Innledning

I del 1 beskrives det utfordringsbildet Norge står overfor i årene framover. Økt spenning i verden med krig og konflikter påvirker oss langs mange dimensjoner. Klimaendringer må møtes og motvirkes. Arbeidskraft blir en knappere ressurs, og statsfinansene presses. En for stor del av personer i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Det er bred oppslutning om målet om en trygg velferdsstat som leverer tjenester av god kvalitet til hele befolkningen, men utfordringsbildet tilsier at vi i Norge må være villige til å se på nye løsninger og reformer.  For at velferdsstaten skal være bærekraftig, må både offentlig og privat sektor fortsette arbeidet med omstilling og produktivitetsfremmende tiltak. Dette omfatter også Spekters medlemsbedrifter og deres samfunnsoppdrag i stor grad, hvor de aller fleste driver arbeidsintensiv virksomhet. Spekters medlemsvirksomheter trenger langsiktige og forutsigbare rammevilkår.

En urolig verden gir behov for økt beredskap

Den geopolitiske situasjonen har endret seg betydelig, med større grad av usikkerhet både sikkerhetsmessig og økonomisk, noe som har konsekvenser både globalt og nasjonalt. Det betyr blant annet at større ressurser må settes av til forsvar, investeringer i infrastruktur og til å høyne beredskapen i samfunnet. Det krever både arbeidskraft og økonomiske ressurser og legger på den måten et større press på både arbeidsmarkedet og økonomien. Mer midler bindes opp i statsbudsjettet, og både enkeltvirksomheter og sektorer må investere mer i høyere beredskap.

I tillegg ser vi eksempler på at tradisjonelle demokratiske spilleregler er under press. Demokratiske land utsettes nå for algoritmebaserte og hybride trusler med destabilisering som mål. Dette er krefter som vil kunne ramme det norske samfunnet i større grad enn i dag, og som i så fall vil sette enda høyere krav til beredskapsarbeidet både i den enkelte virksomhet og i samfunnet for øvrig.

Den økte usikkerheten betyr også at forsyningskjeder og markeder blir mer sårbare. En annen konsekvens er økt innvandring og antall flyktninger blant annet som følge av den russiske invasjonen av Ukraina. Norge har mottatt et stort antall flyktninger. Dette legger press blant annet på innvandrings- og integreringspolitikken og kommuneøkonomien. For Spekters medlemmer representerer dette både muligheter for tilgang til mer arbeidskraft, men også utfordringer med tanke på blant annet språk og godkjenning av kvalifikasjoner.

Klimaendringene og klimamålene krever omstilling

Det er et faktum at klimaet er i endring. Dette krever omstillinger: Norske virksomheter må omstille seg slik at de bidrar til lavere utslipp av klimagasser. Samfunnet og virksomheter må tilpasse seg slik at vi blir bedre rustet mot følgene av klimaendringene. Kraftig regn, mer flom og jordskred, mindre snø og samtidig perioder med mer tørke venter oss i framtiden. Større satsing på forebygging, beredskap og beskyttelse av sentral infrastruktur blir helt nødvendig framover.

Lavere utslipp krever innfasing av ny teknologi både i form av mer elektrifisering og bruk av teknologi for innføring av smartere løsninger som leder til lavere ressursbruk. Dette krever investeringer som også påvirker kompetansekravene i virksomhetene. En større grad av tilpasning til klimaendringene og den endrede beredskapssituasjonen vil kreve investeringer i infrastruktur, både for samfunnet som helhet og i enkeltvirksomheter.

Utviklingen i demografien gjør at bemanningsutfordringene vil øke

Den demografiske utviklingen innebærer at det framover blir økt konkurranse om arbeidskraften. Befolkningsframskrivinger viser at veksten i befolkningen framover nærmest utelukkende vil være i de eldste aldersgruppene. Aldersgruppen over 67 år som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder (18-67 år) anslås å øke fra 27 prosent i 2023 til 48 prosent i 2060.

Flere eldre vil gi økt behov for helse- og omsorgstjenester, samtidig som det ikke blir flere i yrkesaktiv alder til å utføre oppgavene. Privat næringsliv vil også trenge kvalifisert arbeidskraft til opprettholdelse, omstilling og utvikling av nye næringer. Lavere sysselsetting i petroleumssektoren vil delvis kunne dekke opp for økt sysselsettingsbehov innenfor helse og omsorg og forsvar, men uten andre tilpasninger må resten av sysselsettingsbehovet dekkes gjennom nedgang i andre deler av arbeidslivet. Knappheten på arbeidskraft forventes å bli særlig stor i distriktene.

Lav produktivitetsvekst og betydningen av produktivitet

Siden 1970 har Norge hatt en relativt sterk produktivitetsvekst, særlig fram til midten av 2000-tallet. Produktivitet målt som bruttoprodukt i faste priser per timeverk økte kraftig i denne perioden, delvis som følge av teknologisk utvikling, økt utdanningsnivå og et godt fungerende arbeidsliv. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) vokste arbeidsproduktiviteten i markedsrettede fastlandsnæringer med om lag 3,0prosent årlig i perioden 1970–2005, mens den i perioden etter 2005 i snitt har vært på kun om lag 1 prosent årlig.

Den avtakende produktivitetsveksten er bekymringsfull, særlig med tanke på de langsiktige utfordringene norsk økonomi står overfor. I en framtid med knapphet på arbeidskraft er det særlig viktig at vi øker produktiviteten. Alternativet er redusert privat forbruk eller svekket offentlig sektor. Produktiviteten kan eksempelvis økes ved omstilling og effektivisering, økt bruk av teknologi, digitalisering, kompetanseutvikling og et bedre utdanningssystem.

For at dette skal kunne skje, er det avgjørende med rammebetingelser for næringslivet som legger til rette for innovasjon og verdiskaping. Og det er nødvendig med insentiver som fremmer effektiv drift i offentlige virksomheter, og handlingsrom for virksomhetenes ledere til å drive omstilling.

Mer pressede offentlige finanser

Bærekraften i statsfinansene vil bli utfordret i årene som kommer. For det første forventes redusert vekst i skatte- og avgiftsinntektene, som følge av lavere vekst i fastlandsøkonomien. Samtidig vil lavere overføringer til Statens pensjonsfond utland bidra til lavere vekst i hvor mye fondsmidler som kan brukes over statsbudsjettet, gitt at handlingsregelen følges. Utviklingen i fondsverdien er også usikker, og avhenger blant annet av utviklingen i internasjonale finansmarkeder.

For det andre vil offentlige utgifter som andel av BNP for Fastlands-Norge isolert sett øke som følge av en høyere andel eldre. Flere eldre gir økte utgifter både gjennom Folketrygden og til økte demografidrevne kostnader i helse- og omsorgssektoren. I denne situasjonen er det viktig med tiltak for å øke arbeidstilbudet og tiltak for å oppnå en mer effektiv offentlig ressursbruk. Uansett vil det være avgjørende med klare prioriteringer, både mellom og innen ulike sektorer.

Forventninger i befolkningen

Økt privat velstand vil ventelig bidra til økte forventninger til velferdstjenestene. Dagens unge voksne har vokst opp med andre forventninger til velferdsstaten enn dagens eldre. Sannsynligheten er derfor stor for at framtidens eldre vil ha høyere krav til kvalitet og individuell tilpasning enn det som er tilfelle i dag. Utviklingen forsterkes av økte medisinske og teknologiske muligheter.

Dersom offentlig sektor ikke innfrir forventet kvalitet på velferdsgodene som finansieres av fellesskapet, kan det bidra til redusert tillit og dermed redusert skattevilje. Økt avstand mellom befolkningens forventninger og hva som er en bærekraftig helsetjeneste, vil være spesielt utfordrende hvis de som har råd til det selv, betaler for tjenester som ikke er prioritert av det offentlige. Dette kan forsterke bemanningsutfordringene i den offentlige tjenesten, og også motvirke målet om lik tilgang til helsetjenester.

Teknologi og økt digitalisering

Samtidig som ny teknologi ofte gir store muligheter for innovasjon, er det også betydelige hindringer for å kunne hente ut gevinstene i tilstrekkelig grad og tilstrekkelig raskt. Slike hindringer kan knytte seg til kompetanse og rekruttering, regulatoriske forhold og et uoversiktlig lovverk, samt at innføring av ny teknologi krever omstilling og endringer i arbeidsprosessene.

I Norge er det anslått at omtrent 14 prosent av befolkningen enten har svake digitale ferdigheter eller er ikke-digitale, noe som kan føre til digitalt utenforskap. Dette betyr at mange sliter med å bruke digitale verktøy og tjenester, og kan ha problemer med å delta i samfunnet på lik linje med andre. For arbeidslivet og samfunnet som helhet er også svake digitale ferdigheter i befolkningen en utfordring. Dette bremser omstillingen i arbeidslivet, men det betyr også for eksempel at digitale løsninger fra det offentlige ikke i tilstrekkelig grad tas i bruk. Svake digitale ferdigheter hos enkelte grupper i samfunnet kan øke risikoen for frafall fra arbeidslivet, både i form av manglende mestring som kan lede til utenforskap og til at enkelte velger å ta ut pensjon tidlig.

En rekke av dagens ordninger og søknadsprosesser er fortsatt utpreget analogt utformet, med et komplekst sett av rettigheter med tilhørende søknadsskjema, enkeltvedtak og betydelig innslag av skjønnsbasert saksbehandling. Dette krever både mye arbeidskraft til saksbehandling og er komplisert og tids- og ressurskrevende å forholde seg til for brukerne. Potensielle gevinster knyttet til digitalisering er derfor store. Kunstig intelligens (KI) er en teknologi som både vil kunne gi økt produktivitet og frigjøre arbeidskraft til andre formål. I mange deler av arbeidslivet er dette en teknologi som er relativt ny, og både det offentlige og mange virksomheter er i startfasen med tanke på utprøving og implementering.

Utenforskap og helserelaterte ytelser  

Norge har relativt høy sysselsetting sammenlignet med andre europeiske land. Samtidig står nesten 1 av 5 i alderen 18-67 år nå utenfor arbeidslivet med en helserelatert trygdeytelse. Sykefraværet i Norge er 86 prosent høyere enn i resten av Norden, og deltidsandelen er fortsatt for høy, særlig blant kvinner der 35 prosent jobber deltid. Om lag 90 prosent av de deltidsansatte ønsker ikke å jobbe mer. Vi har flere som er avhengig av helserelaterte ytelser enn sammenlignbare land. Helserelaterte ytelser er viktig for å sikre økonomisk trygghet for dem som ikke kan delta i arbeidslivet på grunn av helseproblemer, men arbeidsmarkeds- og velferdspolitikken må i større grad innrettes slik at arbeidslinjen styrkes.