Den raske teknologiske utviklingen vil føre til fundamentale endringer i arbeidsmarkedet og samfunnet. Et produktivt og omstillingsdyktig nærings- og arbeidsliv har vært helt avgjørende for utviklingen av Norge. Fremover vil imidlertid behovet for omstilling og utvikling bli mer gjennomgripende og skje raskere enn før. Det grønne skriftet krever en omstilling som omfatter alle samfunnsområder og aktører, og innovasjon og teknologiutvikling vil spille en helt sentral rolle. for om vi lykkes. Digitalisering skaper både nye muligheter og utfordringer. Jobber vil forsvinne til fordel for ny teknologi, men gir samtidig nye tjenester, produkter og velferdsløsninger.

Verdier må skapes før de kan fordeles

Bærekraftig økonomisk vekst og økt verdiskapning i næringslivet er helt avgjørende for en fortsatt sterk velferdsstat. En viktig forutsetning for den norske velferdsmodellen er at den finansieres i fellesskap, gjennom innbetaling av skatter og avgifter til det offentlige. De som har mest, skal bidra mest. De som trenger mest velferd, skal også få mest, gjennom tilrettelagte ordninger.

På samme måte som velferdstjenestene er avhengig av verdiskapingen i næringslivet, er verdiskapingen i næringslivet avhengig av velferdstjenestene. Barnehager og skolefritidsordninger gir høy sysselsetting og god tilgang på arbeidskraft. En god skole gir grunnlag for kompetente arbeidstakere. Gode ordninger ved arbeidsledighet, sykdom og uførhet gir folk trygghet til å satse på nye muligheter. Gode virkemidler for næringsutvikling hjelper fram innovasjon og nyskaping. Velferdssamfunnet er dermed et resultat av verdiskapingen både i næringslivet og i velferdstjenestene.

Vi må sikre oppslutning om skattefinansiert velferd

Det er høy vilje til å betale skatt i Norge. Den norske skatteoppslutningen er undersøkt annethvert år siden 1985 (Norsk Monitor). Siden årtusenskiftet har andelen som er enig i at det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet økt fra rundt 40 prosent til rundt 70 prosent i 2019. I samme periode falt andelen som var uenig i samme utsagn fra rundt 45 prosent til 23 prosent.

Tiltakene som iverksettes for å sikre finansieringsevnen og tjenesteevnen i velferdstjenestene må ikke gå på bekostning av finansieringsviljen. Styrking av arbeidslinjen (for eksempel ved at flere arbeider lenger før de går av med pensjon), høyere skatter og økt bruk av egenandeler er tiltak som for innbyggerne vil oppleves som at prisen for velferdstjenestene går opp. Dersom innbyggerne opplever at kostnaden ved de offentlige velferdstjenestene øker, er det også viktig at de opplever tjenestene som relevante, og at de leveres til forventet kvalitet.

Tiltak som kan øke produktiviteten i velferdstjenestene, som økt bruk av maskiner og digitale løsninger til å gjøre oppgaver mennesker tradisjonelt har gjort, kan i noen tilfeller kan oppleves som en svekkelse av tilbudet. Dette understreker behovet for å rasjonalisere de riktige arbeidsprosessene. Tiltak som kan bidra til økt produktivitet i tjenesteproduksjonen uten at det oppleves som en svekkelse av kvaliteten på tjenestene, bør derfor prioriteres.

Økt privat velstand vil ventelig bidra til økte forventninger til velferdstjenestene. Dagens unge voksne har vokst opp med andre forventninger til velferdsstaten enn dagens eldre. Sannsynligheten er derfor stor for at fremtidens eldre vil ha høyere krav til kvalitet og individuell tilpasning enn det som er tilfellet i dag. Denne forventingen vil representere et økt press på offentlige finanser. Dersom offentlig sektor ikke innfrir ønsket kvalitet på velferdsgodene som finansieres av fellesskapet, kan det bidra til redusert tillit og skattevilje.

Fremover vil det derfor være viktig å sørge for høy brukertilfredshet i det offentlige tjenestetilbudet. Det krever høy tjenesteevne i form av kapasitet til å levere i omfang, men også et økt brukerfokus og kvalitet, slik at tjenestene oppleves som gode og brukerrettede.

Aldrende befolkning gir nye utfordringer

Ved inngangen til 2020 var folketallet i Norge 5 367 580. De neste 20 årene er befolkningen ventet å øke med om lag en halv million. Det er mindre enn befolkningsøkningen vi har hatt de siste 20 år. Siden 2012 har befolkningsveksten i Norge avtatt.

Det er særlig aldersgruppen over 75 år som vil vokse i årene fremover. I 1970 utgjorde disse om lag fem prosent av befolkningen. I dag utgjør samme gruppe om lag åtte prosent. Det kan forventes at denne gruppen utgjør om lag 13 prosent ved inngangen til 2040.

En aldrende befolkning vil ikke bare ha konsekvenser for vår tilgang til arbeidskraft og etterspørselen etter offentlig finansierte helse- og omsorgstjenester, men også påvirke utgiftene til alderspensjon i folketrygden. NAV har beregnet at disse utgiftene i 2030 vil være ca. 50 milliarder kroner høyere enn i dag (realverdi i 2020-kroner). Isolert sett er det positivt at vi stadig lever lenger, men endringen i alderssammensetningen i befolkningen vil påvirke både inntektene og utgiftene til offentlig sektor. Samtidig begrenser det både privat og offentlig sektors tilgang til arbeidskraft, hvilket særlig påvirker vekstmulighetene i arbeidsintensive næringer.

Fare for regional ublanse

Veksten i sentrale områder skyldes tilflytting fra distriktene, fødselsoverskudd og innvandring. SSBs befolkningsframskrivinger indikerer at sentraliseringen vil fortsette. Befolkningsutviklingen i de mindre sentrale kommune forventes å stagnere, eller falle, i årene fremover. Befolkningen i de sentrale kommune forventes å øke med 15-18 prosent i løpet av de neste 20 årene. Redusert befolkningsvekst vil påvirke næringslivets og offentlig sektors tilgang på arbeidskraft. Sentraliseringen vil derfor kunne bidra til større forskjeller mellom regionenes vekstmuligheter og tjenesteevne.

Framskrivinger (NOU 2020: 15 Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene) viser at fram til 2040 vil antallet personer over 80 år i distriktene nesten doble seg. Distriktskommuner får dermed en eldrebølge på toppen av en allerede relativt gammel befolkning. Flere eldre fører til økt behov for helse- og omsorgstjenester og dermed økt behov for personell i helse- og omsorgssektoren. Nasjonalt er veksten anslått til 35 prosent fram mot 2035. For distriktskommuner er det særlig kombinasjonen av vekst i antall eldre og nedgang i personer i arbeidsfør alder som kan skape utfordringer. Demografiutvalgets segne beregninger viser at den kommunale sysselsettingen vil kreve en stadig større andel av den totale sysselsettingen i distriktskommunene, særlig etter 2030. Med kraftig aldring også i resten av landet kan dette føre til at de mest sårbare distriktskommunene vil få vanskeligheter med å rekruttere nok personell til å kunne tilby likeverdige helse- og omsorgstjenester som møter innbyggernes behov.

Selv om tjenesteevnen fremstår som den mest presserende utfordringen som følger av en tiltagende regional ubalanse, vil utviklingen også føre med seg noen større ringvirkninger i økonomien. Lav befolkningsvekst, og særlig fraflyttingen av personer i arbeidsdyktig alder, vil føre til at kommunene blir mindre attraktive både for virksomheter som ønsker å etablere seg og generelt som tjenesteleverandør. For privat næringsliv vil manglende kundegrunnlag og begrenset tilgang på arbeidskraft i større grad kunne føre til nedleggelse eller utflytting av virksomhet. Det vil innebære at de tilgjengelige naturressursene ikke vil bli utnyttet, og innovasjon i distriktene vil gå ned. 

Det er videre en fare for at økt geografisk ubalanse vil føre til misnøye og svekket endringsvilje. Regionale forskjeller i levestandard vil kunne gi grobunn for politisk uro. I stedet for fokus på innovasjon og endringsvilje for å legge til rette for bedre løsninger, kan det føre til en kamp om ressursene.

Økt behov for arbeidskraft

Selv om krisen som følge av koronapandemien har bidratt til økt arbeidsledighet, vil vi fremover ha et økt behov for arbeidskraft. Andelen sysselsatte i den voksne befolkningen er relativt høy i Norge, med over 75 prosent. Det er særlig den høye andelen sysselsatte blant kvinner og eldre som trekker opp. Blant menn mellom 25-54 år, som er blant gruppene som jobber mest, ligger Norge derimot lavere enn EU-gjennomsnittet. Det resulterer i at selv om sysselsettingsandelen er høy, er antall utførte timeverk per sysselsatt lav i Norge sammenlignet med landene i EU.

Utviklingen de siste femti år viser at hver enkelt sysselsatt i Norge jobber stadig mindre. Bare siden tusenårsskiftet har hver sysselsatt i gjennomsnitt redusert sin årlige arbeidstid med 72 timer, tilsvarende nesten to fulle ukesverk. Regjeringen er i perspektivmeldingen som ble lagt frem i februar 2021 bekymret for en videre reduksjon i samlet arbeidstid, og peker på at en opprettholdelse av samlet arbeidstid har stor betydning for verdiskapingen og bærekraften i offentlige finanser Den viktigste delen av Norges nasjonalformue er nåverdien av fremtidig arbeidsinnsats, som anslås å utgjøre om lag 74 prosent av den samlede nasjonalformuen. Beregninger i meldingen viser at økte offentlige utgifter og lavere inntekter frem mot 2060 vil kunne øke budsjettunderskuddet med fem milliarder kroner mer for hvert eneste år som går. I så fall vil underdekningen i budsjettet kunne øke til 150 milliarder fra 2030 til 2060. Arbeidsmarkedsreformer rettet inn mot kortere arbeidstid, vil kunne gjøre at vi jobber enda mindre. Dersom sekstimersdagen innføres, vil innstrammingsbehovet øke til nær 12 milliarder kroner per år frem mot 2060.

Økende forskjeller

Erfaringene fra andre land peker på behovet for økt bevissthet om farene knyttet til økende forskjeller og utenforskap.

I Norge, som i mange andre land, er deltagelse i arbeidslivet viktig for å oppleve seg inkludert i samfunnet. Vedvarende arbeidsledighet og svak tilknytning til arbeidslivet blant deler av befolkningen vil dermed kunne bidra til utenforskap.

Siden 1990-tallet har stadig færre av de ikke-sysselsatte vært registrerte arbeidsledige, mens andelen ikke-sysselsatte med nedsatt arbeidsevne har økt. Et bekymringsfullt trekk er at de som står uten arbeid i større grad er personer som har stått lenge utenfor arbeidsmarkedet eller som aldri har vært i arbeid. Ifølge OECD har Norge høyest andel av personer på varige og midlertidige uføreytelser og høyest sykefravær blant landene i OECD. Andelen arbeidsledige er samtidig lavere enn i mange andre land.

Kilder:
Perspektivmeldingen s. 113, Fevang, E., S. Markussen & K. Røed (2020). 

Gråsoner i arbeidsmarkedet og størrelsen på arbeidskraftreserven. Frischsenteret (Rapport 1/2020)

Etter 2008 har det vært en svak økning i andelen personer i alderen 25-54 år utenfor arbeidsstyrken. For kvinner har andelen utenfor arbeidsstyrken falt betydelig siden slutten av 80-tallet, da stadig flere har gått inn i arbeidsstyrken. For menn har andelen utenfor arbeidsstyrken økt siden begynnelsen av 80-tallet. Fremdeles har menn høyest arbeids- og kapitalinntekt, mens kvinner får mest overføringer fra staten.  

Andelen innvandrere utenfor arbeidsstyrken er høyere sammenlignet med resten av befolkningen og gjennomsnittlig inntektsnivå er lavere. Dette gjør inkludering av innvandrere i arbeidsmarkedet særlig viktig. Men også blant befolkningen i områder med nedgang i folketallet, økt arbeidsledighet og svakere tilstedeværelse av ulike samfunnsinstitusjoner, kan det utvikles en opplevelse av å ikke bli hensyntatt, noe som igjen kan bidra til mer utenforskap og lavere tillit til samfunnet.

Digitalisering gir økt endringstakt

Norge ligger godt an i møtet med en digitalisert fremtid. Vi har en godt utbygget digital infrastruktur og avanserte brukere som tidlig tar i bruk ny teknologi. Dette har hatt stor betydning for samfunnsutviklingen, blant annet gjennom økt produktivitet og utvikling av nye tjenester og markeder. Den teknologiske utviklingen øker også potensialet for effektivisering av offentlig sektor og forbedring av offentlige tilbud. Ved å levere bedre tjenester til lavere kostnader, kan velferdsstaten både bli bedre og mer bærekraftig.

Nøkkelen til å lykkes med digitalisering ligger ikke i teknologien som brukes, men i menneskene som bruker den. Erfaring med bruk av digitale tjenester under Koronapandemien, kan ha bidratt til en større bevissthet og økt kompetanse om digitale muligheter og gevinster, som igjen kan fremskynde digitaliseringsprosessen.  

Samtidig skaper digitaliseringen nye utfordringer. Mange virksomheter møter en skjerpet internasjonal konkurranse, og det forsterker behovet virksomhetene har for omstilling, fleksibilitet, innovasjon og ny kompetanse. I tillegg kan det være utfordrende for mange virksomheter å finne budsjettmessig rom for store investeringer, selv om investeringene i neste omgang vil bidra til effektivisering. Innføring av ny teknologi medfører ofte høye kostnader som binder opp budsjettene i mange år. Digitale løsninger går raskt ut på dato og krever hyppige utskiftninger, noe som er kapitalkrevende. I tillegg øker behovet for å redusere den digitale sårbarheten i samfunnet, for eksempel innenfor energiforsyning, helse og omsorg, transport og finansielle tjenester.

Digitaliseringen vil også kunne utfordre viktige elementer i inntektspolitikken. Økt automatisering vil kunne redusere arbeidskraftbehovet i mange av de yrkene som i dag utgjør frontfaget. Når en stadig mindre andel av de ansatte omfattes av frontfaget, vil dette kunne svekke legitimiteten til frontfagsmodellen, og dermed få konsekvenser for lønnsdannelsen.

I topartssamarbeidet, altså mellom arbeidsgiver og de enkelte fagforbundene, utfordres partssamarbeidet ved at arbeidsgiver vil ha behov for å endre tariffavtalene som følge av digitalisering, mens fagforbundene vil kunne være opptatt av å ikke endre fremforhandlede rettigheter.