– Til syvende og sist handler det om sulten i hjertet, ikke sant?

Forskningssjef, professor, forfatter og samfunnsøkonom Erling Røed Larsen er i gang før vi har satt oss. Med glød og fortellerglede mimrer han om tiden som student på Universitetet i Berkeley.

– Jeg pleide å løpe i gangene. Hvorfor det? Fordi jeg var så inspirert! Alle løp i gangene. Det var en kultur for å prestere. Det er mye vi kan kritisere amerikanere for, men de har sulten i hjertet.

– Ble du mer produktiv i den kulturen?

– Ja, men det kom med en pris. Og den prisen er det lurt å være klar over: Fritid har en verdi – og ikke bare for hver enkelt. Mye av det brutale ved det amerikanske samfunnet handler om at noe går tapt når du presser deg for hardt.

– Vi vil ikke dit i Norge?

– Spørsmålet er hvilken balanse vi vil ha. Kutter vi arbeidsdagen fra 7,5 til 6 timer, får vi mer fritid. Men det totale tjenestetilbudet til befolkningen vil gå ned og vi får mindre tid til å kurere kreft, for eksempel. Men når det gjelder gode tjenester som vi tilbyr vår befolkning, kan det være lurt å se på alternative måter å innrette dem på. Da får vi mer ut av hver arbeidstime. Det dreier seg om å balansere kryssende hensyn.

– Hvilke alternativer tenker du på?

– Det er om å gjøre å mobilisere arbeidstimer. Vi kan satse på økt deltakelse i arbeidslivet, oppmuntre til mer heltid, sørge for effektive studieforløp og benytte den ressursen som seniorer representerer i høyere grad. Arbeidstimene er Norges viktigste ressurs, så vi gjør lurt i å se på alle virkemidler som kan rekruttere dem i et tilstrekkelig antall. Men som økonom har jeg ikke et bastant svar, jeg er som en kelner som viser deg menyen.

At Røed Larsens entusiasme smitter over på kollegene i Samfunnsøkonomisk Analyse, virker opplagt her i kontorlokalene i Oslo. Tall, figurer og grafer er lekent skriblet ned med tusj på utallige kontorglassdører. Det løpes kanskje ikke i gangene, men her åndes og leves det for faget.

Selv er Røed Larsen opptatt av å formidle samfunnsøkonomi på en forståelig måte. Han holder foredrag om «verdensøkonomiens tilstand og utsikter» og stiller spørsmål som «Hvorfor er det så dyrt i Norge?» og «Hvorfor kan vi ikke bare bruke oljepengene?» På oppdrag for Spekter har han vært medredaktør, sammen med Merete Onshus og Rolf Røtnes, på en fersk rapport om produktivitet og omstilling.

– Vi vet at vi må omstille oss, og vi vet at produktiviteten bør økes for å skape mer vekst. Men vi vet også at endring gjør vondt. Jeg merker det bare ved å bytte ut Windows 10 med Windows 11, og de fleste av oss må være forberedt på at kunstig intelligens endrer mye. Framover blir det mange folk som må flytte på seg, både fysisk til andre lokasjoner og til andre yrker.

– Hvordan skal vi organisere samfunnsøkonomien vår framover, i lys av en urolig verden?

– Vi må tenke som Karsten Warholm: Han får ikke gjort noe med erkekonkurrenten Rai Benjamin. Det han får gjort noe med, er seg selv. Sånn er det i økonomien også. Det vi får gjort noe med, er hvordan vi organiserer den. Vi må ha flere faktorer på plass: Humankapitalen, altså skoler, universiteter og fagskoler; vi må ha kompetanse, og vi må ha fysisk kapital, som veier, infrastruktur, tog, datamaskiner og så videre.

Han fortsetter raskt videre.

– Min professor på Berkeley, David Romer, skrev en berømt artikkel der han spurte: «Hvor mye kan to av disse faktorene – fysisk kapital og humankapital – forklare forskjellene i bruttonasjonalprodukt (BNP) per person i arbeidsfør alder mellom land?» Jo, hold deg fast … 80 prosent.

Armene løftes i begeistring.

– Det er en enorm forklaringskraft! Så poenget er: Sørg for at alle har god kompetanse og at alle har moderne teknologi. Der er Norge godt stilt. Vi har en ekstremt velutdannet befolkning, mye kapital … Vel, så var det kanskje sulten i hjertet da …

Han smiler.

– Når vi snakker om produktivitet, er det to tall som er viktige: Vi er 5,5 millioner mennesker. Vi lever i 365 døgn med 24 timer i hvert døgn, som betyr at det er 48 milliarder levetimer hvert år. Av dem jobber vi 4 milliarder timer og har fritid i 44 milliarder timer. Det gir en brøk på 44/4, altså den samme som 11/1. For hver time vi jobber, har vi 11 timer fri. I praksis har vi derfor totimersdag arbeidsdag i Norge. To timers arbeid, det er lommeboka til Norge.

– Det er ikke mye?

– Nei, men da er absolutt alle mennesker i hele Norge innberegnet: 5,5 millioner mennesker. Og det er rart, selvsagt, for små barn og pensjonister jobber ikke. Det er ment som et morsomt regnestykke. Poenget er at vi har relativt få arbeidstimer per levetime. Og den brøken kommer under press de neste årene.

– I andre land, eksempelvis Kina, jobbes det vel betraktelig mer?

– Ja, de jobber mer, men vi har et høyere velferdsnivå. Vi har innbyggere som er rikere. Og når du blir rik, vil du ha mer fri. I gamle dager jobbet nordmenn mye mer, og livet var mye hardere og kortere. Forbedringen skyldes at vi klarer å få mer ut av hver time, altså at produktiviteten har økt. Vi har omsatt økt produktivitet med økt levestandard og mer fritid. Denne trenden vil trolig fortsette.

For hver time vi jobber, har vi 11 timer fri.

Et tema som økonomer aldri slutter å diskutere, er forvaltningen av Norges oljerikdom. Flere er kritiske til hvor mye vi smører statsbudsjettet med oljepenger, og noen har presentert alternative løsninger til handlingsregelen, som å redusere uttaksprosenten. Røed Larsen, derimot, har sitt eget forslag.  

– Aller først: Med dagens handlingsregel bruker vi under 3 prosent av forventet avkastning fra oljefondet. På siste statsbudsjett var det 542 milliarder kroner – det er vanvittig mye. Særlig når vi vet at BNP fra fastlandet er på 4000 milliarder kroner. Oljepengenes andel av BNP er kanskje for stort.

– Og da foreslår du …?

– Å erstatte handlingsregelen med en andelsregel. Hvis andelen er 10 prosent av BNP, ville det blitt rundt 400 milliarder oljekroner på årets statsbudsjett. Andelen kan være enten 10 eller 12 prosent, men uansett bevare en fast andel.

– Hvorfor er en andelsregel bedre enn en handlingsregel?

– Fordi det vil begrense oljepengenes andel av fastlands-BNP over statsbudsjettet. Da kan ikke politikerne bevilge penger til alt, da må de faktisk prioritere. Det betyr at den andelen av samfunnets produksjonsapparat som beslaglegges av oljepenger, ikke øker. Det er gunstig hvis vi antar at den andelen kan ha en annen produktivitetsutvikling enn andre deler av økonomien. Da kan vi ikke både ha rause velferdsordninger og ressurskrevende distriktspolitikk. Vi må velge.

Han lener seg over bordet.  

– Hvis vi derimot fortsetter som i dag, aksjekursene stiger enormt og oljefondet blir verdt 30 000 milliarder, da blir de 542 milliardene i 2025 til 800 milliarder kroner om noen år, og deretter 1000 milliarder eller 1200 milliarder. Til slutt kunne vi kanskje tenke oss at pengene vi bruker fra oljefondet blir en svært stor andel av fastlands-BNP … Det er et scenario vi ikke ønsker oss.

– En andelsregel vil gjøre det vondere for politikere å sette opp budsjettene?

– Ja, det er ubehagelig å ha mindre penger å rutte med. Da kan du ikke innføre sekstimersdag, selv om du skulle ønske det. Og det vil tvinge oss til å se nøye på velferdsordningene, som har en høy prislapp i form av beslaglagte arbeidstimer. Igjen, her er økonomen en kelner. Det kan hende velferdsordningene er verdt det, men det kan også hende de ikke er verdt det.

 

Når vi snakker om humankapital, må vi også se på arbeidsmobilitet. Har vi folk på de rette stedene?

Boligbyggingens betydning for økonomien og arbeidsmarkedet er ett område Røed Larsen har forsket mye på. Det er dyrt å bo, og når det er få boliger slåss folk om de boligene. Høye boligpriser indikerer at realressursen «sentralt beliggende boliger» er knapp. Da er det gunstig å redusere denne knappheten, påpeker Røed Larsen.

– Når vi snakker om humankapital, må vi også se på arbeidsmobilitet. Har vi folk på de rette stedene? Hvis «Petter» er supergenial og i ferd med å lage et norsk Google, la oss kalle det Noogle, eller noe annet fantastisk, må han kanskje flytte fra Trondheim til Oslo for å koble seg på de rette miljøene. Da må han ha råd til bolig. En av de viktigste funksjonene til boligmarkedet, er å sørge for at arbeidsmarkedet fungerer.

Han får et alvorlig blikk.  

– Den frykten som begynner å bre seg nå, er at arbeidsmarkedet sliter som en konsekvens av at det er for få boliger på de rette stedene. Å matche boliger med jobber har i mange år vært en viktig del av suksessen i Norge, så hvis jeg skal komme med ett konkret budskap: Bygg flere boliger – raskere.

Røed-Larsen presenterte i sommer en 130-siders rapport for Spekter om temaet: «Bolighorisont 2035».

– I Trondheim har de innrettet boligmarkedet mer gunstig enn i Oslo. Slik boligprisene er i Oslo nå, får ikke «Petter» videreutviklet talentet sitt. Da går Norge glipp av innovasjon og nye produkter.

– Hva med distriktshensyn og arbeidsplasser utenfor de store byene?

– Nedsiden med økt boligbygging i byene er færre folk i distriktene, ja. Det er plusser og minuser, og vi må velge hva som er viktigst. Vil vi ha levende distrikter eller et norsk Google?

– Boligpolitikkens påvirkning på arbeidsmarkedet er kanskje en undervurdert faktor?

– Bolig er enormt viktig for arbeidsmarkedet. De landene som har hatt suksess, som Japan, har lykkes med innovasjon fordi de la til rette for det i boligmarkedet. I Tokyo skal de ha bygget flere boliger enn i hele England i et gitt år.

– Hva skal til for å bygge mer?

– Tre hovedforklaringer: Få fart på saksbehandlingen. Øk tilgjengelig antall sentrale tomter. Og reduser kostnadene som følger av tekniske krav, og krav til betaling av infrastruktur. Når det er gjort: Bygg mer der jobbene finnes. Bygg mer der jobbene ikke finnes, men sørg for raske og effektive pendlerforhold. Og bygg mer der jobbene ikke finnes for de som kan jobbe digitalt.

Tilbake til produktivitetsvekst. Røed Larsen er ikke ferdig med brøken som forklarer hvor mye – eller lite – vi jobber.

– Som sagt: Vi har 48 milliarder levetimer og 4 milliarder arbeidstimer. Glem aldri den brøken. Men snart kan situasjonen være 50 milliarder levetimer og 3,7 milliarder arbeidstimer – fordi folk lever lengre. Og hvis du vil ha med et morsomt uttrykk, så kan vi ta med den norske økonomen og nobelprisvinneren Trygve Haavelmo – og dette er uslåelig … Han snakket om RUB.  

– RUB?

– Realøkonomiens ubønnhørlige bokholderi. Det er ikke mulig å gi tre personer en halvpart hver. Bevilgninger må summere seg – målt i arbeidstimer – og hver gang du tildeler arbeidstimer til noen, er det andre som ikke får dem. Så det er et vanvittig sterkt og dypt uttrykk. Hva det betyr? Jo, hvis vi skal opprettholde alle disse ønskene våre, om nye veier, velferdsordninger, kulturhus og så videre, så må vi jobbe. Og vi må jobbe hardt – eller smart.

Han smiler godt. Er det sulten i hjertet vi ser?

– Og er det én som ikke er redd for roboter og KI, så er det meg. For vi trenger all den hjelp vi kan få.