– Som finansminister visste jeg på forhånd hva som ville bli sagt da statsbudsjettet ble lagt fram.

Siv Jensen, Frps partileder gjennom 15 år, sitter i hagen hjemme på Ekeberg.

– Det første var alltid en kritikk av for stor pengebruk. Men i neste setning kom en lang liste over oppgaver som krevde bruk av enda mer penger. Men ingenting om hvordan dette skulle finansieres.

Hun nevner NHO som et eksempel, men påpeker at budskapet like gjerne kunne komme fra andre store organisasjoner.

– Da måtte jeg være tydelig tilbake: Den slags dobbeltkommunikasjon går ikke, for det har null troverdighet.  

– Hva fikk du til svar?

– At det ikke var deres oppgave å sørge for finansieringen.

Utgiftene i AS Norge stiger i et enormt tempo. Stikk i strid med samfunnsøkonomenes anbefalinger, har statsbudsjettene flommet over av penger, år etter år. I løpet av de siste 10-15 årene har ingen regjering tatt skikkelige grep for å kutte i offentlige utgifter. Og nå er realiteten over oss: Det vil koste.

– Jeg bruker liten tid på å angre. Men i den grad jeg ser meg tilbake og tenker på hva som kunne vært gjort annerledes som politiker, så er det dette: Vi skulle ha iverksatt flere tiltak for å kutte utgifter og frigjøre handlingsrom. Nå blir det bare verre og verre for politikerne fremover.

Karma, hennes finske lapphund, sirkler rundt beina hennes.

– Nå får de mindre og mindre handlingsrom til å levere på valgløftene sine, fordi de er nødt til å kutte. De må begynne å effektivisere. Å ta store grep eller gjennomføre større reformer tar nemlig tid. Og vi har ingen tid å miste.

Politikerne har ikke prioritert, helt enkelt fordi de ikke har vært nødt til det, sier hun.

– Men nå er bildet snudd. Mange av mekanismene som tjente oss godt i mange år, er ikke der lenger. Det vil gjøre det vanskeligere å ta nødvendige grep. Alle partier – ingen nevnt, ingen glemt – må vise mer magemål og slutte å innfri alt til alle. Fremdeles ser vi at partiene overbyr hverandre, og mitt gamle parti er ikke noe bedre.

– Hvordan skal de klare å ta grep – hvis de ikke har klart det til nå?

– Vi trenger en tverrpolitisk dugnad der partiene må enes om å legge bånd på seg selv. De som er veldig glad i å øke skattene, kan ikke øke dem for mye, for det bremser økonomien. Og de som er glade i dyre, rause velferdsordninger må forstå at vi ikke har råd til det lenger. Bare det å finansiere sykehusene vil kreve enormt mye penger.

– Har du noe tro på at vi kan klarer å stramme til budsjettene?

– Det er uunngåelig, fordi vi må. Hverdagen har innhentet oss. Men spørsmålet er hvor mange flere år som vil gå før noe skjer. Hittil har politikerne skjøvet problemet under teppet, og fortsetter vi med det, blir byrden bare større og større.

Hun vifter bort en summende veps.

– De gode nyhetene er at ungdomspartiene er befriende ærlige. Over hele linja sier ungdomspolitikerne at vi ikke kan pøse ut penger. De er faktisk mer ansvarlige enn moderpartiene sine. Hvorfor? Jo, fordi det er dem og deres barn som vil få byrden. Dette angår dem i svært stor grad.

Vi trenger en tverrpolitisk dugnad der partiene må enes om å legge bånd på seg selv.

Hun var finansminister fra 2013 til 2020 og er den lengst sittende finansministeren siden innføringen av parlamentarismen i 1884. Hun har vært med i dramatiske forhandlinger og utallige politiske kamper. Etter 25 år i rikspolitikken valgte Jensen et nytt jobbliv i 2021, og i dag har hun styreverv og holder foredrag – blant annet om hvordan politiske beslutninger påvirker bedrifter.

– Spekters medlemmer har jeg stort sett oppfattet som realistiske. Anne-Kari Bratten har vist nøkternhet og er en av få ledere som har predikert moderasjon framfor for store krav. Det budskapet blir bare viktigere nå, sier Jensen.

– Er det særlig sykehussektoren som må innstille seg på strammere tider?

– Nei, mange sektorer må det. Se på debatten om skolenedleggelser: Når det fødes færre barn, betyr det færre klasser og færre skoler. Sånn er det bare. Det er selvfølgelig trist å legge ned skoler, men kutt og nedleggelser vil måtte skje – kanskje også i barnehagesektoren. Samtidig vil vi få press på helsetjenestene, fra primær- til spesialisthelsetjenesten. Og videre til eldreomsorgen.

– Vi vil mangle hoder og hender, men fremdeles er 700 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet?

– Ja, og mange er sikkert for syke til å jobbe. Det er fair and square. Men dette skjønner jeg ikke: Hvordan kan et land med verdens beste velferdsordninger ha verdens sykeste befolkning? Det skal ikke være mulig. Og politikerne er livredde for å mene noe om det, enten det er sykelønnsordningen eller rausheten i velferdsordningene.

– Hva mener du er riktig å gjøre?

– Vi må slutte å hive diagnoser etter folk. Vi må snu på det og spørre: «Selv om du ikke kan bruke hendene og kroppen i jobben, kan du kanskje bruke hodet?» Vi må ha et system for å omskolere folk så de kan jobbe på en annen måte, framfor å la dem forsvinne ut av arbeidslivet. Den virkeligheten må vi tåle å høre, og det må også prege saksbehandlingen i NAV.

– Bør vi endre sykelønnsordningen som sikrer 100 prosent lønn fra første sykedag?

– Den debatten er vanskelig for politikerne, det har jeg opplevd selv. Jeg synes at politikerne kan gjøre det lettere for seg selv. En måte å gjøre det på, er ved å igangsette en politisk dugnad der man skaper en felles forståelse i Stortinget og blir enige om noen nye terskler for sykelønnsordningen. En ting er sikkert: Vi kan ikke fortsette å pøse ut like mange milliarder på dette (62 milliarder kroner på statsbudsjettet i 2024, ifølge NAV. I tillegg kommer bedriftenes og virksomhetenes kostnader ved sykefravær (red.anm.).

 

Dette skjønner jeg ikke: Hvordan kan et land med verdens beste velferdsordninger ha verdens sykeste befolkning?

Over til inntektssiden. I 2024 var den totale verdiskapingen i næringslivet på 4720 milliarder kroner, opp 1,6 prosent fra året før, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Men produktivitetsveksten er fremdeles lav, og noen mener at næringslivspolitikken ikke bidrar til god nok vekst.

– Vi har hatt en aktiv næringspolitikk i Norge som har tjent oss godt. Men mange bedrifter møter fremdeles byråkratiske hindringer i det offentlige når de går gjennom søknadsprosesser. Næringslivet må få drive med det de er gode til, så må politikerne sørge for gode betingelser. Og sørge for at skattene ikke hindrer vekst.

– Er formuesskatten den skatten som hemmer vekst aller mest?

– Ja, og jeg er lei av å høre at formuesskatt handler om de aller rikeste. Formuesskatten er like problematisk for gründere og unge selskaper i en tidlig vekstfase. De har kanskje fått inn litt kapital og ser at verdien i selskapet stiger, men tjener fortsatt ikke mye penger. Og så må de låne penger for å betale skatt til staten.  

Ifølge SSB bidro formuesskatten med ca. 32 milliarder kroner til statskassen i 2024. Norge er ett av bare tre land i Europa som har formueskatt

– Jeg snakker med en del gründere som sier at neste gang de skal starte opp et selskap, blir det i et annet land enn Norge. For de orker ikke mer. Da risikerer vi å miste kloke hoder og kapital i enda større monn enn vi allerede har gjort.

–  Du kunne kanskje gjort noe med formuesskatten da du var finansminister?

– Vi kuttet i formuesskatten, men fjernet den ikke. Det burde vi gjort. Så tilbake til spørsmålet ditt om det er noe jeg angrer på … Det er svaret på det. Vi burde gjort mer med formuesskatten da vi hadde sjansen.

– Er det best å fjerne formuesskatten helt?

– Jeg mener det er lurt. Sverige kutten den i 2007, og det har ført til at kapitalen flommer tilbake til landet. Nå er Sverige blitt et ekstremt godt land for investeringer og kapitalflyt, mens Norge ses på som uforutsigbare og tungrodde.

Jensen sto selv bak et av de mest berømte forlikene norsk politikk har sett. I 2003 inngikk Frp og SV en uvanlig koalisjon om barnehageutbygging, der flere partier hengte seg på. Det endte med at Norge etter hvert fikk full barnehagedekning, og at barnefamilier fikk sterkt reduserte barnehagepriser.

– Noen sier at tiden for brede forlik er forbi. Det får meg til å riste på hodet. Tiden har aldri vært mer moden for brede forlik. Tvert imot burde det komme flere brede forlik framover.

– Hvilke reformer haster det å gå i gang med?

– Alle type reformer som kan bidra til å gjøre samfunnet mer effektivt og pengebruken smartere. Vi kan begynne med offentlig sektor. Det er ingen grunn til at vi skal ha en mye større offentlig sektor enn andre land det er naturlig å sammenlikne seg med. Hvis vi klarer å digitalisere offentlig forvaltning i et høyere tempo, kan vi frigjøre massevis av hender som kan omskoleres til å ta andre oppgaver i samfunnet.

Hun sukker.

– For å ta ett håpløst eksempel: For få år siden ble flere kommuner og fylkeskommuner slått sammen for å skape effektiviseringsgevinster. Så overtok andre partier styringen og mye ble reversert. Det er ikke effektivisering. Og det er i hvert fall en idiotisk måte å bruke penger på. Det gikk med mange millioner av kroner bare på å ta ned navneskilt og henge opp nye.

– Hvilke reformer mener du vi trenger i arbeidslivet, utover det som handler om sykelønnsordningen?

– Ganske enkelt: En effektiv avbyråkratiseringsreform.

– Forstår folk at det blir tøffere tider når Oljefondet samtidig har 20.000 milliarder kroner på bok?

– Det tror jeg, men politikere må også være ærlige med folk om hvorfor vi må kutte utgiftene. Vi ser allerede at virkeligheten har truffet kommune-Norge med full kraft, der flere kommuner har store underskudd og tvinges til å kutte. Nå må de faktisk prioritere noe foran noe annet.

En skarp sol treffer ansiktet.

– Den samme virkeligheten kommer nå til rikspolitikken. Og da må vi fortelle folk ærlig og edruelig hvorfor vi ikke kan bruke penger på alt mulig lenger. Jeg håper politikerne tar det ansvaret … Ja, det må de jo!