Vi møter ham på en av hans siste dager på jobben. Jan Tore Sanner (60) serverer oss kaffe i stortingsrestauranten og setter seg i en plysjrød stol. 15 år gammel vandret han inn på Høyres kontor for første gang, klar til tjeneste. Siden har han ledet Bærum Unge Høyre, vært stortingsrepresentant, nestleder i Høyre og hatt flere statsrådsposter. Etter 30 år på Stortinget er det slutt.

– Jeg har gjort min verneplikt, sier han og smiler.

Men selv om plikttjenesten er avtjent, er motivasjonen for politisk arbeid like stor, forsikrer han. I august startet han opp som statsforvalter i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus.

– Samfunnsengasjement er ikke noe du kan skru av og på. Derfor passer den jobben meg godt. Der kan jeg fortsatt være samfunnsengasjert, uten å være partipolitisk. Men jeg skal fortsatt jobbe med samfunnsutvikling.

Trygdeordningene generelt er ikke for rause, men det lønner seg for lite å jobbe.

Han har overvært utallige budsjettmøter og voteringer av statsbudsjett, noen har vart til langt på natt etter utallige dragkamper partiene imellom. Det har skjedd i en epoke der innbyggerne i vårt lille land har fått det meste, både godt helsetilbud, solid utdanning, trygge oppvekstsvilkår og rause velferdsordninger. Men velstanden kommer med en slagside: Den har ikke gitt politikerne trening i kunsten å velge bort. Penger er blitt gitt både til høyre og venstre.

– Vi mangler en prioriteringskultur i Norge. I norsk sammenheng har prioritering i mange år betydd at noe kommer i tillegg, sier han.

– Ikke i stedet for noe?

– Nei, og når politikere snakker om at «vi prioriterer noe», har det betydd at noe kommer på toppen av alt annet. Det er ikke å prioritere. Å prioritere betyr å gjøre noe viktigere enn noe annet. Og på grunn av oljeinntektene så har ikke vi, som de fleste andre land, vært nødt til å ta noe bort når noe legges til. Andre land som har gjennomført større reformer har måttet prioritere mye tøffere – fordi de må.

– Norge har vel gjennomgått flere reformer?

– Ja, Norge gjennomførte mange strukturreformer på 1990-tallet, med god effekt. Det var vi nødt til etter bankkrisen og høy arbeidsledighet, som bet seg fast over lang tid. De reformene hadde god effekt for norsk økonomi. Og da jeg var kommunalminister (2013-2018) gjennomførte vi en viktig kommunereform, som jeg håper vil fortsette.

Han rynker pannen.

– Men etter den store økningen av oljeinntektene, har vi de siste 25 årene kunne bruke avkastningen fra oljefondet, rundt 10-20 milliarder kroner ekstra hvert år, til å fordele som vi ønsket. Det har gjort politikere i dårligere stand til å prioritere hardt. I stedet har det bidratt til et ganske stort økonomisk handlingsrom i mange år.

Men gradvis vil den luksusen ta slutt, sier han. For når totalberedskap, forsvar, helse og en aldrende befolkning nå vil velte utgiftene over oss, er det ikke lenger tvil: Nå må politikerne si at noe er viktigere enn andre ting.

– Vi vil oppleve store endringer framover. Det blir mellom 700 000 og 900 000 flere pensjonister de neste tiårene, samtidig som det blir færre i yrkesaktiv alder. Det blir altså færre som skal finansiere velferden vår. I noen kommuner betyr det at det blir én yrkesaktiv for hver pensjonist. De fleste skjønner at det ikke er bærekraftig.

– Det går ikke opp?

– Nei, det går ikke opp. Samtidig blir det en kamp om arbeidskraften, som vi allerede har sett i noen år, der bedrifter sliter med å få tak i kompetente folk. Det samme gjør sykehusene. Og når utgiftene til pensjon, helse og forsvar vil øke sterkt, må det kuttes i budsjettene. Vi blir mer avhengig av utviklingen i finansmarkedet enn av oljeprisen, fordi olje- og gassvirksomheten gradvis vil fases ut. Derfor vil det bli kamp om både kompetansen og pengene.

– Så hvis vi ikke begynner å prioritere, vil vi male oss inn i et hjørne?

– Problemene vil vokse seg større om vi ikke tar grep og prioriterer tydeligere allerede i dag. I den siste fireårsperioden har statsbudsjettet vokst med over 500 milliarder kroner, og vi har økt bruken av oljepenger med mer enn 200 milliarder kroner. Så kan man spørre seg: Hvor har de pengene gått?

– Er det behov for nye reformer som kan effektivisere økonomien allerede nå?

– For å fremme en bedre prioriteringskultur, og legge et grunnlag for velferden i årene som kommer, bør det gjennomføres nye reformer. Vi har fremdeles et økonomisk handlingsrom i noen år til, og det gir oss en helt unik mulighet til å ta de grepene. Bare med nye reformer kan vi få vekst i produktiviteten. Også offentlig sektor må forberede seg på reformer – både stat og kommune. I Norge har vi prosentmål, opptrappingsplaner og strategier for det meste, men det finnes ingen langsiktig plan for reformer og en mer effektiv offentlig sektor.

– Reformviljen virker ikke veldig stor akkurat nå?

– Nei, det er ingen sense of urgency. Noe som er merkelig, for vi ser i perspektivmeldingene hvilke utfordringer som venter. Hele den geopolitiske situasjonen tilsier at vi må bruke mye mer penger på forsvar. Og vi står også i en klimakrise, som uansett om man velger å gjennomføre det grønne skiftet eller ikke, kommer til å koste. Flom, skred, ekstremvær og klimatilpasning har enorme kostnader.

 

– Det er aldri feil å satse på utdanning og kunnskap. Det er viktig for hver enkelt for å mestre arbeidslivet og livet ellers – og viktig for verdiskapingen og velferden i Norge. 

Sanner har selv tatt til orde for en ny behandling av statsbudsjettet. Ikke bare i Stortinget, men i hver lille brikke i statsapparatet.

– Ordningen må starte i den ytterste etat, i direktorater og andre statsorganer som kommer med forslag til nysatsinger og ber om mer penger. Kravet må være at det er ok å komme med forslag til nysatsinger, men da må du samtidig vise hva du velger bort. Det er det ene.

Han fortsetter:

– Det andre er behandlingen i Stortinget. Da jeg ledet budsjettforhandlingene på vegne av Bondevik II-regjeringen fra 2001 til 2005, stilte vi krav om at alle påplussinger måtte dekkes inn. Skulle vi bruke 3 milliarder på et veiprosjekt, måtte vi finne de milliardene på andre områder. Langt på vei klarte vi det. Så ble det flere år med flertallsregjeringer, og da blir det ikke reelle budsjettforhandlinger.

– Da brukes det penger som fulle sjømenn?

– Vel, fra finanskrisen og fram til i dag, så har pengestrømmen i statsbudsjettet bare økt. Og det er ikke lenger et krav om at nye utgifter skal dekkes inn. Det virker som det er et mål om å bruke mer penger enn forrige gang. Både regjeringens og opposisjonens suksess måles i antallet økte milliarder.

– Du anbefaler en strengere budsjettkontroll i alle ledd, fra etat og inn i stortingssalen?

– Ja, en tydelig budsjettkontroll må til for å fremme en bedre prioriteringskultur. Hvis det blir som jeg tror, at vi får mindretallsregjeringer i mange år framover, tror jeg dette vil tvinge seg frem. Før sommeren ble det også vedtatt at budsjettreformen skal utredes – det er bra.

– Bør det også gjøres noe med trygdeordningene, som noen mener er for rause?

– Trygdeordningene generelt er ikke for rause, men det lønner seg for lite å jobbe. Det kan vi endre på ved å gjennomføre jobbskattefradrag, som var et av forslagene i skattekommisjonen som jeg satte ned våren 2021. Et av forslagene var at du bør få lavere skatt når du jobber. Da stimulerer du folk til å jobbe.

– Hvilke reformer ser du behov for i arbeidslivspolitikken?

– Det var uheldig å reversere den utvidede muligheten for midlertidige ansettelser og innleie. Arbeidslivet trenger den fleksibiliteten for å prøve ut arbeidskraften, og innleie er en mulighet for arbeidstakere til å komme inn. Vi må selvsagt ha ryddige arbeidsvilkår, men når det er kamp om arbeidskraften og kompetansen, trengs også en viss fleksibilitet. Ellers bør arbeidslivsbestemmelser også diskuteres mellom partene i arbeidslivet.

– Mener du at visse sektorer og bransjer trenger den fleksibiliteten mer enn andre?

– Hvis du fjerner all fleksibilitet, er det vanskelig å skaffe den arbeidskraften du trenger. Hvis du driver en sesongbasert virksomhet, kan du ikke ansette folk fast etter toppene. Som arbeidsgiver vet du ikke hvordan behovene er hele året.

– Hva med valgordningen: Med valg annethvert år, blir det vanskeligere for politikerne å ta krevende beslutninger? Bør stortings- og kommunevalg samles hvert fjerde år?

– Det er blitt diskutert, og i Sverige er valgene slått sammen. Men vi har gått bort fra den ideen, og det tror jeg er lurt. Det er viktig å få oppmerksomhet om de lokale sakene. Å slå sammen valgene vil neppe gi politikere bedre handlingsrom.

– Kunne det ikke ført til en mer langsiktig tenkning?

– Nei, det å tenke langsiktig er mer grunnleggende enn som så. Og ikke noe valgordningen kan gi en quick-fix på.

– Hva med mindretallsregjeringer: Hvordan påvirker det langsiktig tenkning og evnen til å prioritere?

– En flertallsregjering er selvsagt mer styringsdyktig, men da kan også konfliktene flytte seg fra Stortinget og inn i regjeringen. En flertallsregjering kan også bli handlingslammet fordi hensynene mellom regjeringspartiene må balanseres. Budsjettdisiplin er mer krevende med en mindretallsregjering fordi den må imøtekomme kravene fra partiene på Stortinget. Da må regjeringen prioritere og holde igjen pengebruken.

– Hvor krevende var budsjettdisiplinen da du selv var finansminister i Solberg-regjeringen?

– Jeg startet med en kronikk som het: «Nå er det alvor», og varslet tøffere prioriteringer. Så kom pandemien og vi måtte bruke mye penger for å unngå massearbeidsledighet og konkursras. Utover det har jeg vært opptatt av generasjonsregnskap helt siden jeg var leder i Unge Høyre, fra 1990-94. Da lanserte jeg kampanjen «Vi er oppvaskgenerasjon». Det handler egentlig om mye av det samme som i dag: At vi skyver utfordringene foran oss og overlater de til neste generasjon. Siden har vi fått flere perspektivmeldinger som har påpekt det samme, at det kommer tøffere tider og vi må gjøre endringer. Likevel har lite skjedd.

– I dag er dine barn den nye oppvaskgenerasjonen?

– Det kan du si. Det står i hvert fall mye oppvask igjen.

Begge døtrene hans har sittet i kommunestyret i Bærum. Nå er de ute av politikken.

– Jeg har fått min dose kjeft fra Unge Høyre og andre ungdomspolitikere som mener at min generasjon ikke har gjort nok. Den kritikken er berettiget.

Hvis han skal gi ett råd til unge i dag, er det dette:

– Det er aldri feil å satse på utdanning og kunnskap. Det er viktig for hver enkelt for å mestre arbeidslivet og livet ellers – og viktig for verdiskapingen og velferden i Norge. Så må de som styrer sørge for at flere kan komme i jobb – og bli i jobb. Og selvsagt: Neste generasjon politikere må lære seg å faktisk prioritere – det vil si ta noe bort når noe legges til.

– Hvis vi likevel lar dette skure og gå, og fortsatt hiver oljepenger inn i budsjettene, hva blir konsekvensene da?

Han puster tungt. Tar nesten sats når han fortsetter:

– Perspektivmeldingen viser at det strammer seg til. Hvis vi fram mot 2040, 2050 og 2060 ikke endrer noe, må enten skattene økes kraftig eller det må kuttes betydelig i helse og velferd. Det vil merkes for alle og enhver.

Alternativet til store kutt og økte skatter er han helt tydelig på:

– Det er å satse på arbeidslinjen, nemlig å jobbe og gjøre det lønnsomt å jobbe. Da sørger vi for å bremse utgiftene til uføretrygd og pensjoner. Arbeidet vårt er det viktigste vi har for å opprettholde velferden og det trygge, norske samfunnet.

– Er du optimistisk på at vi løser dette?

Et forsiktig smil.

– Jeg pleier å si at jeg er realistisk optimist. Når det er krise i Norge, har vi en fantastisk evne til å finne løsninger. Utfordringen nå er at det for lenge har vært behagelig å bruke mer oljepenger.

– Da er klisjeen kanskje sann: At politikk er det umuliges kunst?

– Absolutt. Samtidig er ikke dette umulig. Vi har et godt utgangspunkt, men det trengs en felles forståelse av utfordringene. Og en sense of urgency.