– Under en debatt i Arendalsuka ble det stilt spørsmål om hvem i samfunnet som tar ansvaret for ungdomskriminalitet. Svarene som ble gitt, var: «Politiet. Barnevernet. Skolen».

Wenche Viktorsdatter Paulsen sitter på et sjefskontor som minner mest om en hjemmekoselig stue.

– Men mitt argument var: Politi, barnevern og skole tar seg av sikkerhet, omsorg og utdannelse. Men hvor kan vi snakke om problemet? Og hvordan kan vi forebygge at barn havner i kriminalitet og utenforskap? Der er teatret en arena. Vi kan plukke opp de ballene som faller ned mellom de andre.

– Vet du det av erfaring?

– Ja, for å ta et eksempel fra Tigerstadsteatret, et oslobasert teater som jeg har grunnlagt: Vi ble oppringt fra barnehuset om en gutt som hadde sett en forestilling i Tigerbussen, et prosjekt der barn kan se teaterforestillinger gratis. Etter forestillingen hadde han fortalt en lærer om problemene han opplevde hjemme, noe verken skolen eller andre hadde fanget opp. Da han så forestillingen, forstod han at det han opplevde ikke var riktig. Han trengte å bli ivaretatt. I det tilfellet viste teateret hvilken betydning det kan ha for et menneskes liv.

– Er den rollen noe av det viktigste dere gjør?

– Det er absolutt noe av det viktigste vi gjør.
 

Den verste påstanden jeg vet, er den om at én fore­stilling skal passe for alle.

Landets omreisende teater, med snart 80 års eksistens, spiller i dag på 75 kulturhus over hele landet. I grisgrendte strøk og større byer, byr Riksteatret på opp mot 10 teaterproduksjoner som vises rundt 400 ganger. Ensemblet reiser mer enn 130 000 kilometer i året med buss og bor mer enn 8000 døgn på hotell.

Det er det som kreves når oppgaven, som Paulsen sier, «er å skape og presentere scenekunst som øker forståelsen for hverandre, og som bygger opp immunforsvaret til demokratiet og ytringsfriheten vår». 

– Vi skal skape og presentere historier fra scenen for et variert, utvidet og blandet publikum, uansett hvem de er, hva de har og hvor de bor. For å nå ut til flere som av ulike grunner ikke drar på teater, må teatret vise ulike perspektiver og speile ulike mennesker, sier Paulsen.

Foran henne på bordet ser vi brosjyrer om årets oppsetninger, som «Ord for blod», en sann historie om et gjengoppgjør. Og «Drømmen om en hvit jul», en komedie om et fornøyelig julemareritt. Meritterte profiler som Heidi Ruud Ellingsen, Gard Eidsvoll og Laila Goody er blant skuespillerne. Det å være med Riksteatret på tur er «som å reise på første klasse», har de fortalt.  

– Hvordan er teaterinteressen rundt om i landet?

– Vi opplever at lokalmiljøet i de ulike regionene er sultne etter kulturinntrykk som samler folk. Men vi når aller mest ut til dem som allerede har kjennskap til teater og kultur, de andre er ikke like enkle å nå.

– Er det folk under 40 år som er vanskelige å nå?

– Aller mest de under 25 år. Det betyr ikke at vi bare når «kvinne 55», men vi når flere kvinner 55 enn menn 27. Transport og logistiske årsaker bidrar også til at folk uteblir, for noen kan bo to fergeturer unna et kulturhus. Dårlig økonomi og manglende interesse er andre forklaringer, men det handler også om hvilke forestillinger vi velger. Tersklene er mange. Så min oppgave er å starte der: Hvilke historier skal vi fortelle?

– Du må treffe på hva de er opptatt av på hvert enkelt sted?

– Ja, men i utgangspunktet er det ikke store forskjeller mellom by og land. Den verste påstanden jeg vet, er den om at en forestilling skal passe for alle. At du skal treffe bredest mulig. Men jeg tror ikke det er måten å nå ut til flere på.  

– Nei?

– I jobbintervjuet sa jeg at hvis jeg blir sjef, må noen ofres. Det ble nok oppfattet som en dramatisk programerklæring. Poenget mitt var at Riksteatret skal, ifølge mandatet, nå ut til alle barn og unge, bidra til mangfold og integrering, og drive nyskapning. Men når pengesummen til teateret minker, må vi velge noe foran noe annet. Og da sa jeg i jobbintervjuet at jeg heller vil levere på samfunnsoppdraget enn å fylle salen.

– Da fryktet du at jobben røyk?

– Ja. Men det skjedde heldigvis ikke!

Hun ler. Foran henne på bordet står et glass med bokstavene FUCK. Det fikk hun i gave fra kandidaten hun slo i kampen om sjefsjobben. Hun ble ansatt som ny sjef i april 2025.   

– Riksteatret er et redskap for demokratiet vårt. Da kan vi ikke fylle salen bare for å fylle salen. Da må vi forandre verden på en måte.

– Da må det bli mindre Shakespeare og Ibsen?

– Ja, vi må ofre noen av klassikerne for å lykkes med andre ting. Og særlig det å nå ut til barn og unge i dagens skjøre samfunn. Så vil sikkert noen spørre: «Hva med kulturarven? Hvorfor er du imot Ibsen og Shakespeare?» Men det finnes utrolig mye mer her i verden enn Shakespeare og Ibsen.

– Du er ikke redd for å skremme «Kvinne 55» bort fra teatersalen?

– Nei, jeg tror hun vil komme uansett. Fordi hun har sett mye godt teater, blitt glad i teateret og er interessert i å bli eksponert for nye ting. Det er min programerklæring som sjef: Å utforske nye historier vi kan fortelle.

 

Teateret kan være med og fore­ bygge at barn blir kriminelle, ­ problemer som koster samfunnet ekstremt mye.

Kunst og kultur er under press, og selv i demokratiske land stilles det spørsmål om teater og andre kulturuttrykk er viktig i dagens verden. Her hjemme har tilskuddet til Riksteatret økt, men ikke i takt med utgiftene. Siden 2018 har teateret måttet halvere produksjonen.  

– Reelt sett har finansieringen til teateret gått ned, og det går utover antall produksjoner. Men antallet produksjoner er ikke alltid det viktigste. Vi fikk faktisk to millioner kroner ekstra for å satse på gratis teater til barn og unge, det er viktigere – og i tråd med min programerklæring.

Ifølge en fersk rapport av Telemarksforskning, «Utbredte forestillinger: En gjennomgang av Riksteatret», er teateret svært godt likt rundt om i landet. Men rapporten sier også at det har drevet mest med teater for et kjernepublikum, og at det har et potensial med å nå et nytt publikum.

– Rapporten sier at vi med fordel kan utforske nye formater, steder, tematikk og innhold. Da tenker jeg: «Yes, det er vi allerede i gang med!» Risikoen er selvsagt at det kan gi en inntektsnedgang fordi vi i en periode prøver ut nye ting som ikke vil fylle salen.

Fra en lydboks i vinduskarmen hører vi dramatiske stemmer: Lyden fra sceneprøvene tre etasjer lenger ned.

– Da jeg sa at vi vil få en periode med publikumsnedgang, sa jeg også at publikum vil få et bedre liv. Et møte med teateret kan motvirke uhelse, psykiske lidelser eller selvmord. Teateret kan være med å forebygge at barn blir kriminelle, problemer som koster samfunnet ekstremt mye.

– Ja?

– Kunst og kultur redder kanskje ikke et liv der og da, men tenk så kostnadsbesparende et teater er for å forbygge de problemene. Prislappen for en 13-åring som begår kriminalitet er utrolig mye høyere enn å finansiere et riksteater.

– På hvilken måte?

– Det sies at rundt 50 barn i Oslo begår alvorlig kriminalitet. Det betyr at tusenvis blir berørt, både dem i nær familie med den kriminelle, og dem i familie med den som utsettes for handlingen. De vanlige planene for å håndtere det er å involvere barnevern og politi. Men problemet tar ikke slutt selv om ett barn stanses. Det stikker dypere.

– Og der kommer teateret inn?

–  Ja, i den sammenhengen har teateret en samfunnsrolle. Det handler om fellesskap. Det handler om livet.

Private tilskudd til kulturbransjen er redusert kraftig de siste årene. Paulsen drømmer om at flere private, både privatpersoner og stiftelser, får øynene opp for samfunnsverdien av kunst og kultur.

– Ja, takk gjerne! Hvis noen vil bruke private penger på at barn kan få et bedre liv av å oppleve kunst, er det ikke nei i min munn. Men: Riksteatret er et såpass ambisiøst prosjekt at det er ekstremt viktig med den offentlige støtten i bunn, sier hun.

Hun reiser seg fra stolen.  

– De som gir fra private midler vil gjerne vite hva pengene går til. Da er det lett å si at det går til fattige barns kulturopplevelser, eller å forebygge ungdomskriminalitet. Men vi sliter også med voksne som føler at de lever på utsiden av samfunnet. Det å bidra til psykisk helse og hindre utenforskap, er også et teaters oppgave. Så …

Hun høyner stemmen og fortsetter med glød i blikket.

– Kjære Christian Ringnes og andre som er glade i kultur: «Vi du være med å forebygge at barn blir kriminelle?» Ringnes bruker allerede mye penger på kunst, men det finnes kanskje andre som kan bli inspirert av ham?

Få dager før dette intervjuet fikk hun nok en bekreftelse på hva som kan skje når mennesker møtes til kulturopplevelser.

– Vi hadde første prøveforestilling av «Ord for blod», der 13-årige elever fra en skole i indre Oslo by kom. De var sannsynligvis lite teatervante, men etter forestillingen fikk de møte skuespillerne og ta bilder med dem. Plutselig var det en tillit og identitet der. En av dem sa: «Oj, dere spiller et liv som likner mitt. Og dere gjør det på en fin og kul måte».  

Hun ser på oss med store øyne.  

– Å se de menneskemøtene fortalte meg: «Dette kan gå. Dette betyr noe. Vi kan forandre Norge».

– Hvordan ser dette ut etter at du har sittet fem år i sjefsstolen?

– Om fem år håper jeg at mange flere i alle aldre har tilgang til teater, uavhengig av lommebok, hvor de bor og hvem de er. Og at folk flest – uavhengig av partitilknytning – ser samfunnsnytten av teateret. På samme måten som vi ser nytten av sengeplasser på sykehus og soldater i Forsvaret. Fordi det er så grunnleggende. Alle trenger det.