– Nå skal jeg tilbakeføres til samfunnet.

Ingvild Kjerkol smiler der hun står blant pappesker og gamle bilder inne på stortingskontoret. På et bord står en vimpel fra den nedlagte fylkeskommunen Nord-Trøndelag. I 30 år har hun vært folkevalgt politiker.

– I 16 år satt jeg i kommunestyret hjemme i Stjørdal ved siden av min far – to generasjoner Kjerkol på samme benk. Jeg ble født og oppvokst i en politisk familie og føler aldri at jeg valgte et liv i politikken. Politikken valgte meg.

Etter 12 år som innvalgt på Stortinget, hvorav to og et halvt år som statsråd, skal Kjerkol over i det sivile livet.

– Hva jeg vil savne?

Hun smiler forsiktig.

– Det er folkene, uten tvil. Gode kolleger og interessante fagfolk. Det er det som gjør politikk spennende. Når du har fått lov til å jobbe på det høyeste politiske nivået, har du tilgang til de klokeste hodene og flinkeste folkene. Det er veldig stimulerende.

Helsetjenesten har opptatt Kjerkol i alle disse årene. Hennes far var psykolog og jobbet som helse- og sosialsjef i hjemkommunen på slutten av 1980-tallet, før han ble leder for Ressurssenter for omsorgstjenester. Hennes mor var hjelpepleier og sykepleier, og tillitsvalgt i det som da het Hjelpepleierforbundet. Hun har vokst opp med å diskutere helsespørsmål rundt middagsbordet.

Som helse- og omsorgsminister fra høsten 2021 til våren 2024, hadde hun ansvaret for et budsjett på rundt 200 milliarder kroner til helse- og sykehussektoren, og enda mer når vi legger til sektoransvaret for kommunehelsetjenesten. Som statsråd lanserte hun en plan for å få ned ventetidene på sykehusene og skape en mer felles helsetjeneste. Hun la om hele digitaliseringspolitikken og la ned Direktoratet for e-helse.

– Får vi nok helse- og sykehustjenester ut av hver krone vi putter inn i sektoren?

– Det jeg gjorde til en av mine store satsinger, var å sette ned Helsepersonellkommisjonen. Jeg ville få mer oppmerksomhet om den viktigste ressursen i helsesektoren, nemlig fagfolkene. På tur til Arendal under valgkampen i 2021, ringte jeg partileder Jonas Gahr Støre og sa at «dette må vi gjøre hvis vi kommer i regjering». Han var ikke like overbevist, sier Kjerkol.

– Hvorfor var det viktig med en helsepersonellkommisjon?

– Fordi eldrebølgen ikke lenger er en bølge, men en varig endring av det norske samfunnet – og alle vestlige samfunn. Helsepersonellkommisjonens rapport ga oss den virkelighetsbeskrivelsen vi trengte: At vi trenger flere fagarbeidere, mer heltidsarbeid, og bedre samhandling mellom kommunehelsetjenesten og sykehusene.

Hun fortsetter:

– Nå det gjelder tilgang på det ypperste av helsetjenester, scorer vi høyt på internasjonale målinger. Mange land er misunnelige på oss, for i Norge får alle tilgang på spesialisthelsetjenesten etter behov – ikke etter om du har god nok forsikring. Men selv om vi har flest leger og sykepleiere per innbygger i verden, vil tilgang på fagfolkene være den mest begrensende faktoren for å opprettholde og utvikle kvaliteten.

– Ja?

– Det betyr at vi må få bedre pasientforløp. Sykehusene er til for alle som trenger dem – både de som trenger behandling ytterst få ganger, og de som lever hele livet med hjelp fra helsetjenesten. Hvis vi får pasientforløpet til å gli bedre for de som trenger helsetjenesten mest, vil ressursene komme bedre til nytte for dem som trenger helsetjenesten mer sjelden.

– Hva med samarbeidet med ideelle og private sykehus? Hvordan kan dette fungere best mulig til pasientens beste?

– Der skiller de politiske blokkene lag, og det kom på spissen med godkjenningsordningen «Fritt behandlingsvalg». Den avviklet regjeringen Støre så fort som mulig etter regjeringsskiftet i 2021. Vår kritikk mot «Fritt behandlingsvalg» var at den egentlig burde hete «fri etableringsrett». Ordningen førte til at private institusjoner kunne tiltrekke seg pasienter, mens det samtidig trakk finansieringen ut av lokalsykehuset til pasienten. Det kom på spissen for eksempel i Telemark, der psykisk helse plutselig måtte spare mange titalls millioner kroner. Det ga en uforutsigbarhet som ikke var bra. 

– Det var et skritt mot det todelte helsevesenet?

– Ja, det mener jeg. Det beste eksemplet på godt samarbeidet har vi i Oslo, med de ideelle lokalsykehusene Lovisenberg og Diakonhjemmet. Også i Midt-Norge der jeg bor, med Blå Kors som et godt eksempel. Der ser vi hvordan det offentlige og private bør samhandle: Gjennom avtaler og langsiktig samarbeid.

Digitalisering, mer oppgavefordeling, mer forebygging, satsing på folkehelse. Der ligger nøkkelen.

I november 2022 ga Kjerkol beskjed om at Helse Nord måtte «vurdere endringer i funksjons- og oppgavedeling … for å ivareta sitt «sørge for-ansvar» på lang sikt», som hun skrev i en pressemelding. Bakgrunnen var en betydelig personellmangel og flere år med dundrende underskudd i Helse Nord-foretakene. Styrelederen sa at budsjettene måtte kuttes med 1 milliard kroner.  

– Hovedproblemet var at Helse Nord hadde 1000 årsverk bemannet med innleie og overtid, og likevel ikke økte pasientbehandlingen. Vi kunne havne i en situasjon der den mest desentrale delen av spesialisthelsetjenesten betalte to-tre ganger mer per årsverk. Det var ikke bærekraftig – og ikke bra for faglig utvikling heller. Jeg ønsket samtidig å styrke universitetssykehuset i Tromsø, der vi utdanner fremtidens legespesialister. Det var viktig å ikke svekke denne utdanningen. I Norge trenger hver av de fire helseregionene sterke universitetsklinikker. Hvorfor skulle vi ikke sørge for dette i Helse Nord?

– Men den store omstillingen i Helse Nord skjedde ikke?

– Vi måtte ta noen politiske hensyn. Arbeiderpartiet kan aldri kompromisse på kvalitet og faglighet i helsepolitikken. Det gjør at vi noen ganger får en utakknemlig posisjon. Hvis man ønsker en desentral sykehusstruktur, må det gjøres grep for å opprettholde faglighet og kvalitet. Det kommer med en prislapp.

Kuttene ville ha svekket akutt- og fødetilbud på lokalsykehusene i Nord-Norge, og det var samarbeidspartner i regjeringen, Senterpartiet, sterkt imot. Kjerkol og Ap måtte gjennom flere krevende runder med Sp. Dermed stanset en nødvendig omstilling opp. Og i stedet for kutt på opp mot 1 milliard, sørget Ap/Sp-regjeringen for at Helse Nord ble styrket med 250 millioner kroner. Og siden enda mer.

Helse Nords administrerende direktør Marit Lind var positiv til ekstrabevillingen, men sa at «den ikke løser de store og vedvarende utfordringene vi står i». Hun pekte på vedvarende mangel på fagfolk. altfor lange ventetider, mange fristbrudd og dyr innleie av vikarer. 

– Marit Lind har helt rett i dette. Mer penger alene vil ikke løse Helse Nords utfordringer på lengre sikt. Det var i den erkjennelsen at oppdraget ble gitt høsten 2022. Vedum var den som åpnet lommeboka, mens Arbeiderpartiet fikk ufortjent mye tyn for å foreslå varige løsninger til Helse Nords problemer. Altså: Hvis du tar inn en pasient på et akuttsykehus, hvor det står akuttsykehus på veggen, og pasienten møter et annet tilbud bak døra, så må noen ta politisk ansvar for det.

Hun puster tungt.

–  Jeg visste at saken ville bli vanskelig, og det ble den også. Men vi fikk muligheten til å legge om finansieringen til sykehusene og innføre et teknisk beregningsutvalg for sykehusøkonomien. Det har vi ikke hatt før. Det er viktig at sykehusene får dekket økte utgifter som følger av demografiske endringer. Og det er viktig at Stortinget opprettholder sykehusenes relative andel av statsbudsjettet. At sykehusøkonomien fikk sitt tekniske beregningsutvalg, som kommunesektoren har hatt i årevis, er et avtrykk jeg er veldig fornøyd med.

– Hva med arbeidstidsreguleringene for sykehusene? Bør man ha flere fulle stillinger, for eksempel?

– Ja, det er helt forferdelig at helsesektoren ikke har heltid som standard. De andre nødetatene har det, politi, brann og redning – hvis vi trekker fra det frivillige brannkorpset. Heltid er standard i alle andre bransjer. Så vi må sørge for at heltid blir normen. Det skulle bare mangle.

– Ikke bare for hjelpepleiere og sykepleiere?

– Vel, Legeforeningen har sin egen avtale, mens Sykepleieforbundet er i andre enden med turnusarbeid regulert av arbeidsmiljøloven. Her må trepartssamarbeidet finne løsninger. Men noe av det Helsepersonellkommisjonen anbefalte for å få gi fagfolk mer tid med pasientene, er mer og bedre oppgavedeling.

På et bord står et glass med skriften «Alle trenger fastlegen». Kjerkol sørget for å øke grunnfinansieringen i fastlegeordningen med 20 prosent i sin tid som helseminister.

– Tørn-prosjektet er et godt forsøk for å få til bedre oppgavedeling på tvers av tjenesteområder. For å ta et eksempel: Jeg var på Drammen sykehus da det ble testet ut om helsefagarbeidere kunne fjerne veneflon fra en pasient, som er en sykepleieroppgave. Da helsefagarbeiderne ble opplært til det, ble det mindre ventetid og komplikasjoner. Jeg tror vi har kommet noen steg videre fra den steile profesjonskampen vi hadde. Det finnes jo legeoppgaver som også kan delegeres til sykepleierspesialister.

 

Gjør det til et mantra at du ikke skal gjøre det vanskeligere for den som kommer etter deg. Det krever ganske stor innsats og påholdenhet.

For første gang siden 1995 stilte hun ikke til valg ved årets stortingsvalg. Hun ble likevel glad da hun så hvilke kampsaker som ble løftet fram.  

– At offentlig sløsing var så høyt på dagsorden i en valgkamp, har jeg ikke opplevd før. Det virker som velgerne skjønner hva vi må gjennom av tøffe prioriteringer for å ha god tilgang på velferd de neste årene. Hvis vi ikke løser dette, vil vi legge enda flere steiner til byrden for kommende generasjoner.

Nå skal nye politikere overta stafettpinnen. Kjerkol har satt sitt siste stempel på norsk politikk.  

– Men jeg sier som Sigbjørn Johnsen da han ble statsråd lenge etter at han egentlig hadde gitt seg: «Politikken blir aldri ferdig – og den skal aldri bli ferdig». Nye generasjoner må finne løsninger på sine problemer. Og det som var en politisk løsning i én epoke, kan ha blitt et politisk problem for generasjonen etter.

– Fikk du utrettet det du håpet på som politiker?

– Jeg er fornøyd med mitt samfunnsbidrag. Så er det ingen hemmelighet at jeg måtte gå av som statsråd for tidlig.

Kjerkol ble i april 2024 bedt om å gå som helseminister av statsminister Støre fordi det ble avslørt at mastergradsoppgaven hennes hadde for stor tekstlikhet med andre kilder.

– Jeg tror hele Norge fikk med seg at statsministeren og jeg hadde litt ulikt synspunkt i den saken. Men det er statsministeren som bestemmer hvem som sitter i regjering, og da hadde ikke jeg noe annet valg enn å fratre.

– Har du noen gode råd til neste generasjons politikere?

– Da vil jeg rette rådene til helsepolitikere: Gjør det til et mantra at du ikke skal gjøre det vanskeligere for den som kommer etter deg. Det krever ganske stor innsats og påholdenhet.

– Hva legger du i det?

– Ikke bare finn på nye rettigheter eller nye profesjonsautorisasjoner, for eksempel. Husk at fagfolkene er den mest begrensende ressursen. Hvordan skal vi komme oss gjennom den største omstillingen i samfunnet siden industrialiseringen, eller siden kvinner gikk ut i arbeidslivet? Hvordan skal vi rigge samfunnet når vi er flere eldre enn yngre? Jo, vi må ha et sett av strategier og tenke mer helhetlig.

Blikket blir intenst.

–  Digitalisering, mer oppgavefordeling, mer forebygging, satsing på folkehelse. Der ligger nøkkelen. Og så må flere som lever med sykdom og alvorlige diagnoser få mulighet til å delta i arbeidslivet så mye de greier. Det siste er selvsagt vanskelig, men viktig.