I del tre redegjøres det for Spekters standpunkter og posisjoner på de viktigste sektorpolitiske områdene for Spekters medlemsvirksomheter; helse og sykehus, samferdsel, kultur, virkemiddelapparatet, boliger og barnehager.

Generelt har Spekters medlemsvirksomheter en viktig rolle i Norges fysiske, sosiale og helsemessige infrastruktur og beredskap. De siste årenes dramatiske hendelser og utvikling, med bla. pandemi, klimaendringer og krig i Europa, viser at det er viktig å planlegge for og forberede seg på det uventede. De kommende årene må det satses mer på beskyttelse av vår felles infrastruktur og styrking av beredskapen innen f.eks. samferdsels- og helsesektoren. Etter hvert som stadig flere av transportmidlene, maskinene og utstyret blir elektrifisert, er det svært viktig at det etableres alternative ladekilder som kan benyttes hvis strømmen skulle falle bort. Klimaendringene innebærer at vi som samfunn må satse mer på alt fra bygging av flere flomvoller og mer rassikring langs vei og jernbane til etablering av beredskapslagre av viktig teknisk og medisinsk utstyr, næringsmidler og drivstoff.

Helse- og omsorgssektoren

Helse og omsorg er et politikkområde med høyt og vedvarende engasjement fra mange parter. Spekters helse- og omsorgspolitiske posisjoner er nært knyttet opp til velferdsstatens overordnede utfordringer. Budsjettpolitikken forventes å bli strammere, og det vil bli knapphet på arbeidskraft. Arbeidskraftunderskuddet gjør det særlig viktig i større grad å ta i bruk innsatsfaktorer som kan redusere arbeidskraftbehovet, som IKT, medisinsk-teknisk utstyr og bygg. Videre vil det være behov for endret oppgavedeling og funksjonsfordeling mellom virksomhetene. Selv om teknologiske og organisatoriske endringer kan effektivisere driften, vil utviklingen aktualisere en debatt om omfanget av det offentliges ansvar. Det vil også aktualisere behovet for en fornyet diskusjon av arbeidstidsordningenes betydning, jf. tidligere omtale.

Tydelige prioriteringer er nødvendig for å sikre helse- og omsorgstjenestens bærekraft 

Gapet mellom stigende forventninger til hva den offentlig finansierte helse- og omsorgstjenesten kan yte, og dens kapasitet og bæreevne, blir stadig mer utfordrende. Tjenestens bærekraft kan briste hvis myndigheter og politiske beslutningstakere ikke evner å gjøre gjennomtenkte prioriteringer og stå ved dem når de møter motstand. Samtidig vil deler av befolkningen med kjøpekraft til det, i større grad kunne søke seg til privat finansierte behandlingstilbud dersom den offentlige helse- og omsorgstjenesten ikke makter å imøtekomme ønsker og behov. Det kan gi en uønsket utvikling, med større sosiale ulikheter i helse og en svekket oppslutning om en offentlig finansiert helse- og omsorgstjeneste.

I Meld. St. 21 (2024-2025) «Helse for alle – Rettferdig prioritering i vår felles helsetjeneste» videreføres de overordnede prioriteringskriteriene, som det er bred politisk enighet om. I meldingen vises det til flere igangsatte tiltak som skal bidra til mer kunnskapsbaserte tjenester. Det foreslås også å etablere et Nasjonalt råd for prioritering og bærekraft i helse- og omsorgstjenestene.

Spekter mener at:
  • det bør jobbes på alle nivåer med operasjonalisering og gjennomføring av prioriteringsprinsippene.  
  • kunnskap er avgjørende for riktige prioriteringer, blant annet for å kunne fase ut tjenester med udokumentert effekt og redusere overbehandling.
  • konsekvenser for personellbehov må vurderes som en del av beslutningsgrunnlaget for tiltak som vurderes innført, jf. Prioriteringsmeldingen.
  • kostnytte-vurderinger må legges til grunn ved innføring av nye rettigheter
  • de senere års innførte rettigheter bør evalueres for å få bedre innsikt i hvordan ny politikk henger sammen med økte personellbehov, jf. Helsepersonellkommisjonen.

 

Organisering og styring

Organiseringen av spesialisthelsetjenesten må bidra til å oppfylle nasjonale helsepolitiske mål. Kantars «Helsepolitiske barometer for 2025» viser at de fleste som har vært i kontakt med helse- og omsorgstjenesten det siste året har gode eller svært gode erfaringer. Erfaringene fra pandemien viste også at foretaksmodellen var godt egnet for å sikre god koordinering mellom regionene, og derfor er godt rustet for å møte omfattende og langvarige kriser. Modellen legger til rette for brukermedvirkning, samt lokal- og regionalpolitisk medvirkning i planlegging og utvikling av tjenestene. Dette samarbeidet bør videreutvikles, jf. også omtale av behovet for bedre samhandling mellom tjenestenivåene.

Til grunn for helseforetaksreformen lå et prinsipp om at politikerne bør styre i stort og ikke i smått, og at lederne gis nødvendig handlingsrom innenfor de fastsatte rammene. Dette gir best ressursutnyttelse. Det er synliggjort et stort omstillingsbehov i helse- og omsorgstjenesten, både av hensyn til ressurstilgang og til at det er behov for robuste fagmiljøer for å gi forsvarlig og likeverdig helsehjelp. I en slik situasjon er det viktig at ledelsen i foretakene ikke overprøves i nødvendig omstilling, men gis nødvendig handlingsrom og tillit. Større strategiske valg vil uansett være politisk forankret og besluttet.

Behovet for et eget regionnivå i helseforetaksmodellen har vært diskutert. Et klart flertall i Kvinnslandutvalget (NOU 2016:25) gikk inn for å videreføre et regionalt beslutningsnivå, noe som fikk stor støtte i høringen. (Konklusjonen støttes også av Oslo Economics sin rapport «Virkninger på kort og lang sikt av å legge ned regionale helseforetak» (Rapport 2025-36)).

Spekter mener at:
  • helseforetaksmodellen i all hovedsak fungerer godt, og at den bør videreføres og videreutvikles innenfor gjeldende rammer.
  • ledelsen i helsetjenesten må gis tilstrekkelig handlingsrom til å gjennomføre nødvendige omstillinger, også når det gjelder sykehusstruktur og funksjons- og oppgavefordeling.

Samspill mellom aktører

Private ideelle og kommersielle aktører har styrker og forutsetninger som gjør dem egnet til å bidra til å gi et godt, helhetlig tjenestetilbud. Når forutsetningene ligger til rette for det, kan slike aktører bidra til å styrke helse- og omsorgstjenestenes evne til å møte utfordringer tjenestene står i. En viktig bidragsyter for mer helhetlige tjenester er rehabiliteringsvirksomhetene. Rehabilitering kan bidra til å utsette eller hindre ressurs- og kostnadskrevende behandling. I tillegg kan rehabilitering bidra til økt arbeidsevne hos pasienter og slik utløse mer arbeidskraft.

Staten og kommunene bør i større grad enn i dag gjøre strategiske avveininger av hvilke tjenester som bør gjøres i egenregi og hvilke som kan utføres av ideelle og kommersielle. Det forutsetter gode rammebetingelser for ideelle og kommersielle aktører, blant annet at disse aktørene reelt involveres i plan- og utviklingsarbeid.

Spekter mener at:
  • helse- og omsorgstjenestene skal bygge på offentlig eierskap, finansiering og styring.
  •  ideelle og kommersielle tilbydere er et viktig supplement til den offentlige helse- og omsorgstjenesten.
  • det offentliges anskaffelsesstrategier bør styrkes, med sikte på en effektiv bruk av tilgjengelige ressurser.
  • anskaffelsesprosessene må gi mest mulig forutsigbarhet for virksomhetene.

 

Finansiering av spesialisthelsetjenestene

Både inntektssvingninger som følge av høy prisvekst og hyppige tilleggs- og engangsbevilgninger har de siste årene gitt usikkerhet om hvilke ressursrammer helseforetakene faktisk har hatt å forholde seg til. Framover bør det legges vekt på størst mulig grad av forutsigbarhet i de økonomiske rammene i de enkelte budsjettårene.

Knapphet på arbeidskraft framover gjør det enda viktigere enn tidligere å skape rom for arbeidsbesparende investeringer i teknologi, medisinskteknisk utstyr og bygg. Dette tilsier at de økonomiske rammene bør ligge noe over den inntektsveksten som er nødvendig for å dekke opp for demografidrevne kostnader. Av hensyn til langsiktig planlegging vil det være en klar fordel om dette kan knesettes som et prinsipp.

Stortinget bevilger lån til de største investeringsprosjektene. Disse bevilgningene føres «over streken» i statsbudsjettet, dvs. at de behandles på samme måte som driftsbevilgninger. Om deler av disse lånene bevilges som tilskudd, vil det redusere effektiviseringskravet som følger av investeringer og også øke sannsynligheten for at flere investeringer kan gjennomføres.

I rapport avgitt i desember 2024 påpeker «Teknisk beregningsutvalg for spesialisthelsetjenestens økonomi» at styrken med den regionale inntektsfordelingsmodellen er at den i så stor grad som mulig har fordelt hele inntektsrammen. Utvalget har imidlertid merket seg at en i økende grad nå ser ut til å tildele midler utenfor modellen, noe de mener ikke er en ønsket utvikling.  Spekter støtter dette synet.

Spekter mener at:
  • bevilgningene til helseforetakene i størst mulig grad bør tildeles en gang i året gjennom statsbudsjettet (Prop. 1 S) og ikke som tilleggsbevilgninger gjennom budsjettåret.
  • den økonomiske rammen bør være noe høyere enn det som følger av demografidrevne kostnader for å legge til rette for investeringer i teknologi, utstyr og bygg.
  • satsene i de aktivitetsbaserte finansieringsordningene jevnlig bør oppdateres for å tilpasse takstsystemet til medisinsk og teknologisk utvikling.
  • det bør vurderes en tilskuddsordning til de største investeringsprosjektene, med tilsvarende lavere lånebevilgning.
  • inntektsrammen i størst mulig grad bør fordeles etter inntektsfordelingsmodellen, og ikke som særskilte tilskudd til enkelte tjenestetilbud.

 

Samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene

Høsten 2024 la regjeringen fram Nasjonal helse- og samhandlingsplan (Meld. St. 9 (2023-2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027). Det pekes i meldingen på at de største utfordringene i helse- og omsorgstjenesten er tilgang på nok personell, for dårlig sammenheng mellom tjenestene og likeverdig tilgang på helse- og omsorgstjenester. Mangelfull samhandling gir uheldige utslag for behandlingen og behandlingsresultatene, men også dårligere ressursbruk i hele helse- og omsorgstjenesten. 

Spekter mener at:
  • samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunenes helse- og omsorgstjenester må bedres og styrkes.
  • fastlegens portvokterrolle må styrkes for å understøtte god prioriteringspraksis, bedre bruk av de samlede ressursene og riktigere bruk av personellet i spesialisthelsetjenesten.
  • det må legges til rette for kombinerte stillinger i samarbeid mellom sykehus og kommuner.

 

Samarbeid med utdanningssektoren

Ansvaret for utdanning og kompetanseutvikling er delt mellom helse- og omsorgstjenesten og utdanningssektoren. Sykehusene har et lovpålagt ansvar for forskning og utdanning av personell, og det skjer for en stor del innen tariffavtalenes rammer. Utdanningssektoren har en nøkkelrolle i grunn- og videreutdanningen av mange profesjonsgrupper. Det er viktig at utdanningssektorens tilbud innenfor helse og omsorg på en bedre måte enn i dag speiler tjenestens behov. Innenfor spesialisthelsetjenesten er det helseforetakene som kjenner kompetansebehovene best.

Spekter mener at:
  • det må etableres sterkere og mer forpliktende samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og utdanningssektoren for å sikre at kompetansen svarer til reelle behov. Dette må understøttes av et tett samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

 

Digitalisering og teknologiutvikling

Helse- og omsorgssektoren er preget av avansert teknologi og stadig ny kunnskap om medisinske metoder. Digitalisering er en sterk driver for den tjenesteutviklingen som må til for å gjøre fremtidens helse- og omsorgstjeneste bærekraftig. Ikke minst vil digitaliseringen styrke pasientens/brukerens mulighet til å medvirke i egen behandling. Digitalisering er også avgjørende for å lykkes med samhandling og kompetansedeling både internt i hhv. helseforetak og kommuner, mellom helseforetak og mellom helseforetak og kommuner. Betydningen av ikke-stedbundne tjenester må forventes å øke når en større andel av befolkningen bosetter seg sentralt.

For å kunne dra nytte av ny teknologi er det nødvendig med innovasjon også når det gjelder organisering av arbeidsprosesser og nivådeling av oppgaver. Oppgaver og kompetansekrav til helsepersonell endres raskere enn før.

Spekter mener at:
  • gjennom de økonomiske oppleggene for sykehusene, både når det gjelder nivå og sammensetning, må det legges til rette for investeringer i ny teknologi.
  • staten må videreføre sitt engasjement for å utvikle samhandlingsløsninger.
  • for å sikre god gjennomføring er det viktig å styrke omstillings- og innovasjonskompetansen også på andre områder enn det teknologiske og medisinskfaglige.

 

En bærekraftig helse- og sykehussektor

Det anslås at helse- og omsorgssektoren står for 4-5 % av globale klimagassutslipp. Helseforetakene gjør grundig og systematisk arbeid med å redusere utslipp blant annet med et egenutviklet system for klimaregnskap som holder oversikt over hvert enkelt sykehus sine utslipp. Dette har blant annet bidratt til utfasing av klimaskadelige anestesigasser. Helsesektoren har mye oppmerksomhet mot overgang til en mer sirkulær økonomi, noe som kan gi en rekke gevinster, blant annet reduserte utslipp, bedre beredskap og reduksjon i bruken av utstyr.

Spekter mener at:
  • arbeidet med overgang fra engangsutstyr til flergangsutstyr i helsesektoren må videreføres og forsterkes.
  • det bør være et mål at smittevernutstyr med kort gjenstående holdbarhet benyttes av andre virksomheter fremfor at det går til forbrenning, og at eventuelle hindringer for å oppnå dette må kartlegges.
  • myndighetene må legge til rette for mer reprosessering av medisinsk utstyr av beredskapshensyn, økonomiske hensyn og for å bidra til reduksjon i avfall.
  • helseforetakene og kommersielle og ideelle helse- og omsorgsinstitusjoner må få tilgang til bedre veiledningstilbud om klima og miljø, tilsvarende det som tilbys i kommunene.

 

Samferdselssektoren

Samferdselssektoren er helt sentral for effektive transportsystemer og for landets beredskap. En robust samferdselsinfrastruktur som veier, jernbane, flyplasser og havner er grunnleggende for å opprettholde samfunnets funksjoner, både under normale forhold og i krisetider. Infrastruktur må vedlikeholdes for å ivareta beredskap fordi manglende vedlikehold fører til ustabilitet og hyppigere hendelser, som igjen vil svekke samfunnets evne til å håndtere kriser. Det er et stort vedlikeholdsetterslep i samferdselssektoren som utfordrer samfunnets beredskap. Derfor mener Spekter at det bør innføres en vedlikeholdsnøkkel som sier at for hver krone som brukes på nyinvesteringer i vei og jernbane, må det samtidig bevilges én krone til vedlikehold.

Politikerne stiller kravene om hva som skal leveres i samferdselssektoren. Samtidig vil mindre politisk detaljstyring av hvordan fagfolkene skal gjøre jobben, gi bedre resultater. Samfunnsnytten av pengebruken i sektoren bør økes ved å ivareta og utnytte eksisterende infrastruktur bedre. Videre bør finansieringen være mest mulig stabil og forutsigbar, for å bidra til å bygge og beholde kompetanse og kapasitet til effektiv oppgaveløsning.

Mange av Spekters medlemmer innen samferdselssektoren er langt fremme i det grønne skiftet og har vitenskapsbaserte mål for utslippsreduksjon, i tråd med Parisavtalen. Det er viktig at dagens politikk legger til rette for å redusere utslipp i transportsektoren i tråd med målene som er satt og at lederne har handlingsrom og forutsigbare virkemidler for å nå dem.

Spekter mener at:
  • beredskapsplaner må tilpasses den raske utviklingen i bruk av fornybar energi i transportsektoren.
  • forurenser må betale, og at kostnadene for å slippe ut klimagasser på tvers av alle transportmåter må harmoniseres og økes.
  • det må innføres en vedlikeholdsnøkkel slik at for hver krone som bevilges på nyinvesteringer, skal det brukes en krone på vedlikehold.

 

God infrastrukturforvaltning

En velfungerende infrastruktur er viktig for effektiv og trygg mobilitet for mennesker og gods. Derfor må infrastrukturforvaltere som Nye Veier og Bane NOR få rammebetingelser som gjør det mulig å omsette budsjettmidlene til velfungerende infrastruktur på en mest mulig effektiv måte. Storting og Regjering bør i større grad styre i stort gjennom overordnede og forutsigbare mål og rammer, for å oppnå raskere framdrift, større fleksibilitet i møte med ny teknologi, og mer kostnadseffektiv måloppnåelse.

Spekter mener at:
  • det i budsjetter og planverk først må prioriteres tilstrekkelig drift og vedlikehold, og deretter investeringer.
  • jevnt nivå eller jevn vekst i budsjettene gir bedre resultater enn skippertak. Plutselige kutt i investeringer eller vedlikehold må unngås, fordi det gir kostbare følgekonsekvenser.
  • i byområdene må infrastruktur for kollektivtransport prioriteres, i tråd med nullvekstmålet for privatbiltrafikken.
  • infrastrukturforvaltere bør drive porteføljestyring og ha tilhørende prioriteringsfullmakter etter Nye Veier-modellen for å redusere kostnadene og øke nytten, og sikre at investeringer ikke tar midler fra nødvendig vedlikehold.
  • innsatsen for bedre tilgang på lading for elektriske kjøretøy og fornybart drivstoff som biogass, biodrivstoff og hydrogen må trappes opp.

 

Effektiv og miljøvennlig kollektivtransport

Persontransport på skinner er viktig for mobilitet og miljø, særlig i storbyområdene. Togoperatørenes frihet til å utvikle driften begrenses i dag av en omfattende detaljstyring i de offentlige kjøpskontraktene. Samtidig sitter operatøren med mye av den økonomiske risikoen ved svikt i infrastrukturen eller hos en av de øvrige nøkkelleverandørene. Busstilbudet som er viktig for effektiv og miljøvennlig mobilitet i byområder og landet ellers må derfor videreutvikles.

Spekter mener at:
  • offentlig kjøp-kontrakter må bli mindre detaljstyrende og gis en mer balansert økonomisk risikofordeling mellom togoperatørene og staten som kjøper.
  • foretakene må få tilgang på tilstrekkelig antall nye tog til utskifting av de eldste togene og forventet passasjervekst.
  • klimagassutslipp, kø, luftforurensning og støy i byområdene må reduseres gjennom effektiv arealbruk og ved at veksten i persontransporten tas med kollektivtransport, sykling og gange.

 

Effektiv og miljøvennlig godstransport

Containertransporten på bane betyr mye på de lange strekningene hvor det går jernbane. Disse tjenestene er viktige for næringslivet, avgjørende for Forsvaret og nasjonal beredskap, og er bra for miljø og trafikksikkerhet. Økonomien i driften er imidlertid ikke bærekraftig, og det trengs både kortsiktige og langsiktige tiltak for å få en stabil, konkurransedyktig og økonomisk sunn drift, slik at mer gods kan overføres fra vei til bane. På korte strekninger og strekninger uten et jernbanetilbud, er det fornuftig at lastebiler dekker transportbehovet.

Spekter mener at:
  • det må gis nødvendige rammebetingelser for å flytte mer av godset fra vei til bane
  • det må gis kompensasjon til godstogselskapene når de ikke får kjørt togene sine på grunn av svikt i infrastrukturen.
  • handlingsrommet i tilskuddsordningen for gods fra vei til bane må utnyttes fullt, og søkes utvidet. Det bør også vurderes tiltak for å lette avgiftsbelastningen for næringen. Tiltakene må gjelde fram til infrastrukturen gir grunnlag for lønnsom drift.
  • nasjonale myndigheter bør kompensere godstogselskapene for å ha tilgjengelige lokomotiver og vogner for Forsvarets transportbehov.
  • tiltakene for gods på bane i Nasjonal transportplan må gjennomføres, herunder forlengelse av kryssingsspor, etablering av flere kryssingsspor og mer effektive terminaler.
  • det må bygges ut tilstrekkelig ladeinfrastruktur for lastebiler.
  • det må være forutsigbare støtteordninger til kjøp av nullutslipps lastebiler, varebiler og ladere.
  • det bør innføres et forutsigbart, flerårig bompengefritak for elektriske lastebiler.
  • det må rettes mer virkemidler mot å få med de mindre aktørene innen tungtransport i det grønne skiftet. Det kan gjøres ved å for eksempel å øke engangsavgiften på fossile varebiler og innføre det for fossildrevne tunge kjøretøy.

 

Posttjenestene

Med synkende brevvolum bør man finne måter å beholde den beredskapsevnen som ligger i postnettverket og finne innovative måter å skape lønnsom merverdi i møte med nye samfunnsutfordringer.

Spekter mener at:
  • av hensyn til beredskap, eldre og ikke-digitale innbyggere bør det være brevomdeling til alle en dag i uken, supplert med en dørterskeltjeneste for de eldste hvor brev og informasjonsskriv fra kommunen med mål om aktivisering og trygghet leveres på døren.

 

Luftfarten

Det norske luftfartsnettverket er avgjørende for å sikre effektiv mobilitet innenlands og til utlandet for et land med en beskjeden befolkning spredd over store avstander. Derfor er det viktig å sikre en bærekraftig luftfart gjennom å redusere luftfartens klimagassutslipp.

Spekter mener at:
  • arbeidet for elektrifisering av luftfarten må styrkes, gjennom oppfølging av planen for infrastruktur for lav- og nullutslipps luftfart i Nasjonal transportplan.
  • det må legges forutsigbare rammebetingelser for en verdikjede for produksjon og bruk av bærekraftig flydrivstoff, herunder tilslutning til EU sitt fornybardirektiv, slik at norske flyselskap får tilgang til økonomisk støtte.

 

Kultursektoren

Kunst, kultur og journalistikk har samfunnsbyggende kraft og er helt avgjørende for vårt demokrati og samfunn. Forutsetningen for dette er at kunsten, kulturen og journalistikken er fri.  Prinsippet om armlengdes avstand er særlig viktig i kulturpolitikken. Kunstneriske og kulturelle uttrykk er også grunnleggende forutsetninger for å vedlikeholde og utvikle samfunnskritikk og debattscener.

Spekters kulturmedlemmer utgjør en vital infrastruktur av små og store kunst- og kulturvirksomheter over hele landet. Teatrene, orkestrene, operaene, museene, NRK, festivalene og konserthusene er motorer for norsk kunst- og kulturliv. De sørger for at det utvikles, produseres og formidles kunst, kultur og journalistikk av høy kvalitet over hele Norge. Kulturinstitusjonene er de viktigste arbeidsgiverne for kunstnere og kulturarbeidere landet rundt, og de har også betydelige ringvirkninger for sysselsetting, turisme og næringsvirksomhet i sitt omland. Spekters medlemmer er i tillegg viktige ambassadører for norsk kunst, språk og kultur i Norge, men også internasjonalt.

Spekter mener at:
  • den offentlige rammefinansieringen er institusjonenes sikkerhet i omskiftelige tider. Det er av avgjørende betydning at rammene følger den generelle pris- og lønnsøkningen i samfunnet for at institusjonene skal kunne oppfylle sine samfunnsoppdrag, og bidra til kvalitetsmessig bevaring, utvikling og formidling.
  • den eksisterende infrastrukturen av kunst- og kulturinstitusjoner må prioriteres når offentlige kulturmidler skal fordeles. 
  • det er et klart behov for å styrke forvaltningen av kulturbyggene, og sikre at ansvaret for kostnadene ikke rammer kunstinnholdet eller formidlingen.
  • de statlige kulturinstitusjonene må organiseres som selvstendige rettssubjekt utenfor forvaltningen.

 

Samarbeid med private aktører og økt satsing på kulturturisme

Det er avgjørende at det offentlige har et hovedansvar for finansieringen av kulturlivet i Norge. Samtidig er det viktig at aktørene arbeider videre med å utnytte sitt potensial for egeninntekter. Derfor bør rammebetingelsene for økte private bidrag til kultursektoren styrkes.

Det ligger et betydelig inntektspotensial i å satse tyngre på kulturturisme. Innovasjon Norges undersøkelser viser at kulturturisten har et langt høyere døgnforbruk enn naturturisten. I tillegg er kulturnæringen en utpreget helårsnæring. Norge har kvaliteten og anerkjennelsen som skal til for å tiltrekke seg kulturinteresserte fra hele verden, dersom man satser mer målrettet på dette fremover.

Spekter mener at:
  • Norge bør satse målrettet på å utvikle Norge som kunst- og kulturdestinasjon, også internasjonalt. Dette vil bidra til å gjøre Norge til et attraktivt land for et bredere spekter av turister, utvide markedsgrunnlaget for norsk turistnæring året rundt, og øke eksportinntektene fra reiselivet på en måte som kompletterer naturturismen.
  • rammebetingelsene for økte private bidrag til kultursektorene bør styrkes gjennom å innføre skatteinsentiver for økonomiske bidrag til sektoren (fradragsrett).

 

En uavhengig og viktig allmennkringkaster

Et sunt og levende demokrati forutsetter et mangfold av uavhengige redaktørstyrte medier. NRK er statens fremste virkemiddel for å sikre hele befolkningen tilgang til et bredt ikke-kommersielt medietilbud med troverdige nyheter og informasjon, kultur og underholdning, uavhengig av geografisk bosted, inntekt og alder. NRKs oppdrag som allmennkringkaster er overordnet å styrke demokratiet, løfte og berike norsk og samisk språk og kultur, og samle og engasjere alle som bor i Norge.

Konkurransen fra sosiale medier og internasjonale medieplattformer, økningen av falske nyheter, desinformasjon og konspirasjonsteorier gjør at oppdraget er både viktigere og mer krevende enn noen gang tidligere. Skal NRK kunne løse oppdraget og bidra til en felles forståelse av norsk virkelighet, basert på reelle fakta, må befolkningen ha tillit til at NRK er uavhengig og troverdig.

Spekter mener at:
  • rammene for NRKs virksomhet må sikre foretaket uavhengighet, rom for innovasjon og en stabil og tilstrekkelig finansiering for å løse oppdraget.

 

Effektiviseringspotensial i kultursektoren

Kulturinstitusjonene har de siste årene blitt rammet av kutt i de offentlige bevilgningene. Spekter mener dette er et lite målrettet tiltak for å sikre effektiv måloppnåelse.  Flate kutt rammer hardest hos de virksomhetene som allerede har effektivisert, og gir heller ikke nødvendigvis omstilling der effektiviseringspotensialet er større. Det er et potensial, både i lovverk og andre rammer, som med mer tidsmessige innretninger kan gi bedre ressursutnyttelse i institusjonene. I tillegg vil de endringene i arbeidstidsbestemmelsene som er omtalt i dette dokumentets del 2 ha positiv effekt for kultursektoren.

Spekter mener at:
  • kultursektoren må gis adgang til midlertidig ansettelse på samme måte som idretten.
  • musikk og scenekunst må innlemmes i merverdiavgiftssystemet med lav sats. Dette vil gi kultursektoren lavere administrative kostnader og regelverket blir mer oversiktlig og helhetlig. I tillegg unngår man at det oppstår konkurransemessige forskjeller mellom aktører som tilbyr tjenester til publikum i det samme markedet.
  • søknads- og rapporteringsbyrden må reduseres og forenkles for å frigjøre tid til kjernevirksomheten.

 

Pengespillpolitikk

Den norske pengespillpolitikken skal forebygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill, samt sikre at pengespill gjennomføres på en ansvarlig og trygg måte. I tillegg skal overskuddet fra pengespill gå til en rekke gode formål. I dag har Norge en enerettsmodell, der Norsk Tipping har enerett til å tilby pengespill og Norsk Rikstoto har enerett til å tilby spill på hest. Den siste utviklingen viser at den norske enerettsmodellen fungerer helt etter de politiske målene som er satt. Andelen spillavhengige har gått ned samtidig som inntektene til gode formål har økt. 90 % av dagens pengespill foregår i lovlige former.

Spekter mener at:
  • enerettsmodellen må beholdes og styrkes for å sikre en fortsatt positiv utvikling med tanke på spillemidler til gode formål og begrensning av spillavhengige.

 

Kultur og bærekraft

En studie gjennomført av Verdens helseorganisasjon har vist at kultursektoren bidrar til måloppnåelse på flere av FNs bærekraftsmål. Samtidig opplever kultursektoren at kostnadene ved å iverksette klimatiltak er høye og at de mangler kompetanse knyttet til klima og miljø.

Unesco har i samarbeid med Nordisk kulturfond, startet et arbeid for å gjøre kultur til et selvstendig bærekraftsmål fra 2030. Spekter mener dette er et viktig mål i en tid der kunst og kultur er under press i store deler av verden.

Spekter mener at:
  • myndighetene må avsette mer veiledningsressurser for kultursektoren på klima- og miljø.
  • det må opprettes et miljøfond med innovasjonsmidler til grønn omstilling, ref. Kulturdirektoratets klima- og miljøprogram for kultursektoren.
  • myndighetene må i større grad løfte fram kulturens betydning for måloppnåelse av FNs bærekraftsmål.

 

Virkemiddelapparatet

Det statlige virkemiddelapparatet består av mange foretak og virksomheter, blant annet Innovasjon Norge, SIVA, Forskningsrådet og Enova. Felles for dem alle er at de skal bidra til innovasjon og omstilling i norske virksomheter.

Det statlige virkemiddelapparatet er til tider gjenstand for politisk og offentlig debatt om sammensetningen av deres virkemidler, innretning og omfang. Dette er en situasjon som ventelig vil tilta hvis de økonomiske rammene snevres inn og som bør møtes med faglig begrunnede forslag til mulige endringer og justeringer av virkemiddelapparatet.

Spekter mener at:
  • det statlige virkemiddelapparatet må sikres langsiktige og forutsigbare rammebetingelser.
  • reformer i virkemiddelapparatet bør gjøres på bakgrunn av faglige vurderinger og utredninger.

 

Bolig og studentboliger

Spekter mener at en forbedret boligpolitikk må bidra til å sikre at flere arbeidstakere framover får råd til å bosette seg i bo- og arbeidsmarkedsregionene preget av høye bokostnader, såkalte pressområder. Slik politikken, reguleringene og økonomien er innrettet i dag, bygges det for få boliger i Norge der etterspørselen er størst. Dette medfører at boligkjøp blir svært kostbart for mange. Spekter er derfor bekymret for at boligpolitikken bidrar til å svekke arbeidsmarkedet, arbeidslinja og norsk økonomi. Den norske modellen for lønnsdannelse kan settes under press på grunn av ubalanser i boligmarkedet.

 

Bygging av studentboliger demper presset i boligmarkedet

En kraftig økning i byggingen av studentboliger vil være et målrettet tiltak mot dyre husleier, som også vil dempe prisveksten for vanlige leietakere og boligkjøpere. Da må økt tilskuddssats til studentboliger prioriteres. Høye tomtepriser i mange av studentsamskipnadenes områder er per i dag også et stort hinder for å bygge flere studentboliger. Det kan stat og kommuner bidra til å løse ved å skaffe til veie rimeligere tomter og inngå flere festeavtaler med samskipnadene.

 

Forpliktende samhandling mellom stat og kommune

Det er behov for en samhandlingsreform i boligpolitikken som gjør at stat, kommune og utbyggere på en langt bedre måte enn i dag samhandler for å sikre høy nok takt i boligbyggingen. Boligmarkedet og arbeidsmarkedet må forsterke hverandre, slik at vi som samfunn kan løse flere viktige fellesoppgaver og sikre vekstkraft i økonomien. Skal vi få til det, trenger vi både en mer aktiv statlig boligpolitikk i Norge, og det må kreves mer av kommunene som må samhandle med utbyggerne på en mer smidig måte enn i dag. Kommunene må premieres for eller pålegges å regulere nok tomter, slik at flere kan bygge og bo i nærheten av arbeidsplassen og dermed få ivaretatt både jobb og familieliv på en bedre måte. Dette vil også dempe behovet for å bygge ny og kostbar transportinfrastruktur rundt de store byene.

I Nasjonal transportplan (2025-36) har regjeringen varslet at arealbruk skal innlemmes bedre i byvekstavtalene. Etter Spekters syn må avtalene stille krav om hvor mange boliger som faktisk skal bygges ved kollektivknutepunktene. Dette bør bli en forutsetning for statlig finansiering av bane og vei. Kommunene må tilrettelegge for boliger med lavere inngangsbillett, for å skape gode samfunnsøkonomiske effekter. De må pålegges å ha en aktiv boligpolitikk og være en pådriver som planlegger og samfunnsutvikler, heller enn å vente på private planinitiativ. I tillegg må alle kommuner pålegges å ha en reserve av ferdig regulerte, byggeklare tomter, som tar høyde for kommunens vekstambisjoner og demografiske utvikling. For å få til dette trengs det en forpliktende samhandlingsreform for boligmarkedet der målet skal være at stat, kommuner og utbyggerne inngår i et tettere samarbeid for å løse utfordringene i boligmarkedet.

Spekter mener at:
  • Husbankens låne- og tilskuddsrammer må bli mer i samsvar med behovet for nybygging, samt at Husbankens startlån må åpnes opp for unge uten oppspart egenkapital, men som er i inntektsgivende arbeid.
  • tilskuddssatsen til studentboliger videreføres på 40 prosent av kostnadsrammen for å holde tritt med veksten i byggekostnader og for å unngå økning i studentenes husleie.
  • en samhandlingsreform om boligmarkedet mellom stat, kommune og utbyggere må gjennomføres.
  • byvekstavtalene må inneholde krav til kommunenes arealbruk.
  • en kommunal plikt til å regulere boligtomter må innføres, eksempelvis som pålegg om å regulere 1 % av boligbeholdningen hvert år.
  • nasjonale myndigheter må innføre lovgivning/forskrifter med nasjonale retningslinjer for kommuners detaljerte bestemmelser om boligbygging, eksempelvis om minimumsstørrelser, høydebegrensninger og boligsammensetninger.
  • forenkling av lover og forskrifter som regulerer boligbygging må gjennomføres, eksempelvis ved å vektlegge økonomi og kostnader sterkere ved revisjon av teknisk byggeforskrift (TEK) og andre forskrifter.
  • forenkling og effektivisering av kommunale plan- og byggesaksprosesser og -prosedyrer må gjennomføres for å redusere saksbehandlingstiden.
  • mer bruk av digitale løsninger i plan- og byggesaksbehandling og -prosesser må iverksettes.

 

Barnehager

Spekter mener det er viktig å sørge for at Norge har en mangfoldig barnehagesektor med en god blanding av store og små, private og offentlige aktører, og med høy kompetanse. Det er viktig både for barna og foreldrene, og ikke minst er det god samfunnsøkonomi. Barnehager styrker likestillingen, bidrar til en høyere utnyttelse av arbeidsstyrken og er bra for barns utvikling.

Den norske barnehagemodellen, som er et resultat av barnehageforliket i 2003, har vist seg å være en svært vellykket modell. Den har bidratt til at det er barnehageplass til dem som ønsker det, maksimalpris på foreldrebetaling og likebehandling av kommunale og private barnehager. Stortinget vedtok våren 2025 ny barnehagelov, og lovvedtaket etterfølges av en høringsprosess i forbindelse med forskriftsfesting av tilskuddsregelverket.

De private og ideelle barnehagene er en viktig og stor del av det norske barnehagetilbudet og er en avgjørende faktor for at vi har lyktes med å tilby gode og trygge barnehageplasser til barna våre av høy kvalitet. Private barnehager bidrar med barnehager av god kvalitet, og Utdanningsdirektoratet årlige foreldreundersøkelse viser at foreldrene er litt mer fornøyde med tilbudet i de private barnehagene. Private barnehager bidrar også til et større mangfold av alternative driftsmodeller enn om kommunen skulle drevet alle barnehager selv.

Spekter mener at:
  • avgjørende elementer i barnehagepolitikken er likebehandling av kommunale og private barnehager og at foreldrene har rett til selv å velge barnehage til sine barn.
  • justeringene i tilskuddsmodellen må ikke svekke de private og ideelle barnehagenes forutsigbarhet og mulighet for å tilby et kvalitativt godt og trygt tilbud til barn og foreldre.