Ekspertene er enige om hva som må gjøres:

Vi må rigge samfunnet for å møte de demografiske endringene. Vi trenger flere folk i jobb, i en rekke sektorer. Vi må satse på beredskap og klimatiltak. Og vi må velge hva vi bruker penger på – og ikke bruker penger på.

På oppdrag for Spekter har analysebyrået inFuture utarbeidet en fremtidsstudie «Tiåret hvor også vi må prioritere (PDF, 13MB)», og der var budskapet tydelig: Det politiske svaret på veivalgene, er brede politiske forlik der man tar langsiktige hensyn og bygger kompromisser på tvers av uenighet. 

– Det er grunn til å spørre om vi har for lite politisk vilje og kraft til å gjennomføre den helt nødvendige omstillingen av samfunnet, som rapporten til inFuture peker på. Politisk er det ofte krevende å sette i gang store og tunge strukturreformer, selv om de er helt nødvendige, for de krever brede forlik for å stå seg over tid, sier viseadministrerende direktør i Spekter, Odd Erik Stende.

Han påpeker at han sier dette «med den største kjærligheten» til norske politikerne.  

– Dette er ikke ment som kritikk av politikerne. De er satt til å løse et oppdrag som kan være svært vanskelig. Jeg tror en god del av politikerne ønsker å gjennomføre flere store reformer. Problemet er at de møter så mange sterke motkrefter i samfunnet, med mange mulige stoppunkter, som gjør reformene vanskelig å drive gjennom. Dessuten er det alltid kort tid til neste valg, sier Stende.

– Struktureformer kan ofte bli regnet som politisk belastende, og risikoen for politikerne for å bli upopulær er for stor. Når slike saker blir satt på spissen, er vi avhengig av brede forlik og kompromisser for å få til den nødvendige omstillingen. Og da kan det stoppe opp, sier Stende.  

Hvorfor er det blitt slik? Stende har en teori. Og for å utdype den, henter han fram tusj og tegnebrett.

Den norske tradisjonen med brede, tverr­politiske forlik er noe av det beste med det norske demokratiet.

I utgangspunktet burde Norge være godt rustet for omstilling: Vi har oljerikdommen, et høyt utdannet folk og politikere som vil det beste for oss. Tradisjonelt sett har vi i Norge vært gode på å finne sammen om store reformer og viktige politiske vedtak. Så hvor ligger problemet?  

– For å forklare hvorfor det er krevende å igangsette store strukturreformer, har jeg forsøkt meg på en politisk ligning, sier Stende.

Han skriver på tegnebrettet: (Po-Pn) x SOU = PH.

Ved første øyekast uforståelig for de fleste, men dette er altså en politisk ligning som forklarer det politiske landskapet. Ligningen står for: (Politisk oppside minus politisk nedside) ganget med «sence of urgency» (om det haster) = politisk handling (eller ingen handling).

– For å begynne med det første: Hvis politikken blir for preget av politisk oppside og kortsiktige strategiske vurderinger av hva som gir oppslutning ved neste valg, får vi ikke politisk handlingskraft, sier Stende.

Han fortsetter:

– Hvis den politiske nedsiden anslås som større enn oppsiden, at du som folkevalgt risikerer å skremme bort velgerne og ikke bli gjenvalgt, skal det mye til for at en politiker tar de nødvendige grepene. Politisk nedside vurderes deretter mot SOU – altså om det haster. Anses den politiske nedsiden som større enn hastverket, skjer det neppe noe. Haster det veldig, kan det derimot bli fart på saken. Da blir den politiske nedsiden ved å stå stille så stor at politikerne blir nødt til å handle.

Tusjen pekes mot enden av ligningen: PH – politisk handling.

– For å ta et eksempel: Pensjonsforliket, som ble inngått av et bredt flertall på Stortinget i 2005, hadde i utgangspunktet en større politisk nedside enn oppside. Mange velgere var kritiske til reformen. Det var ingen tvil om at det hastet, fordi pensjonssystemet ikke lenger var bærekraftig. Derfor fikk politikerne med seg fagbevegelsen og jobbet bredt for å skape forståelse for reformen. Det ble jobbet aktivt for å få fram at det var en politisk oppside ved å inngå forlik og handle. Så hvis det gjøres på den riktige måten, kan politikerne få til svært mye.

Men PH, politisk handling, kan like godt ende i ingen handling, presiserer Stende. Han viser til omstillingsprosessen i Helse Nord for ett par år siden som eksempel på hvordan PH i ligningen, endte med lite handling.

– Den ble stanset fordi den politiske nedsiden ble vurdert som så stor at den trumfet hastverket.

Han henviser til et foretaksmøte med daværende helseminister Ingvild Kjerkol, der det ble påpekt at den økonomiske situasjonen i regionen var svært bekymringsfull. Det var avgjørende at økonomien kom under kontroll og at helt nødvendig omstilling fant sted. Helse Nord ble bedt om å vurdere behovet for endringer i funksjons- og oppgavedelingen.

Et av forslagene som kom, fra en av arbeidsgruppene som var satt ned, var blant annet å legge ned akuttkirurgi i Lofoten og Narvik. Det var upopulært, men vurdert som nødvendig for å sikre en robust helsetjeneste i Nord-Norge.

– Da reiste daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum nordover og sa at omstillingen «ikke kunne gjennomføres på min vakt». Den politiske nedsiden for Senterpartiet ble vurdert som for stor.

– Det ble ingen omstilling i Helse Nord, til tross for at endringsbehovet var så klart formidlet?

– Langt på vei, selv om det hastet med å gjennomføre endringer. Og selv om ledelsen i Helse Nord allerede var kommet langt med å utrede hvordan endringer kunne skje. I etterkant ble de nærmest uthengt for å ha gjort jobben. Mildt sagt er det er jo ikke en god måte for politikere å utøve ledelse på. Dessuten sendes det et signal til andre som står ovenfor lignende omstillingsprosesser at de ikke kan forvente å ha politikerne i ryggen når det drar seg til med fakkeltog og kampanjer.

Stende mener vi har mye å lære av barnehageforliket i 2003.

– Da klarte det politiske Norge å forene høyre- og venstresiden og skrudde sammen et bærekraftig kompromiss, som blidgjorde hele det politiske landskapet. Både høyresiden som ønsket seg likebehandling av kommunale og private barnehager, og de på venstresiden som ønsket å sikre en makspris på barnehageplass.

– Er brede forlik mulig i dagens politiske klima?

– Den norske tradisjonen med brede, tverrpolitiske forlik er noe av det beste med det norske demokratiet. Vi har fått forlik om klima, pensjon, skatt, barnehage og ikke minst forsvar – alle brede forlik som står seg over flere perioder og gir politikken legitimitet. Blir det mye politisk slalåmkjøring fra periode til periode, blir ikke de langsiktige hensynene vektlagt. Jeg er bekymret for at det i denne storingsperioden ikke vil være mulig å få skrudd sammen brede politiske forlik, med den sammensetningen som Stortinget nå har fått.

Han legger ned tusjen og setter seg.

– Det er dårlige nyheter. For det som kreves framover, er nettopp brede politiske forlik for å sikre velferdsstaten vår. Politikkutforming handler om å ville det beste, men i realiteten handler det også om å sikre oppslutning og bli gjenvalgt. En politiker vil alltid ha med seg den strategiske vurderingen: «Er dette smart? Vi har jo et valg å vinne». Med valg annethvert år, kan det være mer vanskelig å gjennomføre en krevende omstillingspolitikk enn der man har ett valg hvert fjerde år, slik som i Sverige. Valg annethvert år, der vi veksler på stortingsvalg og lokalvalg, bidrar til mindre langsiktighet i politikken.

– Noen vil kanskje si at ligningen du presenterer bidrar til å svekke tilliten til politikere?

– Det er overhodet ikke min intensjon. Ligningen har jeg laget for å prøve å forklare hvorfor politikerne handler som de gjør og hva som er politikkens vesen. Hvorfor får vi til noe på ett område, men ikke på et annet? Alt handler ikke bare om politiske myndigheters rasjonelle valg. I politikken er det ikke alltid slik at en pluss en blir to. Det kan bli både sju og åtte. Noen ganger kan det også bli null. Særlig hvis du er en leder i det offentlige, og befinner deg i den offentlige pengestrømmen, gjelder det å forstå denne dynamikken.

– Ja?

– Man må være forberedt på ulike styringssignaler. Du kan få ett vedtak i én periode, så kommer en ny regjering og du får et annet vedtak. Slik fungerer demokratiet vårt. Men denne typen trekkspilleffekt kan skape utfordringer for virksomhetene og ledernes handlingsrom. Selvsagt skal du være lydhør for ulike politiske signaler. Det er sånn demokratiet fungerer, men virksomhetsledere trenger handlingsrom og forutsigbarhet for å kunne utøve god ledelse.

 

 

Det som kreves framover, er brede politiske forlik for å sikre velferdsstaten.

Da alle partiene på Stortinget samlet seg om en langtidsplan for Forsvaret, forente det politisk oppside med «sense of urgency», som slo ut i politisk handling: Forsvarsforliket.

– Bak forsvarsforliket sto samtlige partier på Stortinget. Fra Rødt til FrP.  Den geopolitiske situasjonen, med krigen i Ukraina, gjorde forliket tvingende nødvendig, og den politiske nedsiden ved å skape trygghet er åpenbart svært liten, for å si det forsiktig.

Bevilgningene til Forsvaret fører også til en rekke følgekonsekvenser, sier Stende.

– Vi skal bruke dobbelt så mye penger på forsvar i 2036 som vi gjør i dag. Det vil kreve flere folk, og de må hentes fra et arbeidsmarked som allerede er under press. Det er betydelig bemanningsmangel i en rekke sektorer. Vi har store utfordringer med å få nok arbeidsføre til å demme opp for eldrebølgen. Det trengs også flere til å løse klimakrisen og bygge mer fornybar energi, samtidig som inntektene fra petroleumsvirksomheten vil gå betydelig ned. Det er et samvirke mellom en rekke faktorer som gjør at hele samfunnet vårt blir satt under press. I sum betyr det at behovet for omstilling og strukturreformer vil øke.

Norske politikere har en mulighet som få andre politikere i verden har, mener Stende.

– De kan kjøpe seg ut av problemer, uten å måtte låne en krone. Men det kan også gjøre politikken mindre kreativ.

Han ser bort på ligningen på tegnebrettet.

– Så vi har åpenbart gode muligheter for å lykkes. Som vi spør på årets Spekterkonferanse; hvis ikke vi i Norge greier omstillingen – hvem skal da klare det? Politikernes bidrag må være å legge til rette for nødvendig omstilling, Gi lederne nødvendig handlingsrom. Der ligger oppskriften for den nødvendige omstillingen av Norge.