Innledning

I del 2 omtales utfordringer i tariff- og inntektspolitikken, arbeidslivspolitikken, styringsprinsipper i offentlig sektor, velferds- og pensjonsordningene og tiltak som kan bidra til økt arbeidstilbud, redusert sykefravær og utenforskap. Behovet for bedre rammevilkår for produktivitetsvekst, omstilling og innovasjon beskrives. Statlig eierstyring må legge til rette for effektivt lederskap og økt handlingsrom for ledelse i Spekters virksomheter. Det må bli mer styring i stort og mindre detaljstyring.

Del 2.1: Tariff- og inntektspolitikken og arbeidslivspolitikken

Inntektspolitikken

Gjennom det inntektspolitiske samarbeidet med regjeringen er partene i arbeidslivet gitt et ansvar i inntektspolitikken, som sammen med finans- og pengepolitikken utgjør den økonomiske politikken i Norge. Partene ivaretar dette ansvaret ved å sørge for at lønnsveksten innenfor de store forhandlingsområdene i norsk arbeidsliv reguleres gjennom sentraliserte og koordinerte lønnsoppgjør, i tråd med frontfagsmodellen. Det innebærer at konkurranseutsatt industri (NHO/Norsk industri og LO/Fellesforbundet) forhandler først og kommuniserer en norm for lønnsvekst som resten av arbeidslivet legger til grunn for sine lønnsoppgjør. Dette har bidratt til verdiskaping og velferd, til konkurransekraft mot utlandet og til å trygge arbeidsplasser.

Den koordinerte lønnsdannelsen har også bidratt til at vi har et samfunn med relativt små lønnsforskjeller. Siden modellen er praktisert slik at normen fra frontfaget har blitt retningsgivende for de etterfølgende oppgjørene, har også ansatte i offentlig sektor fått ta del i den lønnsveksten som produktivitetsveksten i privat sektor har gitt grunnlag for.

Modellen for lønnsdannelse har vært under press i flere år, først og fremst fordi det er en modell som regulerer markedskreftene i arbeidsmarkedet. Den forutsetter at alle områder har omtrent lik lønnsvekst over tid, og det gir mindre rom til å bruke lønn som virkemiddel for å allokere arbeidskraft dit den etterspørres. Modellen er dermed kritisert for ikke å ha den nødvendige fleksibilitet, fordi aktørene har forventinger om at alle grupper skal ha om lag samme lønnsvekst.

I et presset arbeidsmarked vil modellen utfordres om aktører med sterk lønnsevne ikke forholder seg til den kommuniserte lønnsrammen. I hvilken grad man lykkes avhenger av om det er oppslutning og disiplin om modellen i hele det organiserte arbeidslivet. I tillegg forutsetter det at arbeidslivet utenfor de store forhandlingsområdene utøver samme disiplin.

Ved å legge inn andre forventninger og krav til hva andre forhandlingsområder skal følge opp enn selve lønnsvekstnormen, svekker frontfagspartene oppslutningen om det viktige mandatet de har. De etterfølgende oppgjørene skal følge opp den økonomiske rammen, men ikke nødvendigvis innretning på tilleggene eller andre tiltak.

I mange land er det fastsatt en nasjonal minstelønn for arbeidstakerne. I Norge, som i øvrige deler av Norden, har man sett det som mer formålstjenlig å regulere minste lønnsnivå gjennom tariffavtaler. Da Norge gjennom EØS-avtalen ble en del av et felles europeisk arbeidsmarked ble det samtidig åpnet for at man gjennom forskrift kan allmenngjøre deler av en tariffavtale også for den uorganiserte delen av arbeidslivet. Dette gjelder særlig minstelønnsbestemmelser og hensikten er å unngå et sosialt uakseptabelt lavt lønnsnivå i yrker med høy arbeidsinnvandring.

Spekter mener at:
  • frontfagsmodellen er det viktigste virkemiddelet for å sikre en lønnsvekst som er tilpasset den økonomiske situasjonen.
  • lønnstiltak for å forflytte arbeidskraft er ikke svaret når hele arbeidslivet mangler folk.
  • myndighetene og arbeidslivets parter har ansvar for å finne andre løsninger for å mobilisere og fordele arbeidskraften, slik at både næringslivet og offentlig sektor kan løse oppgavene sine framover. Myndighetene har et særskilt ansvar gjennom arbeidsmarkeds- og utdanningspolitikken til å sørge for best mulig samsvar mellom tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft.
  • frontfaget skal fastsette lønnsvekstnormen for andres lønnsoppgjør, men det skal ikke være frontfag for reformer som skal gjøres gjeldende i resten av arbeidslivet. Frontfaget skal heller ikke gi føringer for hvordan andre tariffområder skal innrette lønnstilleggene innenfor normen.
  • frontfagets rammeanslag er ikke ment å være en rigid fasit. Det skal være fleksibilitet i systemet som gjør at de ulike sektorene og virksomhetene kan tilpasse seg lokale forhold og spesifikke behov, som betyr at det skal være rom for å avvike fra rammen.
  • allmengjøring av tariffavtaler bør kun finne sted når det er nødvendig for å beskytte arbeidstakere i bransjer med et stort antall arbeidsinnvandrere mot et uakseptabelt lavt lønnsnivå.

 

Tariffavtalene må være relevante og hensiktsmessige

I hovedavtalene mellom Spekter og hovedorganisasjonene har vi valgt en forhandlingsmodell der lønns- og arbeidsvilkår primært forhandles lokalt i den enkelte virksomhet. Denne tilnærmingen gir fleksibilitet til å tilpasse avtalene etter de spesifikke behovene til hver bedrift/virksomhet. Spekter har, sammen med de sentrale hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden, et overordnet ansvar for å vedta overenskomstene og ivareta det formelle partsansvaret. Den valgte forhandlingsmodellen representerer en avvikende modell fra den historiske tradisjonen i norsk arbeidsliv med sentrale avtaler, som fastsetter like lønns- og arbeidsvilkår innenfor samme bransje.

Gjennom over 30 års erfaring har Spekters forhandlingsmodell vist seg velegnet både for å ivareta det inntektspolitiske ansvaret og redusere behovet for arbeidskamper. Spekter vil arbeide for videreutvikling og styrking av den norske samarbeidsmodellen med tariffavtalen som et sentralt virkemiddel. Dette forutsetter nødvendig utvikling og endringer i tariffavtalene for å sikre at de forblir etterspurte verktøy for både ledelsen og de tillitsvalgte i den enkelte virksomhet. Det er avgjørende at det som reguleres i tariffavtalene ikke hindrer virksomheter i å kontinuerlig utvikle sin produktivitet og tilnærming til markedet, kunder og brukere.

Det er flere utviklingstrekk som utfordrer det organiserte arbeidslivet, og dermed rammebetingelsene for ledelse i den norske modellen. Vi ser eksempler på virksomheter som ikke ønsker å organisere seg fordi de frykter detaljrike og uhensiktsmessige tariffavtaler som det er krevende å få endret når rammebetingelser, markeder og samfunnet endrer seg. I tillegg vil den teknologiske utviklingen med digitalisering av stadig flere funksjoner og tjenester bidra til at en del yrkesgrupper som i dag har høy organisasjonsgrad etter hvert vil reduseres.

Ved omstillingsprosesser i våre virksomheter vil det ved uenighet kunne oppstå ulovlige aksjoner, noe Spekter har nulltoleranse for. Fagforeningene må påvirke gjennom de medvirkningsordningene som er avtalt, og gjennom de demokratiske prosessene alle borgere har rett til å bruke. Dette er avgjørende for en konstruktiv dialog og et godt samarbeid i håndteringen av utfordringer i virksomhetene.

Spekter mener at:
  • tariffavtalene må videreutvikles for å sikre at de forblir etterspurte verktøy for både ledelsen og de tillitsvalgte i den enkelte virksomhet.
  • partene i arbeidslivet bør tydelig kommunisere den fordelen som ligger i at arbeidsgivere og ansatte organiserer seg og slutter opp om den norske modellen.

 

Arbeidstidsreguleringer

For å møte fremtidens behov for arbeidskraft er det avgjørende at lovgivningen legger til rette for en organisering av arbeidslivet som muliggjør effektiv bruk av arbeidskraften. Arbeidstidsordninger som i større grad er i samsvar både med arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets behov vil både kunne øke arbeidsinnsatsen og produktiviteten i samfunnet.

Spekter har over lengre tid arbeidet for å tilpasse arbeidstidsordningene til behovene i virksomheter med døgnkontinuerlig drift, i tråd med forslagene fra blant annet Arbeidstidsutvalget (NOU 2016:1) og Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023:4). Det vil ha en svært positiv betydning for kvalitet og forsvarlig drift i for eksempel sykehusene, eldreomsorg og andre velferdstilbud dersom arbeidsgiver får bedre styring av personalressursene. Det vil i tillegg bidra til å løse bemanningsutfordringene, flere vil kunne gis mulighet til å få hel stilling, og behovet for deltidsstillinger og innleie vil bli redusert betydelig.

Spekter mener at:
  • oppfordringen fra flertallet i Helsepersonellkommisjonen til partene om å finne løsninger på utfordringene som arbeidstidsordningene skaper, må følges opp med handling. Slike løsninger må selvsagt ivareta arbeidstakernes rett til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.
  • hvis det ikke er mulig å komme til enighet mellom partene, må myndighetene iverksette en gjennomgang av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, og vedta nødvendige justeringer for å sikre at virksomhetene kan ivareta sitt ansvar for forsvarlig drift.

 

Ansettelse og tilknytningsformer

Fast ansettelse er hovedregelen i arbeidsmiljøloven, og det er også Spekters posisjon. Faste ansettelser er også den helt dominerende tilknytningsformen i Norge. Samtidig er en begrenset adgang til å benytte alternative tilknytningsformer, som for eksempel innleie eller midlertidig ansettelse, avgjørende for at virksomhetene skal kunne dekke varierende behov for arbeidskraft på en hensiktsmessig måte, og for å gjøre det lettere for mennesker i randsonen av arbeidslivet å komme i jobb.

Innslaget av alternative tilknytningsformer, som innleieforhold og midlertidige ansettelser, har ligget på et stabilt lavt nivå over mange år i norsk arbeidsliv. Norge har en av de strengeste reguleringene av alternative tilknytningsformer i OECD. Dette var også tilfellet før de siste årenes betydelige innstramminger i reglene om blant annet innleie fra bemanningsforetak og midlertidige ansettelser. Det pågår følgeevalueringer av disse lovendringene, og det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om de samlede effektene. Foreløpig ser det ut til at innleiebegrensningene har ført til mer bruk av midlertidige ansettelser og overtid, og at det ikke har blitt flere faste ansettelser, som var regjeringens mål.

Det er dessuten liten tvil om at endringene reduserer arbeidsgivernes fleksibilitet, og kan gjøre det vanskeligere å skaffe nødvendig arbeidskraft for virksomhetene. Adgangen til å benytte alternative tilknytningsformer påvirker, i likhet med reguleringen av arbeidstid, også virksomhetenes mulighet til å tilpasse arbeidskraften til behovene, og har dermed betydning for produktiviteten.

En mulighet for midlertidig ansettelse eller innleie kan redusere terskelen inn i arbeidslivet. En rapport fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) om atypisk arbeid (et annet begrep for alternative tilknytningsformer) fra 2020 tyder på at midlertidige ansettelser fungerer som «springbrett» mot fast jobb i større grad enn tidligere, og særlig for yngre aldersgrupper.

Spekter mener at:
  • adgangen til innleie fra bemanningsforetak for arbeid av midlertidig karakter må gjeninnføres. Det vil si at ved midlertidige behov i forbindelse med sesong, arbeidstopp eller prosjekt, må det bli tillatt å leie inn fra bemanningsforetak uten å inngå avtale om dette med tillitsvalgte.
  • for å styrke arbeidslinjen bør det gjeninnføres en generell adgang til midlertidig ansettelse.

 

Arbeidsmiljø og varslingsregler

Det norske arbeidsmiljøet er generelt godt og rangeres i verdenstoppen. Sysselsatte i Norge skårer høyt i europeisk sammenheng når det gjelder jobbtilfredshet og motivasjon, og norske sysselsatte skårer gjennomgående høyt på ulike positive aspekter ved arbeidsmiljøet, i følge Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).

Arbeidsmiljø har betydning for sykefravær, sysselsetting og produktivitet. Spekter er i likhet med myndighetene bekymret for at Norge har for høyt sykefravær og frafall. Selv om mesteparten av langtidsfraværet har andre årsaker enn forhold på arbeidsplassen, er det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet viktig for å redusere fravær og styrke arbeidslinjen.

Arbeidsgiver plikter å sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Verneombudsordningen ivaretar representativ medvirkning fra de ansatte i arbeidsmiljøspørsmål, og for virksomheter med 30 eller flere ansatte, skal det i tillegg etableres et arbeidsmiljøutvalg. På overordnet nivå finnes Arbeidstilsynet som gir pålegg og ilegger sanksjoner dersom arbeidsmiljøet ikke er fullt forsvarlig. Det mangler dermed ikke virkemidler å sette inn mot et uforsvarlig eller helsefarlig arbeidsmiljø.

Utformingen av varslingsreglene bør vurderes i sammenheng med dette. Spekter mener at varslingsreglene bør forbeholdes kritikkverdige forhold som ikke på samme måte har alternative virkemidler. Varslingspraksis har utviklet seg i en retning der saker om arbeidsmiljø dominerer, ofte i forbindelse med omstilling av virksomheten. Det kan gi hele varslingsinstituttet et dårlig omdømme hvis det fester seg et inntrykk av at varsling brukes for å trenere omstillingsprosesser, eller å få skiftet ut en leder. Varslingsinstituttet har en viktig funksjon, og misbruk av varling må unngås.

Spekter mener at:
  • det er verdifullt at myndighetene og partene jobber sammen for å bistå virksomhetene med å ivareta kravene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.
  • det ikke er manglende lovregulering som står i veien for å bedre arbeidsmiljøet på norske arbeidsplasser. Bedre og mer målrettet veiledning, blant annet gjennom IA-samarbeidet (se eget avsnitt under), er et mer egnet tiltak enn ytterligere lovregulering.
  • varslingsinstituttet er et av flere viktige virkemidler for å avdekke kritikkverdige forhold i virksomheten. Imidlertid bør henvisningen til fullt forsvarlig arbeidsmiljø fjernes fra varslingsreglene slik at varsling reserveres de forhold som var utgangspunktet for å etablere varslingsreglene i sin tid.

 

IA-avtalen: Sykefraværet og frafallet fra arbeidslivet må reduseres

IA-avtalen er et samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Dette trepartssamarbeidet er viktig for å ha virksomme tiltak rettet mot arbeidsplassen og for oppfølging av sykmeldte. Avtalen skal bidra til å øke sysselsettingen gjennom å forebygge sykefravær og frafall.

Avtalen som gjelder for 2025-2028, bygger på tidligere avtale og konkretiserer innsatsen slik at alle som kan jobbe, er på jobb. I avtalen vil partene:

  • forsterke den forebyggende arbeidsmiljøsatsingen gjennom eksisterende og nye bransjeprogram, og gjennom arbeidsmiljøsatsingen i regi av Arbeidstilsynet, STAMI og NAV sine arbeidslivssentre.
  • bedre sykefraværsoppfølgingen, blant annet gjennom økt etterlevelse av pliktene i regelverket.
  • bidra til forsterket innsats på den enkelte arbeidsplass gjennom økt informasjons- og opplæringsaktivitet.
  • øke kunnskapen om sykefravær, frafall og virkningsfulle tiltak for å få ned fraværet.

I diskusjonen om sykepengeordningen mener Spekter det vil være avgjørende å få mer kunnskap om arbeidsgivers kostnader knyttet til både korttids- og langtidsfravær. Arbeidsgivere har store direkte og indirekte kostnader også knyttet til langtidsfravær. Det er behov for mer kunnskap om dette, og hvordan kostnadene ved sykefravær slår ut i ulike sektorer.

Spekter mener at:
  • sykepengeordningen må videreføres inntil det er utredet et alternativ som med stor sannsynlighet vil bidra til et lavere fravær og som også har tilslutning fra partene. Det må derfor hentes inn kunnskap om virkningsfulle tiltak for å få ned sykefraværet, blant annet om forventede effekter av endringer i innretningen av sykepengeordningen både for arbeidsgiver og arbeidstaker, om effekter av tiltak på sykefravær for ulike sosiale grupper og virksomheter, om ordninger i sammenlignbare land, og sammenhengene mellom sykefravær og forhold på jobben.
  • arbeidsgivers kostnader og praktiske byrder ved langtidsfravær må beregnes og legges til grunn hvis arbeidsgiver skal belastes ytterligere med å bli pålagt en andel av sykepengene ved langtidsfravær, mot at arbeidsgiverperioden i starten på sykefraværet reduseres.
  • årsakene til den store kjønnsforskjellen i sykefraværet må kartlegges bedre, for statistikken viser at kvinner har et legemeldt fravær som er 70 % høyere enn menn sitt fravær.
  • det må utredes hvorfor sykefraværet i Norge er mer enn 70 % høyere enn i de andre nordiske landene.
  • det er et særlig behov for å få mer kunnskap knyttet til unge og psykisk helse, som sannsynligvis har vært en viktig driver bak økningen i sykefraværet.

 

Arbeid for et seriøst og velfungerende arbeidsliv

For de aller fleste arbeidstakerne er det norske arbeidslivet trygt og godt, men for et lite mindretall er arbeidsmiljøet utrygt og til dels ulovlig. Arbeidet mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping må prioriteres gjennom kontroll og effektive sanksjonsmidler. Arbeidslivskriminalitet i form av unndragelse av skatter og avgifter, hvitvasking og utnyttelse av særlig utenlandske arbeidstakere har alvorlige konsekvenser for arbeidstakere, virksomheter og samfunnet.

Det er avgjørende at konkurransen i markedet skjer på like vilkår, der aktører som ikke følger arbeidslivets spilleregler blir etterforsket og straffet. Ressurser knyttet til tilsyn og kontroll må derfor rettes mot bransjer der utfordringene knyttet til arbeidslivskriminalitet og useriøsitet er størst. Disse prioriteringene bør gjøres gjennom utstrakt erfaringsutveksling mellom Arbeidslivskriminalitetssentrene.

Spekter mener at:
  • innsatsen mot arbeidslivskriminalitet må rettes mot useriøse arbeidsgivere, og virkemidlene må rettes mot de virksomheter hvor de gir best effekt. Det er spesielt viktig at virkemidlene ikke bidrar til konkurranseulempe for seriøse virksomheter.
  • innsatsen må koordineres og samhandlingen styrkes videre mellom ulike departementer, skatteetaten, politiet, tolletaten og NAV for å sikre flere påtaleavgjørelser, og redusere antall henleggelser som skyldes manglende kapasitet.
  • aktører som Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) og Digital Norway på flere områder kan bidra til å hindre kriminalitet mot næringsliv, borgere og offentlige virksomheter.

 

Del 2.2: Langsiktighet, produktivitet, omstilling og bærekraft

 

Behov for mer langsiktighet i politikkutviklingen

De framtidige økonomiske og bemanningsmessige rammebetingelsene vil gjøre det nødvendig med en debatt om hvilken standard det er rimelig å forvente på velferdstjenestene og om hvordan ressursene skal prioriteres. Et sentralt spørsmål må være hva slags rettigheter og garantier offentlig sektor kan og bør ta seg råd til, særlig i velferdspolitikken.

Regjeringens perspektivmelding er et av de viktigste politiske dokumentene som legges fram i løpet av en stortingsperiode. Perspektivmeldingen gir de folkevalgte mulighet til å vurdere bærekraften i offentlige finanser flere tiår fram i tid og løfte debatten om de store veivalgene for norsk økonomi. Spekter mener at Perspektivmeldingen fortjener en mer fremtredende plass i samfunnsdebatten, blant annet for å bidra til mer realistiske forventninger, og føre til mer bindende vedtak i Stortinget. Budskap og analyser som ligger i Perspektivmeldingen bør vies spesiell oppmerksom i forbindelse med de årlige nasjonal- og statsbudsjettene. En mer helhetlig og langsiktig økonomisk politikk krever større forståelse for de langsiktige utfordringene.

Spekter mener at:
  • analysene og anbefalingene i Perspektivmeldingen bør vies større oppmerksomhet hos de folkevalgte og i den offentlige debatten og dermed bidra til mer forpliktende og langsiktige politiske vedtak.

 

Ny produktivitetskommisjon

Produktivitetskommisjonen (NOU 2016:3) presiserte blant annet behovet for mindre detaljstyring i offentlig sektor, og behovet for å etablere tilstrekkelig bred politisk støtte for å kunne gjennomføre større reformer. Kommisjonen støttet også flertallet i Arbeidstidsutvalgets (NOU 2016:1) forslag om endringer i arbeidstidsreglene, slik at de er bedre tilpasset dagens behov. Mange av forslagene til Produktivitetskommisjonen er ikke fulgt opp etter ti år, og det er gode grunner for å sette ned en ny kommisjon. Utfordringene som ligger i gapet mellom forventninger og tjenestenivå understreker betydningen av økt produktivitet i norsk økonomi.

Spekter mener at:
  • det bør nedsettes en ny produktivitetskommisjon, som utreder grunnlaget for økt innovasjon og omstilling i offentlig og privat sektor, foreslår produktivitetsfremmende tiltak og kartlegger hindringer for nødvendig omstilling.
  • en ny kommisjon også bør drøfte grensedragningen mellom det offentliges ansvar og individenes ansvar. Ulike prioriteringsmekanismer bør også drøftes av kommisjonen, herunder innretning av egenandeler, samt finansiering og organisering av tilbudene.

 

Regelverksforenkling

Forenklinger bidrar til økt verdiskaping for både næringsliv og offentlig sektor. Spekter mener det ligger et stort uutnyttet potensial i å bedre kvaliteten på utredninger for regelverksendringer og lovforslag, samt å gjennomgå ulike rapporterings- og dokumentasjonskrav for næringslivet og offentlig sektor. Regelrådet har hatt en viktig rolle i norsk forvaltning ved å bedre utredningskvaliteten på nye lovforslag, og det bør ikke legges ned. Forenklingsarbeidet bør ha høy prioritet fremover, både gjennom å vurdere eksisterende lover, forskrifter, rapporterings- og dokumentasjonskrav, og gjennom å sikre gode prosesser før nye krav stilles.

Spekter mener at:
  • det bør utarbeides en samlet oversikt over alle lover, forskrifter, rapporterings- og dokumentasjonskrav som er pålagt næringsliv og offentlig sektor, og på bakgrunn av denne vurdere om antall lover, forskrifter og krav kan reduseres.
  • det bør legges inn en egen vurdering av om nye bestemmelser vil medføre økt rapporteringsbyrde i all offentlig saksbehandling.
  • Regelrådet bør gjenopprettes/videreføres.

 

Offentlig eierskap må videreutvikles

Utøvelse av offentlig eierskap er et av flere virkemiddel for å nå mål av stor samfunnsmessig betydning og har vært et sentralt tema for Spekter helt siden etableringen. Tanken bak de store reformene før og rundt tusenårsskiftet var mer politisk styring i stort og mindre detaljstyring. Virksomhetene skulle få større autonomi og ledelsen større handlingsrom. God eierstyring forutsetter en tydelig ansvars- og rolledeling mellom eier, styret og daglig ledelse. Betydningen av en tydelig ansvars- og rolledeling blir viktigere når kravene til effektivisering og omstilling forventes å øke framover. Samtidig er det etter Spekters syn viktig at styringen ikke ender opp i mer detaljstyring og ressurskrevende rapporteringsregimer og at rolle- og ansvarsdelingen ikke utfordres.

Utskilling av offentlig tjenesteproduksjon i egne foretak og aksjeselskaper, med deregulering og etablering av markeder, har vært et viktig virkemiddel i modernisering av offentlig sektor. Erfaringene viser at disse omstillingene i hovedsak har vært vellykkede. De politiske målene er nådd, og det produseres bedre og flere tjenester enn før, på en mer kostnadseffektiv måte. Det er fortsatt mye tjenesteproduksjon innenfor statlig og kommunal forvaltning, og det er grunnlag for å vurdere ytterligere utskilling av offentlige virksomheter med tjenesteproduksjon.

Spekter mener at:
  • det bør vurderes å skille ut mer av offentlig tjenesteproduksjon i egne selskaper/foretak, som for eksempel høyere utdanningsinstitusjoner.
  • det er behov for et større politisk engasjement og fokus på innretningen og betydningen av forvaltningspolitikken og eierskapspolitikken.

 

Forutsigbarhet og lederes handlingsrom

Forutsigbarhet er viktig for god eierstyring. Spesielt for helseforetakene har det de siste årene blitt gitt omfattende tilleggsbevilgninger, men også nye oppdrag i løpet av året, noe som gir dårligere muligheter for planlegging og ressursutnyttelse enn om bevilgningene og oppdragene i all hovedsak gis en gang per år over statsbudsjettet. Forutsigbarhet i avkastnings- og utbyttepolitikk er også av stor betydning. Ifølge undersøkelser opplever ledere at stadige politiske omkamper og endring av rammebetingelser begrenser deres handlingsrom og gjennomføringskraft.

Den geopolitiske situasjonen stiller også lederne i Spekters medlemsvirksomheter ovenfor nye lederutfordringer. Mange ledere erfarer at mer av virksomhetens midler og ressurser blir bundet opp til beredskap, sikkerhet og rapportering.

Lederes handlingsrom bør vektlegges mer i eierskapsutøvelsen. Tilstrekkelig handlingsrom er avgjørende for å kunne drive nødvendig omstillingsarbeid. Dette kan utfordres når stadig flere krav og forventninger stilles til offentlig eide virksomheter gjennom eierstyringskanalen. Gjennom eierskapsmeldingene har antallet forventninger til statlig eide selskaper økt de siste årene, og den siste Eierskapsmeldingen (2022) lanserte en rekke nye forventninger til statlig eide selskaper. Spekter vil fortsette å dokumentere og påvirke rammer for ledelse og lederes handlingsrom.

De siste 20 årene har samfunnet gjennomgått store endringer. Rettighetsfestingen preger flere politikkområder. Samtidig finnes det få klare analyser av de politiske og velferdsmessige konsekvensene av rettighetsfestingen. Det er lite kunnskap om hvilke virkninger slike rettigheter har for innbyggerne, for lokaldemokratiet og for politikernes handlingsrom.

Spekter mener at:
  • offentlig eide selskaper må gis mest mulig forutsigbare og langsiktige rammebetingelser.
  • dokumentasjon og rapportering til overordnet myndighet må begrenses og målrettes på en hensiktsmessig måte.
  • virksomhetenes rammebetingelser må stå i samsvar med politiske mål og forventninger.
  • det bør igangsettes en utredning, som blant annet har søkelys på rettighetsfestingens betydning for ressursfordelingen og maktforholdene i samfunnet, og hvordan dette påvirker mulighetene for omstilling og utvikling av offentlig sektor.

 

Større kommuner vil gi bedre tjenester

Spekter mener det er behov for å vurdere om dagens kommunestruktur i tilstrekkelig grad gjør det mulig å ivareta de oppgavene som kommunene har i dag også framover, særlig sett opp mot de demografiske endringene og mangelen på arbeidskraft. Generalistkommuneutvalget peker på at hovedutfordringen i dagens generalistkommunesystem er at spesielt små (under 5000 innbyggere) og usentrale kommuner har utfordringer med å oppfylle lovfestede krav. Samtidig opplever mange små kommuner befolkningsnedgang, økende andel eldre, færre i yrkesaktiv alder og mangel på kompetanse. Utvalget beskriver manglende og sårbare fagmiljøer i kommunene, særlig innenfor rusbehandling og -omsorg og psykiske helsetjenester. Om lag halvparten av landets kommuner har under 5 000 innbyggere.

Kommunekommisjonen, som ble satt ned i mai 2025, skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren, og komme med forslag som skal legge til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren. Den skal også vurdere og foreslå tiltak om det er andre forhold som binder opp kompetanse unødvendig, bidrar til unødvendig høye kostnader eller lite effektiv oppgaveløsning. Spekter ser dette som et viktig bidrag til nødvendig omstilling i offentlig sektor.

Spekter mener at:
  • større kommuner vil legge grunnlag for bedre tjenester og mer effektiv tjenesteproduksjon, og statlige myndigheter må derfor stimulere til kommunesammenslåinger.
  • større kommuner er det tiltaket som på best måte legger til rette for å opprettholde generalistkommuneprinsippet.

 

Fremtidsrettet utdannings- og kompetansepolitikk

En av de største utfordringene framover er mangelen på arbeidskraft, og utdannings- og kompetansepolitikken må i større grad enn til nå bidra til å mobilisere arbeidskraft.

Utdanningssystemet må sørge for at unge får en utdanning som i størst mulig grad gjenspeiler arbeidslivets kompetansebehov. Kompetansepolitikken må på sin side innrettes slik at voksne kan få påfyll av kompetanse i løpet av arbeidslivet slik at de kan stå lengst mulig i jobb.

SSBs analyser av det fremtidige behovet for arbeidskraft de neste 25 årene viser et betydelig underskudd på fagarbeidere og et betydelig overskudd på arbeidskraft med bachelor- og masterutdanninger. Samtidig som det vil bli mangel på arbeidskraft innen mange områder, vil det også være områder hvor det er betydelige overskudd. Dette tilsier et behov for mer styring av dimensjoneringen av utdanningssystemet fremover.

Potensialet for å mobilisere arbeidskraft ved mindre frafall og forsinkelser i hele utdanningssystemet er betydelig, ikke minst i høyere utdanning der om lag en tredel av de som tas opp ikke har en fullført grad etter åtte år. Frafallet i videregående opplæring ville sannsynligvis vært lavere hvis flere målrettede tiltak hadde blitt satt inn allerede tidlig i grunnskolen.

Kravene til mer formalisert kompetanse har økt over tid, men et sentralt spørsmål er om utvidelser av utdanningene alltid svarer på behovene i arbeidslivet. For eksempel er lærerutdanningene utvidet fra fire til fem år, og flere videreutdanninger for sykepleiere er blitt masterutdanninger. Innføringen av bemanningsnormer i oppvekstsektoren har også hatt liten effekt og har dessuten vært kostbare.

Innholdet i utdanningene må i best mulig grad svare ut behovene i arbeidslivet, noe som krever tett kontakt mellom utdanningene og arbeidslivet. For å sørge for at flest mulig står lengst mulig i jobb, er det også viktig at manglende kompetanse ikke blir grunnen til at arbeidstakere forlater arbeidslivet.

Ressursene som Norge bruker på utdanning er blant de høyeste i verden som andel av BNP, men dette reflekteres i for liten grad i resultatene i internasjonale sammenligninger. På den andre siden er voksnes ferdigheter meget gode i internasjonal målestokk, og norske arbeidstakere er blant de i verden som i størst grad deltar i jobbrelaterte kompetansehevende aktiviteter. En medvirkende grunn til dette kan være at norsk arbeidsliv er preget av hovedavtaler som regulerer ansvaret for kompetanseutvikling ut fra virksomhetens behov på kort og lang sikt.

Spekter mener at:
  • dimensjoneringen av utdanningssystemet må styres sterkere av sentrale utdanningsmyndigheter. Flere må ta yrkesfaglige utdanninger og opptaket til utdanninger ved universitet og høyskole bør begrenses der arbeidslivets etterspørsel forventes å være lavere enn det som følger av utdanningskapasiteten.
  • samfunnsøkonomiske konsekvenser, herunder konsekvenser for arbeidsmarkedet og faglige behov, må utredes før kompetansekrav og lengden på studieløp endres eller utvides.
  • bruk av bemanningsnormer bør unngås.
  • det bør utvikles mekanismer i studiefinansieringen og finansieringssystemet for utdanningsinstitusjonene slik at det skapes insentiver for raskere gjennomføring av studiene.
  • arbeidslivet må få større innflytelse på innholdet i utdanningene ved at det stilles krav til utdanningsinstitusjonene om et tettere og mer forpliktende samarbeid med arbeidslivet. Etter- og videreutdanning må svare ut endrede kompetansekrav i arbeidslivet og innrettes slik at flest mulig kan stå lengst mulig i jobb.
  • myndighetene bør utvikle ressurser som kan hjelpe hele arbeidslivet med kompetanseutvikling i virksomheten. Dette kan være veiledere, synliggjøring av beste praksis, metodikk og maler.
  • tidlig innsats må økes for å hindre senere frafall i skolen.  
  • praktiske og estetiske fag må gis en tydeligere rolle i utdanningsløpet for å bidra til å gjøre læringen mer variert og motiverende.
  • det bør settes i gang et utredningsarbeid for å vurdere en fristilling av hele eller deler av UH-sektoren, jfr. tidligere omtale.

 

Mobilisering av arbeidskraft - inkludering og integrering

I regjeringens perspektivmelding er mobilisering av mer arbeidskraft en sentral strategi for å møte utfordringene Norge står overfor. Dersom flere av dem som står utenfor arbeidslivet kommer i jobb, vil det bidra til både å redusere mangelen på arbeidskraft og sikre at vi også i fremtiden kan ha et samfunn med små forskjeller og god tilgang på velferdstjenester. Det handler grunnleggende sett om at høy sysselsetting, og inkludering av flest mulig i arbeidslivet, er en forutsetning for å bevare den norske samfunnsmodellen. Jo flere yrkesaktive, desto bedre blir balansen mellom de som får omsorg/trygd og de som bidrar til å finansiere den.

Det har vært tverrpolitisk enighet i en årrekke om at det er en viktig oppgave å sørge for at flere som står utenfor arbeidslivet kommer i arbeid. Likevel har utviklingen gått i feil retning. NAVs nye omverdensanalyse peker på at virkemiddelbruken må dreies mot økt satsing på kompetanseutvikling og livslang læring. Spekter understreker at dette må følges opp med praktisk handling fra offentlige myndigheter for å snu utviklingen.

Innvandrere, og spesielt flyktninger, har lavere yrkesdeltakelse enn den øvrige befolkningen. Det er derfor en sentral oppgave for både lokale og sentrale myndigheter og arbeidsgivere å legge til rette for at flere innvandrere kommer i jobb.

Spekter mener at:
  • det må sikres mer helhetstenkning på tvers av departementer og oppmerksomhet på hva arbeidslivet trenger ved utforming av inkluderingstiltak fremover.
  • tilpasninger i arbeidsmarkedspolitikken og utdanning må i større grad ta utgangspunkt i hvor arbeidslivets og arbeidsgiveres behov for arbeidskraft er størst, og utdanningsveiledning og inkluderingstiltak må derfor innrettes mot å kvalifisere flere til arbeidslivsrelevante yrker og fagskoler.
  • forsøk med «ungdomsprogram» er positivt, men det må unngås at det blir nok et enkelttiltak med for snevre vilkår, og for kort varighet for de med størst kvalifiseringsbehov. Derfor bør programmet evalueres og justeres etter noe virketid.
  • mer bruk av tiltak som kan gjøre det lønnsomt for arbeidsgivere å ansette innvandrere og andre som kan ha lavere produktivitet eller kompetanse, som lønnstilskudd og opplæringslønn, bør vurderes.
  • flyktninger/immigranter må sees på som arbeidssøkere, og integreringspolitikken må ta utgangspunkt i det. Støtteordninger og integreringstiltak må innrettes slik at det legges til rette for at flyktninger kan komme raskt i ordinært arbeid.
  • kvalifisering og satsing på kompetanse fortsatt må være sentralt i integreringsarbeidet, og det er et særlig behov for styrket språkopplæring.
  • systemet for godkjenning av utenlandsk utdanning må effektiviseres, slik at den utdanningen flyktninger har med seg blir verifisert og godkjent raskere, og at de som er i et skole- eller utdanningsløp får mulighet til å fortsette på det de har startet.

 

Pensjonsordningene må være økonomisk bærekraftige

Med pensjonsreformen er folketrygden endret slik at den både er økonomisk mer bærekraftig og stimulerer til arbeid. Den gir en mer fleksibel avgangsalder og større muligheter til å kombinere pensjon og arbeid. Likevel vil det bli en betydelig økning i folketrygdens utgifter de nærmeste årene. Spekter mener at aldersgrensen for tidligste mulighet for alderspensjon må justeres med økende levealder. Innskuddspensjon må være den foretrukne tjenestepensjonsordningen for virksomheter som ønsker en oversiktlig pensjonsordning uten balanseføring av forpliktelsene.

AFP-ordningen blir for tiden utredet, og partene i frontfaget vurderer endringer i ordningen. Nåværende ordning innebærer at organiserte bedrifter er pålagt større pensjonskostnader enn uorganiserte bedrifter, og den innebærer en innlåsingsmekanisme i arbeidslivet særlig for eldre arbeidstakere. Spekter vil derfor arbeide for at AFP avvikles og i sin helhet og innlemmes i folketrygden eller i de obligatoriske tjenestepensjonsordningene. På kort sikt kan det være aktuelt å legge om AFP til en spareordning som stimulerer til fortsatt yrkesaktivitet, slik pensjonsreformen forutsetter. Bedriftenes kostnader må ikke være høyere enn i dag.

Spekter mener at det vil være en betydelig forenkling dersom man utvikler et felles pensjonssystem for hele norsk arbeidsliv, både for privat og offentlig sektor. I en slik ordning kan den enkeltes pensjonssparing settes inn på en individuell pensjonskonto som følger arbeidstakeren gjennom hele yrkeslivet, uavhengig av hvor man har arbeidet. Sparenivået i pensjonsordningene vil variere med bedriftenes lønnsevne, men det er ingen gode argumenter for at det i tillegg skal være store systemforskjeller.

Noen av Spekters virksomheter er omfattet av egne særlover knyttet til pensjon. Dette gjelder både lovgivning som gir særaldersgrenser og lovgivning som binder virksomheter opp i ytelsesordninger.

Spekter mener at:
  • det vil være en betydelig forenkling dersom man utvikler et felles pensjonssystem for hele norsk arbeidsliv, både for privat og offentlig sektor.
  • aldersgrensen for tidligste mulighet for alderspensjon må justeres med økende levealder.
  • AFP bør avvikles og heller innlemmes i folketrygden eller i de obligatoriske tjenestepensjonsordningene.
  • særlovene om pensjon på sikt bør oppheves, og at disse virksomhetene skal omfattes av samme lovgivning som andre virksomheter.

 

Bærekraft må prege all virksomhet

Bærekraftbegrepet består av tre bærebjelker; miljø-, sosiale- og forretningsetiske forhold (ESG). Dette er tre forhold som alle virksomhetene i Spekter blir påvirket av, jobber systematisk med og ønsker å gå i front for. For Spekter er det avgjørende at virksomhetene har rammebetingelser som muliggjør et raskt og kontinuerlig omstillingsarbeid.

Spekter henter grunnlaget for sitt klimaarbeid fra den globale klima-forskningen, oppsummert av FNs klimapanel. Det grunnleggende premisset er at den globale oppvarmingen er reell, menneskeskapt og en trussel mot global økonomi, menneskelig utvikling og velferd.

Spekter mener at:
  • allerede vedtatte virkemidler må videreføres og eventuelt forsterkes for å sikre at virksomhetene har forutsigbare rammevilkår for det grønne omstillingsarbeidet.
  • virkemiddelapparatet må ha langsiktige, forutsigbare og fleksible tilskuddsordninger som har hovedvekt på tiltak rettet mot næringslivet og offentlig sektor framfor private husholdninger.
  • det er behov for et eget innenlands klimamål og politikk som gir forutsigbare rammer for virksomhetenes langsiktige omstilling.
  • innsatsen for klimatilpasning i strategiske overordnede planprosesser og i lov- og forskriftskrav må økes.
  • staten og kommunene må bruke sin innkjøpsmakt til å stimulere nullutslippsløsninger og løsninger med redusert ressursforbruk.
  • et fortsatt tett samarbeid med EU om klimapolitikken er viktig. For næringslivets konkurransekraft må EUs politikk legges til grunn.
  • norske myndigheter må følge raskt opp forslagene fra EU-kommisjonen om mål for å forenkle og effektivisere ulike lovgivningsområder for å øke konkurranseevnen og investeringer i EU samt å redusere administrative byrder med 25 % for alle virksomheter.

 

Likestillingspolitikk

Likeverd, like muligheter og like rettigheter for alle er sentrale verdier i det norske samfunnet.

Spekter har et sterkt engasjement for likestilling i arbeidslivet, og skal fortsatt være en tydelig stemme i den likestillingspolitiske debatten. En aktiv likestillingspolitikk har også vært avgjørende for at vi har et arbeidsliv med høy sysselsetting, høy produktivitet og høye arbeidsmiljøstandarder. Norge har høy yrkesdeltakelse for kvinner sammenlignet med andre land, noe som har hatt stor positiv betydning for norsk økonomi.  

Selv om forskjellen er mindre enn tidligere, er sysselsettingen fortsatt høyere blant menn enn blant kvinner, og det er betydelig flere kvinner enn menn som jobber deltid. Det er derfor fortsatt et potensial for å øke arbeidstilbudet ved å øke sysselsettingen og redusere deltidsandelen blant kvinner.

Spekter mener at:
  • reguleringen av skift- og turnusarbeid må endres i tråd med anbefalingene fra Arbeidstidsutvalget og Helsepersonellkommisjonen. Dette vil redusere behovet for deltidsstillinger, og legge til rette for at flere kan jobbe heltid (se for øvrig avsnitt om arbeidstidsreguleringer).
  • bedre tilpassede arbeidstidsordninger vil gjøre det lettere for den enkelte arbeidstaker å kombinere arbeid og familieliv.
  • tredelingen av foreldrepermisjonen som er innført er en styrke både for arbeidslinjen, samfunnet og for familiene.
  • lovkrav om kjønnsbalanse i styrer er et uheldig virkemiddel og bør avvikles. I stedet er bevisstgjøring, aktivt holdningsarbeid, talentjakt, kvalifisering og konkrete målsettinger i virksomhetene veien å gå for å bedre kjønnsbalanse i både mellom- og toppledergrupper og i styrer.
  • kontantstøtten har flere negative effekter for arbeidslinjen og innebærer en innlåsingseffekt som bidrar til at marginaliserte grupper ikke kommer i jobb. Kontantstøtten må derfor avvikles.

.