Hun går rett på sak.

Det er tidlig morgen, Erna Solberg har allerede vært på kontoret i et par timer da hun kommer inn i møterommet på Stortinget, hvor hun første gang ble valgt inn som 28-åring i 1989. Siden har hun viet seg til rikspolitikken og blant annet vært partileder og Høyres lengst sittende statsminister (2013-2021).

Raskt er hun i gang med å svare på hvordan vi skal løse et av fremtidens dilemmaer: At vi vil gå tom for folk før vi går tom for penger. Og at flere i arbeidsfør alder må kunne jobbe.

– Jeg er glad for at det er enighet om det nå, for første gang jeg sa det ble jeg beskyldt for å være arrogant og altmulig. Vår velferdsmodell er mer utfordrende enn andres, fordi vi finansierer så mye over statsbudsjettet. Vi har lagt alle eggene i én kurv, og da blir de politiske løsningene viktigere.

– Ja, hvordan skal politikken løse dilemmaet?

– Selv om vi har høy sysselsetting, er det et stort potensial for å få flere utenfor arbeid til å jobbe litt eller mye. Da er vi nødt til å sørge for at folk er kvalifisert for jobbene. Mange av de som står utenfor i dag, er ikke godt nok kvalifisert.

– Hva er Høyres svar for å løse det?

– Vi har laget en omstillingsplan for Norge, som blant annet handler om å mobilisere mer arbeidskraft, med ulike arbeidsinkluderingstiltak. Planen skal motivere flere til å jobbe, og flere til å jobbe så mye som de klarer. Da må vi også sørge for at flere gjennomfører videregående skole, for fremdeles har en million mennesker i Norge ikke utdanning utover grunnskolen. Så må vi utnytte teknologien til å bruke arbeidskraften mer effektivt og inkludere flere i arbeidslivet, så vi fortsatt kan finansiere velferden vår.

Hun viser til et eksempel fra sin hjemby Bergen.

– Kommunen ansetter nå et betydelig antall servicemedarbeidere på sykehjemmene, så de kan lage frokost, vaske gulv og gjøre ulike oppgaver som ikke krever helsefagarbeidere eller sykepleiere. Da frigjør du arbeidstid så den mer kvalifiserte ressursen kan bruke sin spisskompetanse. Den type arbeidsdeling mellom ulike kompetanser og teknologi, bør vi dyrke mer.

Det er fallet i produktivitet som gjør at velferdsutviklingen i Norge blir stående nesten stille i årene som kommer.

Samtidig som vi mangler arbeidskraft, har vi verdens høyeste sykefravær. Etter 23 år med avtaler om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), mister vi fremdeles 170 000 årsverk per år – som kommer på toppen av de allerede 370.000 utføre, ifølge tall fra NAV.

– Det er ikke bærekraftig. Samtidig er det viktig å huske at yrkesdeltagelsen i Norge er ganske høy. Flere lever lenger og jobber lenger – det er bra. Men av alle de som er utenfor arbeidslivet, er det mulig at mellom 100.000 og 150.000 potensielt kunne vært i arbeid.

– Ja?

– Det er litt flaut, men det offentlige er dårligere enn privat sektor på dette. Det finnes for eksempel mange godt utdannede mennesker med funksjonshemminger som ikke får jobb, og der bør det offentlige bli bedre på å gjøre unntak fra ansettelseskriteriene og å gjøre nødvendige tilpasninger slik at flere kan bidra. Det er et samfunnsansvar Norge må bli bedre på.

– Tilbake til det større bildet: Er du bekymret for fremtidens velferdstilbud når vi vet at utgiftene peker rett opp og inntektene blir mindre?

– Ja, jeg er kjempebekymret for det, men vi har muligheter til å løse dette. Og vi vet hva som står på spill: Får vi ikke flere inn i arbeidslivet, får vi heller ikke nok penger til å løse oppgavene våre. Så dette må vi ta på alvor.

– Spekter ønsker å få unge raskere gjennom studiene, og at eldre skal stå lenger i jobb?

– Høyre var et av de første partiene som foreslo å øke pensjonsalderen, men da ble både LO og NHO sure på oss. Men det er en forskjell på å ha rett til å gå av med pensjon og at du må gå av. Nå er vi i den situasjonen at flere må jobbe lenger, og i mange tilfeller har folk også lyst til det. Da må folk få lov til å jobbe mer.

– Hva med særaldergrensene? Noen yrkesgrupper har avtalefestet rett til å pensjonere seg tidligere, noen allerede i 50-årsalderen?

– De grensene må vi se nærmere på. I flere av disse yrkene har innholdet endret seg siden særaldersgrensen ble innført. Det er ikke sikkert at en politibetjent skal løpe rundt i gatene som 63-åring, det er mange andre jobber som kan gjøres i politiet etter at du har fylt 57 år. Det samme gjelder ansatte i Forsvaret. Vi må se på de barrierene, så de kan fortsette å jobbe uten at pensjonsgrunnlaget skal bli svekket.  

– En nyfødt vil leve seks år lenger i 2060 enn i dag og det blir 700.000 flere eldre, viser prognosene i den siste perspektivmeldingen. Er det noe du savner i det bildet?

– Ja, perspektivmeldingen problematiserer ikke produktivitetsutviklingen i det hele tatt. Det er fallet i produktivitet som gjør at velferdsutviklingen i Norge blir stående nesten stille i årene som kommer. Og det samme med folks lønnsvekst, som vil bremse. Teknologiutvikling kan gjøre at vi får bedre produktivitet, for eksempel til å levere bedre tjenester. Der har særlig offentlig sektor en jobb å gjøre, for når man pøser på med flere regler og byråkratiske innleieordninger, går produktiviteten ned.

Hun tar sats.

– Vi foreslår en nordisk produktivitetskommisjon. Dette er jo ikke bare Norges utfordring, også våre naboland sliter med produktiviteten. På 1980- og 90-tallet klarte vi å ha en stor offentlig sektor med omfattende velferdsgoder, og samtidig være konkurransedyktig internasjonalt. Men når produktiviteten og kronekursen nå har falt, betyr det egentlig at vi blir fattigere. Lønnen vår sammenliknet med andre land har gått ned.

– Hva er svaret på det?

– Vi trenger en ny fremtidsplan for Norge. Omstillingen etter olje- og gasseventyret og jakten på nye energikilder er viktig, men bare en liten bit av det hele. Omstillingen av det norske samfunnet er mye større, for vi trenger flere private bedrifter som leverer høylønnsomme jobber som gir oss skatteinntekter.

Trepartssamarbeidet er en av grunnene til at vi historisk sett har lyktes med produktivitetsutviklingen, mener Solberg.

– Trepartssamarbeidet var helt avgjørende for at de nordiske landene lyktes med produktivitetsutvikling. Skal vi lykkes med omstillingen og fortsatt ha god velferd, kan trepartssamarbeidet styrkes ved for eksempel å lempe på begrensningene for innleie av folk. Det var riktig å rydde opp i byggebransjen i Oslo-området og innføre nye regler, men det er blitt altfor vanskelig og byråkratisk.

Jeg tar beredskap på største alvor. Det viktigste er at grunnstrukturen er på plass og at du har en organisasjon som er fleksibel nok til å kunne bemanne opp når det trengs.

Den nye virkeligheten. Verden er blitt farligere, og beredskap er blitt en viktigere stolpe i politiske budsjetter. Milliarder av kroner skal brukes på å forberede Norge på alt som kan skje, med særlig tyngde på Forsvaret. Nylig deltok Solberg på en øvelse på Ullevål sykehus der helsepersonell trente på å ta imot pasienter utsatt for en giftkatastrofe.

– Det øves på scenarier på alt som kan hende, både i kommuner og andre sektorer. Det er noe av det aller viktigste vi gjør nå, så vi kan mobilisere, snu oss rundt og levere det vi trenger i en krisesituasjon, sier hun.

– Totalberedskapskommisjonens rapport har tittelen «Nå er det alvor». Er vi ikke god nok forberedt?

– Jeg tar beredskap på største alvor. Vi fikk tre ulike evalueringsrapporter fra pandemien, og de viste at mye fungerte veldig godt. Det viktigste er at grunnstrukturen er på plass og at du har en organisasjon som er fleksibel nok til å kunne bemanne opp når det trengs. Fremover må vi forberede oss mer på cybertrusler, som vi i Norge har vært mindre rammet av. Men Helse Sør-Østs pasientregister ble hacket for noen år siden, og det viste at vi ikke har god nok sikkerhet.

– Når økonomien nå dras mot en satsing på helse og sikkerhet, hvordan blir da balansen mot andre sektorer, som kultur og samferdsel, for eksempel?

– Det viktigste ansvaret vil alltid være på basisbehov som sikkerhet og helse. Med mindre penger og færre folk i årene som kommer, vil det selvfølgelig bli en konsentrasjon om å løse de oppgavene. Deretter kommer vekst og omstilling til å kunne finansiere det. Da må vi være tydelige på at vi ikke kan gi penger til alt annet. Kulturen må for eksempel ha flere finansieringskilder enn bare offentlige budsjetter.

Hun får en skarpere tone.

– Men, det kan ikke sies ofte nok: Det aller viktigste er å få flere folk i jobb. Derfor er utdanningssystemet, og forskning og utvikling viktig, og derfor må vi investere i infrastruktur for å trygge samfunnet vårt. Det gjør oss også i stand til å finansiere alt bedre.

Hun reiser seg. Nye møter venter, en ny arbeidsdag er så vidt i gang.

– Vi har lenge hatt en bedre buffer enn andre på grunn av oljepengene, men i årene som kommer vil vi bli likere andre land. Det må alle ta innover seg.