetjenestene. Samtidig er utdanning og kompetanseutvikling viktige forutsetninger for å øke produktiviteten. Spekter mener det er grunn til å stille spørsmål ved om det er forhold knyttet til helseutdanningene som hindrer tjenestene i å bruke personalressursene på best mulig måte, og hvem som har mest definisjonsmakt når det gjelder innholdet i utdanningene.