I år er det 50 år siden Flåklypa Grand Prix, den mest sette norske filmen gjennom tidene, hadde premiere. Vi har mye å lære av historien om Flåklypa Grand Prix også i 2025, enten vi er ledere i politikken, i arbeidslivet eller i organisasjonslivet.

Den viktigste påminnelsen er at verdiskapning og velferdsproduksjon ledes og utvikles best på den enkelte arbeidsplass, med minst mulig detaljstyring og omfattende rapporteringsprosesser fra politiske myndigheter, men samtidig med medvirkning fra de ansatte og deres tillitsvalgte. For at Norge skal lykkes med de store omstillingene, må altså politikken holde på med politikk, fagfolk holde på med fag og ledere få lov til å drive ledelse.

Reodor Felgen var en typisk norsk gründer som fra sitt lille sykkelverksted i Flåklypa, fant opp Il Tempo Gigante – en teknologisk nyvinning, som til slutt vant i en hard, internasjonal konkurranse. Reodor Felgen hadde ubestridte lederegenskaper – han hadde gjennomføringskraft, utholdenhet og en nysgjerrig tilnærming til hva ny teknologi kan gjøre for å øke produktivitetsveksten og vinne nye markeder. Norge i 2025 har en åpen økonomi som ikke er redd for å samarbeide med internasjonal kapital om det er nødvendig. Sånn var det i Flåklypa i 1975 også. Felgen, som opprinnelig var sykkelreparatør, var godt kjent med begrepet «sosial mobilitet» og sjenerte seg ikke for å ta kontakt med folk i andre samfunnslag enn sitt eget og utforsket snart mulighetene for å hente inn kapital fra utlandet. Han inngikk et samarbeid med selveste sjeik Ben Redic Fy Fazan, eieren av Aladdin Oil (dette var en tid der det var ok å samarbeide med oljemoguler i Midt-Østen med svakt demokratisk sinnelag).   

Jeg skal gjøre en lang historie kort her, men Reodor Felgens verksted hadde en veldig pågående, i perioder svært krevende, men i det lange løp konstruktiv tillitsvalgt i Solan Gundersen, hvis bidrag ikke må undervurderes i verken planprosess eller produksjonsfase. Bedriften hadde også høy grad av inkluderingsevne, og ansatte Ludvig. Ludvig hadde en del hull i CV-en, og var så preget av tidligere tiders opplevelser (herunder et brutalt møte med en slåmaskin) at angsten ledet til at han ofte måtte holde seg selv i hånden.

Som Norge i dag, var Flåklypa dessverre også utsatt for fiendtlige krefter som ikke bare drev med trusler, men som også gikk svært langt med sabotasje for både å hindre næringslivet i Flåklypa i å lykkes, men også for å destabilisere både teknisk og sosial infrastruktur. I Flåklypa var det Rudolf Blostrupmoen og Mysil Bergsprekken som var antagonistene (paralleller til den norske sikkerhetspolitiske situasjonen i 2025 må ligge her, men alle kan gjøre seg sine egne tanker). Da konkurransen var i gang, hadde sabotørene dessverre lyktes, så Il Tempo Gigante falt bakpå i racerløpet. Det er til alvorlig ettertanke at det var Ludvig, som egentlig var ansatt på tiltak, som reddet dagen. Med stort mot ingen visste hvor kom fra, særlig ikke Ludvig, la han seg på gulvet midt under konkurransen, og reparerte den saboterte retrometerfordeleren med en «spirrrral». Slik vant Flåklypa og Norge i den internasjonale konkurransen og slo ut både Ronny Medelsvensson, Rufino Gasolini og Heinrich von Schnellfahrer, samt Jimmy McQuick.

Kjell Aukrust og Ivo Caprino hadde ikke med noen eksplisitt referanse til en av Innovasjon Norges forløpere Distriktenes utbyggingsfond, men jeg tror vi kan legge til grunn at prosjektet Il Tempo Gigante også må ha hatt noe start up- støtte derfra.

Langsiktighet og forutsigbarhet

Det er når gode ideer ser dagens lys, og når de kontinuerlige forbedringsprosessene i den enkelte virksomhet får hensiktsmessige rammebetingelser, at vi kan få økt økonomisk verdiskapning og høy kvalitet på velferdstjenestene. I Spekters medlemsundersøkelser er det alltid to begreper lederne trekker frem som det viktigste for å lykkes i sine oppdrag, og det er langsiktighet og forutsigbarhet. Enten man leder en privateid bedrift, et sykehus eller en kulturinstitusjon, lykkes den daglige driften og omstillingene best når rammebetingelse er forutsigbare og ikke preget av stadig nye reguleringer. Alle ledere vet at det er eierens soleklare rett å drive eierstyring med de målene eieren har for eierskapet sitt, men alle eiere – enten de er et private equity-selskap, et kommunestyre, en pengesterk familie eller en statsråd, må ta innover seg at langsiktighet alltid og uten unntak bidrar mer til produktivitetsvekst, kvalitet og ikke minst trivsel hos de ansatte enn stadige skifter i rammebetingelser.

Lederskapet må ha handlingsrom for å kunne levere på eierens oppdrag, eller på det politiske oppdraget. Politikken må derfor styre i stort, ikke i smått. Det er ingen grunn for våre folkevalgte til ikke å ha tillit til at ledere og tillitsvalgte er seg sitt ansvar bevisst.

Rundt halvparten av norske ledere sier at reguleringsiver og rapporteringsregimer går utover primæroppgavene.

Politikk virker – på godt og vondt

Politikk virker - på godt og vondt

Våre folkevalgte vet godt at politikk virker. Hvis politikken vil oppnå noe, får politikken det til. Det var ikke bare Flåklypa som så dagens lys for 50 år siden – samme året ble også bilbeltepåbudet innført i Norge. Tross sterk motstand fra mange, herunder en betydelig mengde påstander om at klærne kom til å bli krøllete om man måtte bruke bilbelte, bestemte regjeringen seg for et påbud om bruk av bilbelte, i første omgang riktignok kun i forsetene, og bare i biler der det allerede var montert. Denne politiske beslutningen har reddet tusenvis av menneskeliv.

Det er i år også 50-årsjubileum for FNs internasjonale kvinneår. Tre år senere fikk Norge sin første likestillingslov. Vi hadde ikke hatt det samfunnet vi har uten krafttaket for kjønnslikestilling. Politikken virket - det ble forbud mot kvinnediskriminering. Norge lå, fram til langt ut på sent 60-tallet, på jumboplass i den vestlige verden når det gjaldt gifte kvinner i arbeid.  Selv mange år senere var skattesystemet innrettet slik at gifte kvinners arbeidsinntekt var å regne som en biinntekt for familieøkonomien. For samfunnsøkonomien har kvinners høye sysselsetting i tiårene etterpå betydd mer enn oljefunnene. I løpet av de siste 44 årene har Norge hatt kvinnelig statsminister i 18 år, altså rundt 40 prosent av tiden. Likevel klarer absurd mange gutter – nesten to av tre - ikke å ta full avstand fra påstanden «Menn er bedre kvalifisert enn kvinner til å være politiske ledere». Kun 61 prosent av norske 14-årige gutter sier at de svært enige i at kvinner og menn skal ha like rettigheter. Når det særlig gjelder likestilling, så vet våre folkevalgte godt at politikk virker.

Det er i år også 20-års jubileum for stortingsvedtaket om hovedprinsippene for en pensjonsreform, som kom på grunnlag av arbeidet i Pensjonskommisjonen under Sigbjørn Johnsens ledelse. Pensjonsforliket på Stortinget ledet til levealdersjustering av pensjonene og til at vi nå kan velge å ta ut alderspensjon fra Folketrygden fra vi fyller 62 år selv om vi fortsatt jobber. Pensjonsreformen har ført til at Folketrygden i år bruker 15 milliarder mindre til alderspensjon enn vi ville gjort uten reformen. Om 10 år er den årlige innsparingen hele 50 milliarder. Nok et eksempel på at politikk virker.

Vi finner også eksempler på at politikk kan virke kontraproduktivt. Reguleringsiveren og rapporteringshysteriet fra nasjonale myndigheter har som konsekvens at rundt halvparten av lederne i Norge sier at rapporteringen går ut over primæroppgavene. Her er det ingen forskjell mellom ledere i privat og offentlig sektor. Det blir altså mindre verdiskapning og mindre velferdsproduksjon på grunn av all rapporteringen.

Politikerne må styre i stort, ikke i smått. Det er ingen grunn for våre folkevalgte til ikke å ha tillit til at ledere og deres tillitsvalgte er seg sitt ansvar bevisst. 

Strukturreformer og tillit

Mest alvorlig er det likevel når politikken ikke klarer å samle seg om strukturreformer.  En generasjon politikere uten mengdetrening i politiske prioriteringer skal nå sitte på Stortinget i de neste fire årene med ulike agendaer som fordrer økt oljepengebruk. At det for de store velferdstjenestene snart ikke hjelper med penger fordi det er arbeidskraft vi mangler, kommer til å gå opp for dem i denne perioden. Det kan være for sent.  

En undersøkelse Spekter har gjort viser at 90 prosent mener at det er de folkevalgte, politikerne våre, som har ansvar for å finne gode svar på de store samfunnsutfordringene. Dessverre har én av tre ikke tillit til at de folkevalgte klarer denne jobben. Det er alvorlig om folk ikke lenger skal ha tillit til våre folkevalgte. Jeg tror at noe av det viktigste politikerne kan gjøre nå, er å gjenreise tilliten kollektivt. Politikerne må derfor samle seg, og ikke forbeholde ord som kompromiss og prioritering og forlik til sine festtaler. 

La fag få være fag, ledelse få være ledelse

Jeg vil oppfordre vår generasjon politikere om å la fag få være fag, ledelse få være ledelse og selv drive med langsiktig politikk. Det er absolutt ingen grunn til ikke å ha tillit til at ledere og ansatte i norske bedrifter og i offentlig sektor vet hva jobben deres er – nemlig å sikre økonomisk verdiskapning og velferdsproduksjon basert på faglig og oppdatert kompetanse, godt skjønn og et ivaretagende lederskap i alle ledd.

I dette Spektermagasinet kan du lese om hva profilerte og reflekterte ledere anbefaler av politiske prioriteringer og godt lederskap i vår tid. Her er det noen advarsler, noen bekymringer, men også mye optimisme.

Tilbake til Flåklypa

Det var ikke meningen at Flåklypa-filmen skulle se dagens lys. Planen til Odd Aukrust og Ivo Caprino var at Flåklypafigurene skulle dukke opp på NRK i sketsjer. Etter å ha produsert dukker og Il Tempo Gigante-bilen et par år, fant NRK ut at konseptet, figurene og teknologien ikke passet for deres format, og det ble dermed ikke noe av planen om å la Flåklypauniverset bli TV-underholdning.

Aukrust og Caprino tok saken i egne hender, og via diverse private initiativ ble filmen om Flåklypa Grand Prix en suksess, også solgt til mange andre land. Det er en god påminnelse om ikke la seg stoppe når ideen er for god.