– Jeg blir litt oppgitt når jeg hører påstanden om at vi må forberede oss på krig om tre til fem år. At hvis Ukraina faller, så er NATO-land som Norge neste mål.

Stian Jenssen rynker pannen. Utenfor vinduet på Fornebu rager de mektige glasshusene i Akers hovedkvarter.

– Jeg skal selvsagt ikke utelukke at det verste kan skje. Det skal vi aldri gjøre. Og vi skal selvsagt bruke mer penger på Forsvaret. Men jeg tror vi må sette trusselen fra Russland i perspektiv.

– På hvilken måte?

– Realiteten er at Russland har satt hele økonomien sin på krigsfote, med alle ressurser rettet inn mot invasjonen i Ukrainia, og likevel klarer de ikke å okkupere det østlige territoriet Donbas. Ukraina gjør en heltemodig innsats, men er ingen militær stormakt. Det militære styrkeforholdet mellom Russland og NATO er brutalt i NATOs favør.  

På dagen vi møtes har russiske droner og missiler igjen haglet over Ukraina.

– Det betyr ikke at Russland ikke er et problem. Tvert imot, vi skal forberede oss på et vanskelig forhold til Russland i lang tid. De ønsker seg en helt annen sikkerhetsorden i Europa, med innflytelse over sine naboland og Øst-Europa og vil helst stille klokken tilbake til Sovjetunionens tid.

Han samler hendene foran seg.

– Men den største trusselen fra Russland er ikke militær. Russerne vil for all del unngå militær konfrontasjon med NATO, for den vet de at de vil tape.

Butikk er blitt politikk. Det gjelder særlig i strategiske sektorer som energi, kritisk infrastruktur, teknologi, og sektorer med tilgang på råvareressurser.

Han var stabssjef i forsvarsalliansen NATO i mer enn 10 år. Jenssen var alltid ett skritt bak da generalsekretær Jens Stoltenberg møtte presidenter og statsministre, alltid delaktig i de innerste sirklene der avgjørelsene ble tatt. Han jobbet i NATO da Russland annekterte Krim i 2014 og da Russland invaderte Ukraina i 2022. Og han deltok i krisesamtalene i 2017-18 da USAs president Donald Trump vurderte å trekke landet ut av NATO.  

Nå har han flyttet hjem til Oslo og jobber som myndighetskontakt og med internasjonale relasjoner i industrikonsernet Aker Asa. Der kan han fortsette å aktivere sin innebygde utenrikspolitiske GPS, en muskel han har trimmet siden han som 13-åring skrev særoppgave om delingen av Tsjekkoslovakia. Da leste han biografier om Gorbatsjov og kunne navnet på hovedstaden i Burkina Faso. Siden ble det internasjonal skole i Swaziland og haiking i det sørlige Afrika, før han valgte internasjonale studier på London School of Economics (LSE) i London.

Verden har forandret seg mye siden da. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa har aldri vært mer alvorlig etter andre verdenskrig enn nå. Hvordan skal Norge forholde seg til den nye virkeligheten? Hvordan skal norske bedriftsledere manøvrere seg fram?  

– Det er en helt ny geopolitisk- og sikkerhetspolitisk virkelighet i Europa, men vi har styrket vår kapasitet til å håndtere dette. For eksempel har Sveriges og Finlands NATO-medlemskap endret hele det geostrategiske bildet i Nord-Europa. Plutselig er Østersjøen blitt et NATO-hav, sier Jenssen.

Som stabssjef var han leder for 1300 ansatte i NATO.

– Det gir Norge en større buffer mot Russland. Det er først og fremst et strategisk problem for russerne, fordi nordområdet er viktig for dem. Gjennom hele russisk historie har det vært en kamp om adgangen til isfrie havner. Fra områdene rundt Krim, Vladivostok og Murmansk har de kunnet sende ut ubåter med den avskrekkingseffekten de representerer. Men nå er ikke Norden en miniputt mot Russland lenger.

– Ikke?

– Samlet så har de nordiske landene en økonomi som er ganske nøyaktig like stor som den russiske.

– Vi er betydelig færre folk?

– Jo, men poenget er at vi har en tendens til å snakke ned våre styrker. På mange områder er vi i Norden en betydelig ressurs, både som NATO-medlemmer og velutviklede økonomier.

 

Den største trusselen fra Russland er ikke militær. Russerne vil for all del unngå militær konfrontasjon med NATO, for den vet de at de vil tape.

Etter en lengre periode med frihandel, globalisering, demokrativekst og økt internasjonalt samarbeid, går utviklingen nå i revers, mener Jenssen.

– Regelboka er kastet ut av vinduet. Vi går mot mer stormaktrivalisering, og en mer delt verden – politisk, økonomisk og teknologisk. Det får konsekvenser også for norske bedrifter.

– Hvordan da?

– Det avhenger av hvilken sektor du er i, men en ting må man ha med seg: Butikk er blitt politikk. Det gjelder særlig i strategiske sektorer som energi, kritisk infrastruktur, teknologi, og sektorer med tilgang på råvareressurser. I de sektorene kan ikke bedriftene lenger bare lese det økonomiske bildet. Det er ikke mange år siden mange i Europa mente at det å kjøpe russisk gass kun var et handelspolitisk og økonomisk anliggende. Den oppfatningen tror jeg ikke mange har lenger.

«Energi er geopolitikk», sa Jenssen til Altinget i 2024. «Når vi skal gjøre store langsiktig investeringer i grønn energi, må de også være bærekraftige fra et geopolitisk perspektiv.»

– Norges betydning for Europas energisikkerhet er større enn for få år siden. Norsk olje og gass har aldri vært viktigere for å sikre energisikkerheten i Europa, derfor vil Europa i uoverskuelig framtid være avhengig av norsk eksport. Den virkeligheten lever vi i nå.

– Men det forsinker vel det grønne skiftet, både i Norge og Europa?

– Dessverre får klimakamp mindre politisk oppmerksomhet når sikkerheten er truet. Den politiske agendaen er rettet mer mot forsvar og beredskap. Men spørsmålet er hvilken effekt energisikkerhet har på utbygging av fornybar energi. Det svaret er ikke gitt. I en tid der energisikkerhet og -uavhengighet er blitt viktigere, er det et enormt insentiv for dem uten fossile ressurser til å bygge ut alternative, fornybare energikilder. Samtidig vet vi at USA sier «drill, baby, drill» og satser stort på olje- og gassressurser.

Han fortsetter:

– Ser vi mot Kina, bygger de ut fornybar energi i stor skala. Men de bygger også ut kull. Poenget er at de bygger ut det de har, både fossilt og fornybart, med mål om å bli energiuavhengig. Noe av det samme ser vi i Europa, der utbyggingen av fornybare ressurser fortsetter i stort tempo.

– De norske inntektene fra olje og gass har aldri vært større enn det siste året?

– Olje og gass blir en vesentlig andel av den europeiske energimiksen i lang tid fremover – det er det ingen tvil om. Selv om man finner noe nytt, som grønn energi, så forsvinner ikke det gamle. Det er lenge siden man begynte å finne olje, men kull forsvant ikke av den grunn. I dag er det mer snakk om både og – ikke enten eller.

– Til Altinget sa du også: «Aktiviteten på norsk sokkel vil synke i takt med at olje- og gassreservene minker. Det kan bli brutalt for norsk økonomi». Hvor brutalt, mener du?

– Den dagen produksjonstakten på olje og gass går ned, vil det slå hardt inn i norsk økonomi. Men vi kan til en viss grad bestemme selv når det skal skje. Det er mulig å opprettholde høy produksjon på norsk sokkel i lang tid fremover. Det vil være bra både for norsk økonomi og klimaet. Hvorfor? Jo, fordi etterspørselen etter olje og gass ikke vil ta slutt med det første. Og selv om vi faser ut vår produksjon, vil andre land fortsette å produsere olje og gass – trolig med langt høyere CO2-utslipp enn oss.

– Vi må vel gjennom omstillingen til ny industri, før eller senere?

– Ja, og vi har et godt grunnlag for å etablere nye næringer, som vi gjorde på grunnlag av vannkraften til å begynne med. Men framover vil vi møte knalltøff konkurranse om både kompetanse og kapital for å skape nye næringer. Så ja, vi skal etter hvert gjennom en brutal omstilling, men hvor brutal den blir, er litt opp til oss selv. Vi kan velge å bremse fallet i olje- og gassproduksjonen så lenge som mulig.

Han opplevde dramaet på nært hold. Før toppmøtet i 2017, skapte USAs nye president Donald Trump tvil om fundamentet for hele alliansen, Artikkel 5, én for alle, alle for én. Trump var lei av at andre land ikke oppfylte målet om å bruke to prosent av BNP på forsvar, og like før toppmøtet fikk Jenssen nyss om hva presidenten skulle si i sin tale til nasjonen.

Angivelig vurderte Trump to alternativer: Å trekke USA helt ut av NATO. Eller at Artikkel 5 bare skulle gjelde for de landene som bruker to prosent av BNP på forsvar.

– Mange i Europa mente at vi burde sitte stille og legge NATO på møllkuler i fire år. Vi mente derimot at vi måtte få amerikanerne i tale. Og det klarte vi. Jeg er ganske overbevist om at vi gradvis fikk endret Trumps syn på spørsmålet om NATO-forpliktelsene. Og derfra etablerte vi et godt forhold til Trump-administrasjonen.

Han blir mer alvorlig.

– Trump hadde rett. Europa må bruke mer penger på forsvar. USA har båret for mye av byrden altfor lenge. Hvorfor skal rike land i Europa støtte seg så fullstendig på amerikanske skattebetalere? Det ble borte i mye av mediedekningen. Det viktigste er likevel at USAs forpliktelse til NATO forble sterk.

– Hvordan tror du krigen i Ukraina vil ende?

– Alle kriger slutter en gang – også denne. Men det er vanskelig å se for seg en fredsløsning fordi posisjonene er så diametralt ulike. Det er dessverre ingen tegn til at russerne vil redusere sine ambisjoner. Og jeg er usikker på om USA er villig til å legge nok press på Russland. Det som kreves, er en endring av kalkylen i Moskva. Og skal det skje, må krigen få større konsekvenser for Russland.

– Hvordan ser verden ut etter en eventuell fred i Ukraina?

– Verden blir neppe veldig annerledes, for Russland forblir den det samme. Og strengt tatt er det ikke Russland som er vår tids største geopolitiske utfordring, det er Kina. Kina ønsker åpenbart å spille en mer dominerende rolle internasjonalt. Det kinesiske regimet deler ikke verdiene eller interessene til Vesten. Kineserne skal ikke settes i bås med russerne, men vi må likevel huske at Kina og Russland har et stadig tettere samarbeid.

Kort tenkepause.

– Generelt er det for mye dommedagsprofeti om verdenssituasjonen. Ja, det er en ny og farligere geopolitisk virkelighet, men sola vil stå opp i morgen også. Situasjonen er håndterbar. Det er viktig å ha med seg.