Norge er inne i en utfordrende økonomisk situasjon. Den geopolitiske situasjonen preger både politikken og økonomien, men også den enkelte virksomhet. Tiåret vi er inne i blir krevende, og det er nødvendig med tydeligere politiske prioriteringer. Krigen i Ukraina har ført til en ytterligere forsterking av disse trekkene. Sjelden har sammenhengen mellom det geopolitiske bildet, de nasjonale makroøkonomiske konsekvensene og utviklingen i den enkelte virksomhet vært tydeligere. Dette skjer både gjennom at virksomheter direkte påvirkes av en endret situasjon, og at de blir berørt gjennom at myndighetene endrer rammebetingelsene for å håndtere de aktuelle utfordringene.

Trangere økonomiske rammer

De neste årene vil Norges befolkning eldes betydelig. SSB har anslått at antall mennesker over 67 år vil øke med om lag 70 prosent frem mot 2050. Det gir en stor økning i behovet for helse- og omsorgstjenester, noe som vil legge press på de offentlige finansene, men også utfordre velferdsstatens evne til å tilby gode tjenester til alle. Andelen yrkesaktive per pensjonist reduseres dramatisk. I dag er det 3,8 mennesker i yrkesaktiv alder (20-66 år) per person over 67 år. I 2050 er det ventet at dette forholdstallet vil være 2,2. Det er også ventet at sentraliseringen vil øke i årene som kommer. Det vil forsterke de lokale virkningene av eldrebølgen, og gjøre det enda vanskeligere å møte etterspørselen etter velferdstjenester i de minst sentrale kommunene. Dette vil igjen føre til et økt press på andre deler av helsetjenesten. Samtidig vil finansieringsevnen gå ned.

På samme måte som velferdstjenestene er avhengig av verdiskapingen i næringslivet, er verdiskapingen i næringslivet avhengig av velferdstjenestene. Barnehager og skolefritidsordninger bidrar som grunnlag for høy sysselsetting og god tilgang på arbeidskraft. En god skole utdanner kompetente arbeidstakere. Gode ordninger ved arbeidsledighet, sykdom og uførhet gir folk trygghet til å satse på nye muligheter. Virkemidler for næringsutvikling hjelper fram innovasjon og nyskaping. Velferdssamfunnet er følgelig et resultat av verdiskapingen både i næringslivet og i velferdstjenestene.

Lav befolkningsvekst, og særlig fraflyttingen av personer i arbeidsdyktig alder, vil føre til at flere kommuner kan bli mindre attraktive både for virksomheter som ønsker å etablere seg der, og for innbyggerne gjennom at kvaliteten på tjenestene vil gå ned. For privat næringsliv vil manglende kundegrunnlag og begrenset tilgang på arbeidskraft i større grad kunne føre til nedleggelse eller utflytting av virksomhet. Det vil innebære at de tilgjengelige naturressursene ikke vil bli utnyttet, og innovasjonstakten i distriktene vil gå ned.

Det er videre en fare for at økt geografisk ubalanse vil føre til misnøye og svekket endringsvilje. Regionale forskjeller i levestandard vil kunne gi grobunn for politisk uro. I stedet for fokus på innovasjon og endringsvilje for å legge til rette for bedre løsninger, kan det føre til en kamp om ressursene.

Selv om arbeidsledigheten er lav, har den høyeste prisveksten på 30 år og hyppige rentehevinger sammenholdt med reallønnsnedgang, påvirket manges privatøkonomi betydelig den siste tiden. Det skaper uro og press på å etablere kortsiktige, politiske løsninger. Behovet for økonomiske innstramminger i mange land kan raskt endre sysselsettingen i Norge på en negativ måte.

Tillit til felles løsninger

Bærekraftig økonomisk vekst og økt verdiskapning i næringslivet er helt avgjørende for en fortsatt sterk velferdsstat. En viktig forutsetning for den norske velferdsmodellen er at den finansieres i fellesskap, gjennom innbetaling av skatter og avgifter til det offentlige. De som har mest, skal bidra mest. De som trenger mest velferd, skal også få mest, gjennom tilrettelagte ordninger.

Det er høy vilje til å betale skatt i Norge. Den norske skatteoppslutningen er undersøkt annethvert år siden 1985 (Norsk Monitor). Siden årtusenskiftet har andelen som er enig i at det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet økt fra rundt 40 prosent til rundt 70 prosent i 2021. I samme periode falt andelen som var uenig i samme utsagn fra rundt 50 prosent til 23 prosent.

Bedriftsbeskatningen må ikke være høyere enn at konkurranseevnen opprettholdes. Endringer som vrir beskatningen i en mer miljøriktig retning er nødvendig for omstilling. Forutsigbarhet i skattepolitikken er en forutsetning for at bedrifter vil ta langsiktige investeringsvalg. Det er derfor uheldig hvis det innføres større endringer eller reverseringer som ikke har vært godt utredet og forankret i forkant.

Tiltakene som iverksettes for å sikre finansieringsevnen og tjenesteevnen i velferdstjenestene må ikke gå på bekostning av finansieringsviljen. Styrking av arbeidslinjen, høyere skatter, økt bruk av egenandeler og ulikhet i nivået på velferdsytelser, er tiltak som for innbyggerne kan oppleves som at prisen for velferdstjenestene går opp. Dersom innbyggerne opplever at kostnaden ved de offentlige velferdstjenestene øker, er det også viktig at de opplever tjenestene som relevante, og at de leveres til forventet kvalitet.

En undersøkelse Respons Analyse har utført på oppdrag fra Spekter viser at 1 av 3 mangler tillit til at politikerne kan løse de store samfunnsutfordringene vi har i Norge. En lavere tillit kan gjøre det vanskeligere å gjennomføre de omstillingene som er nødvendige i tiden som kommer, enten det gjelder omorganiseringen av helsesektoren eller arbeidet for å nå klimamålene. Brede flertall på Stortinget er med på å sikre reformer som står seg over tid. Det kan igjen bidra til å gjenopprette den tradisjonelt høye tilliten vi har hatt i Norge.

Små sosiale forskjeller bidrar til økt tillit

Spekter er opptatt av at ulikhetene ikke må bli for store. Dette er viktig for at vi skal fortsatt ha oppslutning om et skattefinansiert velferdssystem, og dermed den norske modellen der tillit mellom folk, mellom myndigheter og folk, og mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er bindemiddelet. Svekkes denne tilliten går det utover den norske modellens mulighet til å håndtere nødvendig omstilling, og dermed sikre vår fremtidige velferd.

Økt innvandring og globalisering gir press i retning økte inntektsforskjeller, og sentralisering bidrar til økte spenninger mellom sentrum og periferi. Det kan medføre utfordringer knyttet til utenforskap, og kan dermed svekke oppslutningen om den norske modellen. Som det beskrives i Perspektivmeldingen, har vi relativt små lønnsforskjeller i Norge. Dette har ført til at lavtlønnede grupper i Norge generelt tjener mer enn tilsvarende grupper i andre land.

Høy arbeidsinnvandring og lavere handelsbarrierer har bidratt til økt konkurranse og lav lønnsvekst i enkelte sektorer som byggenæringen og andre lavproduktive tjenestenæringer. Særlig har dette påvirket arbeidsplassene med lavere krav til kompetanse og produktivitet.

På samme måte vil teknologisk utvikling og en omstilling til et grønnere næringsliv representere en større utfordring for enkelte arbeidstakere. I et land som Norge, hvor det største sosiale skillet er knyttet til hvorvidt man er i eller utenfor arbeidsmarkedet, kan digitalisering og globalisering dermed bidra til økte forskjeller. Erfaringene fra koronapandemiens påvirkning på arbeidsledigheten viser videre at enkelte grupper av arbeidstakere er mer sårbare for denne typen økonomiske sjokk og endringer enn andre.

Dette handler også om hvordan samfunnet evner å inkludere de som i dag står utenfor arbeidslivet. Det krever en balansert tilnærming der det tydelig defineres hvor virksomhetenes ansvar starter og slutter. Ikke minst må staten aktivt ta et større ansvar for å sikre mer fleksible ordninger som gjør overgangen fra passive støtteordninger til arbeid lønnsomme og enklere – både for den enkelte som skal inkluderes og for virksomhetene.

Den teknologiske utviklingen gir betydelige kompetansemessige utfordringer. Arbeidskraft og kapital flyttes fra lavproduktive til høyproduktive virksomheter og næringer. Vellykket digitalisering innebærer ofte betydelig omstilling og endrer hvilken kompetanse som etterspørres. Dette kan bety at de som i dag står utenfor arbeidsmarkedet, eller er i randsonen til arbeidsmarkedet, vil stå enda lenger unna muligheten til å kunne bli en del av det fremtidige og mer høyspesialiserte arbeidslivet.

Tall fra OECD viser at Norge er høyt oppe blant landene i Europa når det gjelder andelen av befolkningen som er sysselsatt, men lavere enn snittet når det gjelder gjennomsnittlig arbeidstid. For kvinner har andelen utenfor arbeidsstyrken falt betydelig siden slutten av 80-tallet, da stadig flere har gått inn i arbeidsstyrken. For menn har andelen utenfor arbeidsstyrken økt siden begynnelsen av 80-tallet. Fremdeles har menn høyest arbeids- og kapitalinntekt, mens det er dobbelt så mange kvinner enn menn som mottar overføringer fra staten, og de mottar i gjennomsnitt også mer.

Den kraftige økningen i levekostnader, som har oppstått i kjølvannet av krigen i Ukraina, merkes over hele verden, også i Norge. Verdensbanken frykter at krigen i Ukraina, kombinert med andre faktorer, kan føre 95 millioner mennesker i verden ut i ekstrem fattigdom. Det er for tiden registrert omkring 6,2 millioner ukrainske flyktninger i ulike Europeiske land. Tall fra myndighetene viser at 70 000 hadde kommet til Norge ved utgangen av 2023, og kommunene er bedt om å bosette 37 000 i 2024. Spekters holdning er at dette må ses på som ressurser som vil være her over lang tid, og at utdanning, arbeid og arbeidsrettet aktivitet må ta innover seg dette perspektivet. En betydelig usikkerhet knytter seg også til om dette vil medføre flere familiegjenforeninger og omfanget av dette. Det kan i tillegg forventes et større antall flyktninger med krigsskader og pensjonister som ikke lar seg inkludere i arbeidslivet, og som dermed legger et potensielt større press på velferdsordningene.

Andelen innvandrere utenfor arbeidsstyrken er høyere sammenlignet med resten av befolkningen og gjennomsnittlig inntektsnivå er lavere. Dette gjør inkludering av innvandrere i arbeidsmarkedet særlig viktig. Men også blant befolkningen i områder med nedgang i folketallet, økt arbeidsledighet og svakere tilstedeværelse av ulike samfunnsinstitusjoner, kan det utvikles en opplevelse av å ikke bli hensyntatt, noe som igjen kan bidra til mer utenforskap og lavere tillit til samfunnet. Spekter mener inkludering i arbeidslivet er det viktigste enkeltfaktoren som kan bidra til å forhindre utenforskap og sosiale forskjeller og at særlig NAV har en sentral rolle i å få til dette.

Teknologi utfordrer og gir muligheter

Ny teknologi kan drive frem endringer, samtidig som teknologien kan være en viktig medspiller i de endrings- og omstillingsprosessene som allerede pågår i Spekters medlemsvirksomheter og i samfunnet for øvrig. En viktig del av dette arbeidet vil være utviklingen av kunstig intelligens som en komponent i fremtidens teknologiske løsninger.

Kunstig intelligens brukes i stor utstrekning allerede i dag, også innenfor offentlig tjenesteproduksjon. Digitaliseringsdirektoratet har en oversikt over mer enn hundre pågående KI-prosjekter i offentlig sektor, blant annet fra flere av Spekters medlemmer. Viktige samfunnsaktører, særlig innen samferdsel og helse, tar i bruk KI både for å gi brukerne et bedre tilbud, og for å effektivisere arbeidsprosessene i virksomheten. KI kan bidra til økt brukerinnsikt, mer effektiv kapasitetsplanlegging, bedret pasientbehandling og -diagnostikk og en rekke andre formål.

Kunstig intelligens er et av de mest kraftfulle verktøyene vi har for å fremme produktivitetsvekst. Studier viser signifikant produktivitetsforbedring basert på KI. Menon Economics har vurdert effektiviseringspotensialet i norsk arbeidsliv ved å ta i bruk KI. De har bl.a. beregnet at:

  • Ca. 70 prosent av arbeidsstyrken kan redusere arbeidstiden med minst 10 prosent ved bruk av dagens KI-verktøy. Det er tid som kan anvendes til andre gjøremål, og dermed øke produktiviteten.
  • Den gjennomsnittlige norske arbeidstakeren vil bruke omkring 17 prosent kortere tid på å fullføre sine arbeidsoppgaver.
  • I offentlig sektor har KI-verktøy teoretisk sett potensial til å kunne frigjøre ressurser som tilsvarer 155.000 årsverk.
  • Full utnyttelse av KI kan bidra til en verdiskaping på 577 milliarder kroner årlig, noe som tilsvarer omtrent 17 prosent av Fastlands-Norges BNP for 2022.

Bruk av kunstig intelligens vil også medføre at enkelte jobber automatiseres, slik som ved innføring av annen teknologi. OECD har konkludert med at omtrent 6 prosent av jobbene i Norge har høy sannsynlighet for å bli automatisert. Men den viktigste endringen for mange blir sannsynligvis at oppgavene og kompetansekravene endres.

I Norge har vi gode forutsetninger for å lykkes med ny teknologi. Vi har en godt utbygget digital infrastruktur og avanserte brukere som tidlig tar teknologien i bruk. Dette har stor betydning for samfunnsutviklingen, blant annet gjennom økt produktivitet og utvikling av nye tjenester og produkter. I denne sammenheng blir det viktig å utvikle lovgivningen slik at det er mulig å få positive effekter av ny teknologi samtidig som andre forhold hensyntas, blant annet knyttet til opphavsrett og personvern.

Det er ikke bare utvikling av ny teknologi som er avgjørende, like viktig er det å evne å ta i bruk allerede eksisterende teknologi og utvikle kompetansen som kreves. Dette innebærer ofte betydelig omstilling og kompetanseutvikling på den enkelte arbeidsplass.

Klima- og naturkrisen krever omstilling

2023 er det varmeste året som noensinne er målt. Ekstremvær av hittil ukjent styrke har tatt liv og skadet infrastruktur og verdiskaping ulike steder i verden. Her i Norge rammet ekstremnedbør og flom blant annet samferdselsinfrastrukturen og dermed flere av Spekters medlemsvirksomheter hardt.

Utover omstillinger som følge av at vi innen 2050 praktisk talt skal slutte å slippe ut klimagasser, vil klimaendringene i seg selv representere en utfordring for samfunnet. Menneskeskapte klimaendringer og tiltak for utslippsreduksjon og klimatilpasning vil påvirke vårt samfunn og arbeidsliv stadig mer.

Konsekvensene av klimaendringene har også fordelingspolitiske konsekvenser. Prisstigning på strøm, mat og andre essensielle varer og tjenester rammer lavinntektsgrupper hardest. Det er en utfordring for tilliten det norske samfunnet bygger på.

Verden styrer per nå mot en oppvarming godt over hva forskningen definerer som farlige klimaendringer, og hva verden ble enige om som mål i Parisavtalen. Det er bred enighet om at innsatsen for reduserte klimagassutslipp må forsterkes ytterligere.

Stortinget har vedtatt lovreguleringer og ambisiøse mål for overgang til nullutslippsløsninger og fornybar energi. Flere av Spekters medlemmer har allerede redusert utslippene fra sin virksomhet betydelig. De har mål som fortsatt gjør dem til spydspisser i dette arbeidet, knyttet til Parisavtalen og de tilhørende utslippsmålene mot år 2030.

Spekter organiserer viktige infrastrukturaktører, både på byggherre- og utførersiden. Disse er viktige i utbygging og tilpasning av både ny, og eksisterende infrastruktur til et lavutslippssamfunn hvor man samtidig har økt risiko for klimarelaterte skader. Bevisstheten er høy både om behovet for klimagassreduksjoner og klimatilpasning, men det kreves prioriteringer for å akselerere arbeidet.

Tiltak for utslippskutt og klimatilpasning medfører omstilling til ny teknologi og driftsrutiner i mange virksomheter. Omstillingen innebærer også muligheter i form av blant annet reduserte driftskostnader og økt konkurransekraft i markedet, og i arbeidet med å tiltrekke seg kompetanse. Samtidig kan det bli krevende å sikre finansiering av nødvendige investeringer, og å integrere virksomhetenes egne klimatiltak med de øvrige omstillings- og utviklingsaktivitetene. 

Omstillingsbehovet påvirker alle samfunnssektorer i større eller mindre grad. Spekter mener at alle sektorer må bidra til kraftig reduserte utslipp, og må i tillegg tilpasse seg et klima med høyere temperaturer og mer ekstremt vær. Mulighetene for næringsliv innen særlig fornybar energi og elektrifisering og ressurs- og energieffektivitet er sterkt økende, mens mulighetene innen fossil energi reduseres. For å tilpasse seg dette, er det behov for endrede prioriteringer innen utdanningssektoren, FoU, investeringer, samfunns- og arealplanlegging, skatte- og avgiftssystemet, offentlige reguleringer og virkemiddelordninger. Virkemiddelapparatet bidrar til å møte de store behovene for omstilling vi står overfor i norsk økonomi og næringsstruktur, blant annet gjennom finansiering, infrastruktur og kompetanse. Spekter organiserer mange av disse virksomhetene. Det er viktig at virkemiddelapparatet har rammebetingelser som underbygger den sentrale rollen de har i den grønne omstillingen.

Avhengig av internasjonal handel og samarbeid

Etter finanskrisen har det vært en periode med stagnering i den internasjonale handelen. Nå står vi overfor en ny epoke. Myndighetene i USA og Europa forsøker å gjøre sine land mindre avhengige av nasjoner med svak eller fraværende interesse for menneskerettigheter og liberale verdier.

Russlands angrepskrig mot Ukraina er en sterk påminnelse om at vi hverken kan ta demokratiet eller vår sikkerhet som en selvfølge. I det perspektivet blir den påbegynte «de-riskingen» av de internasjonale forsyningskjedene både forståelig og nødvendig. Likevel, om vi ser økonomisk på det, vil omkostningene være store.

For Norges del har en regelstyrt, internasjonal handel vært uvurderlig. En liten, åpen økonomi som den norske vil være utsatt i en verden uten omforente spilleregler og hvor det er den sterkestes rett som gjelder. Store nasjoner kan inngå bilaterale avtaler seg imellom, som ikke hensyntar andre lands interesser. For Norges del vil forholdet til EU igjen måtte komme opp til diskusjon.

Norge er avhengig av internasjonal handel og samarbeid.  Ekspansjonsmulighetene, kapitaltilgang og effektivitet- og innovasjonsfremmende konkurranse er begrenset dersom vi kun baserer oss på innenlandsk konsum og produksjon. En åpen økonomi og økt globalisering har gitt oss bedre tilgang til et stadig større marked, flere og billigere varer, tjenester og arbeidskraft, enklere tilgang til teknologi og kunnskap og bedre tilgang til kapital. Videre gjør økt mobilitet og lavere transportkostnader det lettere å forflytte seg på tvers av landegrenser både i forbindelse med arbeid og fritid. Samtidig har vi et høyt lønnsnivå som svekker vår kostnadsmessige konkurranseevne. Norge er fortsatt svært petroleumsavhengig. Inntektene fra petroleumsvirksomheten utgjør nesten halvparten av eksportinntektene og en femdel av statens inntekter.

Norsk økonomi har så langt kommet særlig godt ut av globaliseringstrenden, da det vi selger til utlandet har hatt en bedre prisutvikling enn det vi kjøper fra utlandet. Norge har over lang tid hatt en positiv handelsbalanse, og dette har vært viktig for vår økonomiske vekst.

Den senere tid har vi sett en økende motstand mot globalisering, gjerne i form av økt proteksjonisme for å beskytte arbeidsplasser mot internasjonal konkurranse. Økt globalisering har også negative virkninger for deler av samfunnet. Arbeidsinnvandring fra og handel med land med lavere kostnadsnivåer, har utkonkurrert nasjonale virksomheter og arbeidstakere. Det gjør at enkelte taper på økt globalisering, i det minste på kort sikt. Dette har ført til et skifte i retning av økt proteksjonisme i flere land.  Diskriminerende handelstiltak som importrestriksjoner, krav om lokalt innhold og handelsvridende subsidier har økt mer enn liberaliserende tiltak de siste årene.

En mer integrert verden medfører også at «lokale» hendelser sprer seg globalt. Det vil si at antall hendelser som påvirker oss øker, men også at «lokale» hendelser kan få desto større konsekvenser. Dette så vi blant annet under finanskrisen i USA og med koronapandemien.

Den globale økonomien har blitt svekket som følge av at krigen i Ukraina har medført betydelige forstyrrelser i verdenshandelen, kombinert med prissjokk som fører til høy inflasjon og medfølgende strammere økonomiske tilstander. De globale effektene av krigen merkes best i Europa og Sentral-Asia, men også i andre deler av verden merkes konsekvensene av krigen i Ukraina.

Krigen i Ukraina har gitt ringvirkninger som har påvirket Norge på en annen måte enn hva pandemien gjorde. Krigen har ført til en energikrise, som igjen bidrar til rekordhøy inflasjon i Europa. Energikrisen og inflasjonen har blitt «importert» til Norge, og sprer seg videre til andre varer og tjenester. Prisveksten har den siste tiden vært høyere enn inflasjonsmålet, og for å få bukt med den høye prisveksten har styringsrenten økt betydelig det siste året. På tross av rekordhøye inntekter er statsbudsjettet for 2024 stramt for å holde prisøkningen i sjakk. Det er ventet at høy styringsrente kombinert med et stramt statsbudsjett, vil føre til lavere aktivitet i norsk økonomi, slik at den kraftige sysselsettingsveksten vi har sett de siste årene vil snu, og at arbeidsledigheten vil øke.

Økt fokus på beredskap

Den sikkerhetspolitiske situasjonen, klimaendringer og pandemien viser behovet for at Norge må være bedre rustet til å møte utfordringene landet står overfor. Mange av Spekters medlemsvirksomheter har funksjoner som er definert som samfunnskritiske, slik det er beskrevet i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap sin rapport fra 2016.

Utfordringene vil kreve økt evne til samarbeid både offentlige myndigheter imellom, og mellom myndighetene og næringslivet og sivilsamfunnet. I en usikker og kompleks fremtid, der det også vil være en kamp om begrensede ressurser, vil det for et lite land som Norge være helt nødvendig å utnytte samfunnets samlede ressurser på en best mulig måte for å bygge motstandskraft. For å trygge samfunnssikkerheten vil ytterligere satsning på totalberedskapen derfor være nødvendig.

Samtidig som behovet for arbeidskraft i mange sektorer vil være en utfordring, vil arbeidet med beredskap og samfunnssikkerhet kreve økt oppmerksomhet og arbeidsinnsats. Uten en bedre prioritering, samordning og gjennomgang av oppgaver, slik at man får frigjort arbeidskraft, mener Spekter at det vil være krevende å få økt innsatsen rettet mot beredskap og samfunnssikkerhet.

Samferdsel og infrastruktur er særlig utsatt. Stadig mer utstrakt bruk av strøm som energikilde for busser, lastebiler og ferger i Norge gjør at rekkevidde, tilgjengelighet til ladestasjoner av riktig type, og leveranse av strøm, blir relevant for å opprettholde transportevnen. I tillegg til redundante nett og backup-forsyning til ladestasjoner, er det viktig å ha tilstrekkelig lager av komponenter og utstyr til raskt å reetablere skadet strømforsyning. Spekter mener at det bør utredes et beredskapsbehov for å sikre at ladenettverket ivaretar elektriske kjøretøyer, så de ikke blir satt på sidelinjen i en krigssituasjon.

Styrket helseberedskap er helt sentralt i totalforsvaret. Erfaringene fra pandemien viser at helsetjenesten og helseforetakene har stor kapasitet, fleksibilitet og evne til rask omstilling. Helseforetakenes evne til å håndtere en stor og langvarig helsekrise som pandemien, gir et godt utgangspunkt for videre arbeid i å styrke helseberedskapen.

Økt beredskap gir økonomiske konsekvenser for virksomhetene. Totalberedskapskommisjonen skriver at det bør øves mer og påpeker at helseberedskapen er materiell-, utstyrs-, areal- og personellintensiv. Dette vil ha betydelige økonomiske konsekvenser for helseforetakene og andre aktører, samtidig som de siste statsbudsjettene har hatt sterkt innstrammende effekt.

En sentral del av totalberedskapen vil være å ruste samfunnet mot fake news, sikre tillit til institusjonene og høy oppslutning om demokratiet. Her spiller kultursektoren og de redaktørstyrte mediene en viktig rolle. NRK står her i en særstilling, og er utpekt av myndighetene som en grunnleggende nasjonal funksjon (GNF). NRK er en del av totalberedskapen i Norge med ansvar for å bringe informasjon fra myndighetene til publikum ved beredskap og i krig. Dette er regulert gjennom lov og forskrift og i NRK-plakaten, og må være en del av det videre arbeidet med totalberedskapen i Norge.