Operaen i Bjørvika: Det første operahuset i verden der du kan gå på taket, noe som har inspirert arkitekter verden over til å gjenskape liknende bygg. Siden åpningen i 2008 har Operaen blitt overstrømmet av besøkende og er i dag en av Norges største turistattraksjoner.

På innsiden av Norges største musikk- og scenekunstinstitusjon jobber ca. 600 mennesker fra 40 yrkesgrupper. Alle deler den samme yrkesstoltheten: At det kunstneriske innholdet betyr noe for folk og at det fyller et behov for fellesskapsopplevelser. I 2024 solgte Operaen 320 000 billetter, det nest høyeste besøkstallet siden åpningen i 2008. Og dobbelt så mange som før de flyttet inn i Bjørvika.

– Vi har et sterkt felles engasjement og tror på det vi driver med. Vi tilbyr levende kunstopplevelser med direkte møter mellom mennesker. Vi tror på nærvær, refleksjon og sanselighet. At vi opplever fulle saler og stort engasjement fra publikum, gjør meg sterk i troen på betydningen av et sterkt kulturtilbud – og en motpol til den digitale sfæren, sier administrerende direktør i Den Norske Opera & Ballett, Geir Bergkastet.

Vi møter ham på sjefskontoret, der han har utsikt mot den blikkstille, blå Oslofjorden.

– Vi hadde en gruppe elever fra videregående på besøk, og mange av dem hadde aldri før satt sin fot i Operaen. Først lagde de mye lyd i salen, som ungdommer gjør, men da lyset ble senket og danserne kom på scenen, skjedde det noe. Det ble helt stille, og de ble sugd inn i forestillingen. Den type opplevelser gir oss selvtillit.

Når han ser hva som skjer rundt oss, blir han likevel bekymret.

– Jeg ser en trend i flere land at kulturscener trues og ytringsrommet begrenses. Kulturledere har måttet gå fordi myndighetene har mislikt den kunstneriske programmeringen. Museer får krav om hva de kan vise og ikke vise. Myndigheter struper finansiering til kulturinstitusjoner som oppleves som maktkritiske. Jeg skal ikke svartmale situasjonen, men nå snakker sterke krefter både i Europa og USA mer om den individuelle friheten enn om å bevare viktige demokratiske samfunnsinstitusjoner.

– Det kan prege satsingen på kulturopplevelser?

– Når fellesskapsopplevelser skal finansieres av fellesskapets midler, kan det absolutt ramme kulturfeltet. Fellesskapsløsninger er under press, og det går utover kunst og kultur. Det er bekymringsfullt. Dette skjer samtidig som EU rapporten Culture and Democracy: The Evidence viser til en positiv samvariasjon mellom deltakelse i kulturelle aktiviteter, og deltakelse i valg og frivillige aktiviteter. Det sier hvor viktig det er å satse på kunst og kultur for å bevare sunne demokratier. 

– Ser du den samme tendensen i Norge som i andre europeiske land?

– I Norge er vi heldigvis bedre stilt. Vi må bare ikke ta det for gitt. Det er tendenser til sterkere polarisering i kunst- og kulturdebatten også her hjemme, og at uenighetsfelleskapet er under press.

Jeg ser en trend i flere land at kulturscener trues og ytringsrom­ met begrenses.

Operaen er en av landets mest mangfoldige arbeidsplasser, med ansatte og internasjonale kunstnere fra mer enn 40 land. I dagens geopolitiske situasjon betyr det at Operaen også må tenke på sikkerheten.

– Vi har hatt en utvikling i hvordan vi tenker rundt dette.

– Ja?

– For det første skal kunsten være fri. Det er ekstremt viktig. Kunsten må ikke underlegges begrensende politikk. Vi må kunne være kritiske mot makthavere, og armlengdes avstand mellom politikerne og kunstinstitusjonene må ligge til grunn. Når verden er blitt som den er blitt, at det fryser til mellom kulturer og religioner, er det vår rolle «å holde råken åpen». Vi skal selvsagt ikke samarbeide med institusjoner i et land som Russland, som vi vet styres av Russlands makthavere. Samtidig finnes det stemmer rundt om i verden som fortjener å bli hørt – og som vi fortjener å høre.

Blikket blir intenst.

– Vi skal fortsette å sette opp stykker som Tsjajkovskijs opera «Eugen Onegin», som spilles her nå, uten at det tas til inntekt for Putins regime. På samme måte som vi ikke kan fjerne Tolstoj og Dostojevskij fra bokhyllene. Vi kan ikke tillate at kulturell verdensarv forminskes til å bli «eid» av et aggressivt og antidemokratisk regime.

– Hva med russiske dansere og andre kunstnere som dere hyrer inn?

– Enkeltkunstnere skal ikke boikottes eller kanselleres, men vi må alltid gjøre risikovurderinger slik at vi er sikre på at både våre medarbeidere og vårt publikum er trygge. Men vi må ikke bli så harde i klypa at vi svikter oppdraget om å bygge bro mellom mennesker fra ulike kulturer. Vi har medarbeidere fra både Russland og Ukraina, og det er til tider krevende arbeidsmiljømessig.

– Hvordan da?

– Ukrainerne er kritiske til at vi spiller russiske verk, og mener at det underminerer de forferdelige lidelsene i Ukraina. Det må vi forstå og akseptere, uten at det presser oss til en avgjørelse som bryter med det vi tror på: Nemlig at vi ikke skal styres av politisk press.

 

 

Når verden har blitt som den har blitt, at
det fryser til mellom kulturer og religioner,
er det vår rolle å holde råken åpen.

«Omstilling» har vært et nøkkelord for mange virksomheter de siste årene – også for Operaen. I løpet av de siste tre årene har Operaen kuttet 40 millioner kroner i årlige utgifter og redusert bemanningen.

– I kultursektoren nå er det mest behov for stabilisering, ikke omstilling. Mange i kultursektoren har vært gjennom en tøff pandemi, slitt med å få publikum tilbake og fått ostehøvelkutt år for år. Derfor opplever nok mange kulturledere at de sitter med knappere rammer for å levere på samfunnsoppdraget, sier Bergkastet, som også er leder av Spekters sektorråd for kultur.

– Kutt over flere år slår hardt inn når de akkumuleres over tid. Når vi vet hvilke offentlige utgifter som venter med de demografiske endringene, og at Norge skal ruste opp Forsvaret, skjønner alle at budsjettene blir strammere. Da er jeg bekymret for at kultur blir taperen. 

Han mener at partene i arbeidslivet og politiske ledere må vise større fleksibilitet i regelverket for ansettelser.

– For det første: Jeg er ikke tilhenger av et rått arbeidsliv der vi kaster folk ut og inn ettersom behovene endrer seg. Vi skal ha et trygt arbeidsliv, og hovedvekten i store kulturinstitusjoner som Operaen skal være faste ansettelser. Men dagens regelverk er etter min mening for rigid, og oppleves til tider hemmende for målet om høyeste kunstneriske kvalitet. Jeg ønsker meg en oppmykning av muligheten for midlertidige ansettelser. Et eksempel er bruk av åremål. Det er bare å se til andre prestasjonsmiljøer, som idretten, som har mer fleksible kår i dagens arbeidsmiljølovgivning. 

Som mange andre kulturinstitusjoner, er Operaen en arbeidsintensiv virksomhet. Av et totalbudsjett på drøye 980 millioner kroner, går ca. 740 millioner kroner til lønn og pensjoner. Om lag 20 prosent av budsjettet er billettsalg og andre egeninntekter. Men ved inngangen til 2023 måtte Bergkastet gå i gang med de tunge kostnadskuttene som berørte alle ansatte.

– Vi måtte gjennom en tøff runde der vi så på alt av kostnader og måter å gjøre organisasjonen mer smidig. Det er begrenset hvor mye av kostnadsøkningene vi kan ta ut i økte billettpriser, gitt vårt samfunnsoppdrag om å nå bredt ut. Men vi klarte å opprettholde det kunstneriske handlingsrommet og tilbudet til publikum, og vi gjorde det i tett dialog med tillitsvalgte og de ansatte.

– Dere har kommet ut av omstillingen på en god måte?

– Målet var å klare bemanningsreduksjoner ved bruk av frivillighet, uten å måtte ty til oppsigelser.  Det lyktes vi med. Men rammene er blitt strammere, og vi prioriterer hver eneste dag.

Han lener seg fram.

– I Operaen har vi i tillegg noen spesialer på kostnadssiden. Våre kunstarter er personalintensive, med store ensembler av dansere, sangere, musikere, samt et stort apparat bak scenen. Vi har pensjonskostnader som er svært høye, fordi flere av våre medarbeidere, både sangere og dansere, har særaldersgrenser og ytelsespensjonsordning. Med lovbestemte aldersgrenser ned til 41 år for danserne, blir derfor pensjonsforpliktelsene enorme. I tillegg er disse kostnadene både økende og uforutsigbare. Det gjør hele det økonomiske bildet spesielt.

I 2027 må Operaen stenge de to scenene i seks måneder for å skifte ut deler av scenemaskineriet. Arbeidene er såpass omfattende at den kunstneriske aktiviteten må flyttes ut av huset.

– Dette må gjøres. Andre operahus har vært gjennom tilsvarende arbeid ganske nylig, både i Stockholm, Helsinki og København, sier Bergkastet.

Dermed må det tenkes nytt for å kunne levere det kunstneriske oppdraget til publikum, forteller han. 

– Første gang vi snakket om dette i ledergruppen, opplevdes det litt som et mareritt. Vi mister inntekter, men også de kvalitetene Operaen har med sin akustikk og fasiliteter som er sentrale for våre kunstarter. Men så klarte vi å snu på det.

– Hvordan da?

– Vi spurte oss selv: «Hvilke muligheter har vi uten våre egne scener?» Og uten å røpe alle detaljene, skal vi sørge for at vi kommer til å bety noe for folk også i den perioden. Kanskje når vi ut til folk som ikke er så ofte i Operaen, eller som har geografiske begrensninger med å komme hit. Vi kommer til å være til stede andre steder, både nasjonalt, lokalt i Oslo-området og utenlands.

– Blir det opera og ballett på hjul?

– Ja, det blir forestillinger rundt om og forbi. Det gir oss en mulighet til å nå ut til folk vi ikke alltid treffer, og teste ut nye konsepter. Helt nytt er det heller ikke. Akkurat nå er «Svanesjøen» ute på turné. Det er en suksess.

– Hvordan leser du da den økonomiske situasjonen de neste årene?

– Jeg opplever at staten er stabil og forutsigbar i tilskuddene til kulturaktører som oss, selv om vi alltid kunne ønske oss mer. Men jeg er mer bekymret for de kulturinstitusjonene som også blir finansiert fra kommunale budsjetter. Bare se på Oslo Nye Teater, som opplevde dramatiske kutt i fjor og nesten måtte stenge.

På veggen bak ham henger et historisk Oslo-maleri med trikker, folk og et yrende byliv.  

– Det jeg er glad for, er den brede forståelsen for kunst og kultur som kom fram i totalberedskapsmeldingen. Der ble det fastslått at kunst og kultur er grunnstener for å bevare ytringsfrihet og demokrati, og for å opprettholde motstandskraft i sivilbefolkningen under kriser. Stortinget gikk også langt, lengre enn i de fleste land, i å lovfeste armlengdes avstand mellom politisk styring og kunst- og kulturuttrykk. Det var en stor milepæl, og gjør meg stolt av Norge og norske politikere.