Norge som har en liten og åpen økonomi, er avhengig av internasjonal handel. Ekspansjonsmulighetene, kapitaltilgang og effektivitet og innovasjonsfremmende konkurranse er begrenset dersom vi kun baserer oss på innenlandsk konsum og produksjon. En åpen økonomi og økt globalisering har gitt oss bedre tilgang til et stadig større marked, flere og billigere varer, tjenester og arbeidskraft, enklere tilgang til teknologi og kunnskap og bedre tilgang til kapital. Videre gjør økt mobilitet og lavere transportkostnader det lettere å forflytte seg på tvers av landegrenser både i forbindelse med arbeid og fritid. Samtidig har vi et høyt lønnsnivå som svekker vår kostnadsmessige konkurranseevne. Norge er fortsatt svært petroleumsavhengig. Inntektene fra petroleumsvirksomheten utgjør nesten halvparten av eksportinntektene og en femdel av statens inntekter. Som det understrekes i Perspektivmeldingen, har internasjonalt samarbeid og felles regelverk for samhandel mellom land tjent Norge vel. Denne verdensordenen er nå under press. Troen på internasjonalt samarbeid ser ut til å avta i mange land. Det samme gjør oppslutningen om internasjonalt avtaleverk det har tatt lang tid å bygge opp.

Globalisering gir fordeler og utfordringer

Norsk økonomi har så langt kommet særlig godt ut av globaliseringstrenden, da det vi selger til utlandet har hatt en bedre prisutvikling enn det vi kjøper fra utlandet. Norge har over lang tid hatt en positiv handelsbalanse, og dette har vært viktig for vår økonomiske vekst.
Den senere tid har vi sett en økende motstand mot globalisering, gjerne i form av økt proteksjonisme for å beskytte arbeidsplasser mot internasjonal konkurranse. Økt globalisering har også negative virkninger for deler av samfunnet. Arbeidsinnvandring fra, og handel med land med lavere kostnadsnivåer, har utkonkurrert nasjonale virksomheter og arbeidstakere. Det gjør at enkelte taper på økt globalisering, i det minste på kort sikt. Dette har ført til et skifte i retning av økt proteksjonisme i flere land. Den amerikanske politikken etter 2016, samt Storbritannias beslutning om å melde seg ut av EU samme år, viser at økt integrasjon ikke er gitt i årene fremover. Diskriminerende handelstiltak som importrestriksjoner, krav om lokalt innhold og handelsvridende subsidier har økt mer enn liberaliserende tiltak de siste årene.

«Lokale» hendelser spres globalt

En mer integrert verden medfører også at «lokale» hendelser sprer seg globalt. Det vil si at antall hendelser som påvirker oss øker, men også at «lokale» hendelser kan få desto større konsekvenser. Dette så vi blant annet under finanskrisen i USA og nå med Covid-19. WTO har estimert at varehandelen på verdensbasis vil falle med mellom 13 og 32 prosent i 2020 som følge av den nåværende helsekrisen.

Til sammenligning resulterte finanskrisen til et fall på 12,5 prosent på sitt verste. Tjenestesektoren rammes enda hardere som følge av transport- og reiserestriksjonene. Den raske spredningen av hendelser legger et økt press på internasjonalt samarbeid. Samtidig kan den også øke motstanden mot økt globalisering. For eksempel har flere nasjonale ledere vist til at akutt mangel på medisinsk utstyr som produseres i andre land, indikerer et økt behov for å flytte mer av produksjonen hjem. Hendelser som koronapandemien kan dermed føre til et skifte mot at flere vil sikre seg mot tilsvarende kriser i fremtiden ved å kjøpe mindre fra andre land, og heller produsere mer selv.