Portene er høye, vaktene er mange.

Kontorbygget til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er bevoktet som en militær forlegning. Bak disse veggene jobber et ukjent antall mennesker med å beskytte Norge mot alvorlige sikkerhetstrusler. I et møterom i PSTs inngangsparti sitter Inger Haugland, avdelingsdirektøren som leder jobben med å identifisere, forhindre og nøytralisere fiendtlige etterretningstjenesters aktiviteter.

– Det er ikke krig som er det mest sannsynlige trussel-scenariet. Vår sikkerhet og selvstendighet blir trolig utfordret gjennom sabotasjeoperasjoner eller cyberangrep som kan lamme viktige samfunnsfunksjoner, sier Haugland.

På veggen bak henger skiltet med PSTs logo.

– Det kan også være påvirkningsoperasjoner med mål om å skape frykt og uro i befolkningen, og aktører som ønsker å svekke tilliten til myndighetene. Det er scenariene vi mener er mest sannsynlige nå. De truslene må vi møte med sivile virkemidler.

– Hva betyr det?

– For eksempel: Vi møter ikke denne typen russisk virkemiddelbruk med militære virkemidler. Det vil eskalere konflikten og gi Russland et legitimt påskudd til å selv respondere militært. Mange av truslene skjer i det skjulte og tar ulike former. Men det som er annerledes nå, er at det ikke bare er én trusselaktør. Det er mange.

Fra Sovjet til Al-Qaida, fra kommunisme til radikal islam. Og i dag: Autoritære regimer som Russland, Kina, Nord-Korea og Iran. Landskapet over skumle aktører er blitt større enn før. Men hva vil disse med Norge?

– Informasjonsinnhenting er én del av det, men ikke alt. Aktørene er aktive i Norge og utgjør trusler vi må følge med på. Da må vi som samfunn være årvåkne og vite at det skjer, at det faktisk er en reell trussel. Mange land har det vi kaller offensive cyberkapasiteter, altså evnen til å stjele eller ødelegge informasjon, eller lure og forlede gjennom fordekte cyberoperasjoner.

– Er det Russland og Kina vi må være mest på vakt mot?

– Ja, men også Iran og Nord-Korea er offensive. For de statlige trusselaktørene er det enklere og billigere å operere digitalt enn å foreta fysiske operasjoner. Derfor er den viktigste beskjeden til våre virksomheter å ha gode nok cybersikkerhetskomponenter.

– Er vi gode nok der?

– Nei, det er fortsatt er en del å gå på, det gjelder nok mange virksomheter. Det er ikke PST som gir råd om hvordan man skal lukke sårbarhetene, det gjør Nasjonal sikkerhetsmyndighet, men vi er nok fortsatt litt for naive i Norge.

De fysiske truslene er likevel fremdeles til stede, forteller Haugland. PST har sett eksempler på at Kina har vært aktive i norsk dagligliv, som da kinesiske statsansatte dukket opp på en menneskerettighetskonferanse i Oslo for å true deltagere.

– Vi har sett tilfeller der russiske og kinesiske borgere som er i Norge, kan bli presset av de hjemlige sikkerhetstjenestene. Det kan skje for eksempel ved å true familiemedlemmer som de har i hjemlandet. Regimekritikere av Kina eller Russland er en veldig utsatt gruppe, og tjenestene i de landene bruker mye ressurser på å prøve å kneble dem.

Foran henne på bordet ligger PSTs 50 siders trykksak «Nasjonal trusselvurdering 2024».

– Både kinesiske og russiske etterretningstjenester prøver i tillegg å rekruttere norske borgere for å få tilgang til informasjon. Det er ikke nødvendigvis hemmelig informasjon, men kan være privilegert informasjon som du ikke kan google deg til. For eksempel industriell informasjon, noe om at virksomheten planlegger en fusjon eller sitter med en teknisk løsning. Den informasjonen kan Kina eller Russland dra nytte av for egen industriell- eller militær utvikling. I tillegg er de også opptatt av våre militære kapasiteter.

De truslene vi ser nå, må møtes med sivile virkemidler.

Særlig kinesisk etterretningstjeneste er aktive i forsøket på å rekruttere norske borgere, sier Haugland.

– Det kan skje gjennom LinkedIn og likne på et jobbtilbud – og virke helt uskyldig. Eller så kan rekrutteringen skje via en etterretningsagent, som tar kontakt på et arrangement eller en konferanse. Kanskje sier agenten at dere har noe til felles, og samtalen kan framstå helt uproblematisk.

– Ja?

– Men på ett eller annet tidspunkt, kanskje etter flere samtaler, vil du skjønne at kontakten har andre hensikter. Kanskje innser du at du er i ferd med å bli rekruttert, og at du allerede har sagt mye du ikke burde ha sagt. Da kan det bli vanskelig å trekke i bremsen. Du kan ha satt deg selv i en situasjon der det oppleves som ubehagelig å stille spørsmål eller varsle.

– Det du trodde var en uskyldig jobbkontakt, var noe annet?

– Ja, fremmede makter er absolutt interessert i informasjon om private virksomheter – uansett hvor uviktig du tror den er for andre. Og det er ikke alltid russere eller kinesere som tar kontakt, det kan være en annen nordmann eller statsansatte fra andre land.

– Rokker all den mistenksomheten ved vårt tillitbaserte samfunn?

– Det er et russisk ordtak som sier: «Kan du ikke lure en nordmann, kan du ikke lure noen». Vi er et folk som er kjent for å framstå åpne og tillitsfulle. Det er i utgangspunktet bra og noe vi skal holde på. Nordmenn har et høyt utdanningsnivå, og er kjent for å være rasjonelle og kunnskapssøkende. Så tillitssamfunnet skal vi ta vare på, uten å være naive.

Hun lener seg fram i stolen.

– Vår samfunnsmodell er også noe av det viktigste våpenet vi har mot russisk og kinesisk virkemiddelbruk. Vi er et kunnskapssamfunn og lærer om kildekritikk på skolen. Da gjelder det å møte trusselbildet med gode vurderinger – mer enn å skape et mistenksomhetssamfunn.

– Noen mener at offentlige ansatte ikke bør kunne bruke den kinesiske appen Tiktok?

– Vi vet ikke helt hvordan Tiktok bruker dataene de samler inn. Det er et problem som ikke bare gjelder Tiktok, men også andre store teknologibedrifter. Forretningskonseptet for kinesiske teknologgiganter er å innhente mest mulig data om sine brukere, og da er det problematisk at vi ikke vet hva dataene brukes til. Kina har også en lov som pålegger privatpersoner og virksomheter å bistå landets etterretningstjenester, samtidig som det kinesiske regimet bruker massedata aktivt for å holde kontroll på egne innbyggere.

Næringslivets sikkerhetsråd forteller om en uro blant landets bedrifter, særlig for en økende interesse fra russiske og kinesiske aktører. Flere frykter også for fysisk sabotasje av kritisk infrastruktur. PST tar de truslene på største alvor, sier Haugland.

– Vi har kommunisert sabotasjetrusselen på en skarpere og tydeligere måte enn før. Vi har blant annet pekt på en skjerpet trussel særlig mot aktører involvert i norske våpenleveranser til Ukraina. Det er jo mange norske virksomheter som er involvert som underleverandører eller på andre måter i verdikjeden. Det var en sabotasjeaksjon mot en våpenfabrikk i Tyskland, og i Norge må vi følge særlig med på energisektoren. Vi forsyner jo store deler av Europa med gass som er viktig for mange lands energiforsyning.

Hun får et alvorlig blikk.

– Men sabotasje kan utføres på andre måter enn fysisk. Å skape frykt og uro, og svekke nordmenns tillit til myndighetene, er også en type sabotasje. Hvis konsekvensen av å støtte Ukraina er at vi i Norge må leve med trusler om aksjoner, har sabotørene oppnådd mye.

– Hva må vi være forberedt på da?

– Som sivilsamfunn kan vi bli testet i vår evne til å håndtere ulike trusselscenarier. Det gjelder sabotasje mot ulike typer virksomheter, cyberoperasjoner som kan ødelegge verdifulle data og påvirkningsoperasjoner som vil skremme eller skape usikkerhet.

Haugland presiserer til slutt:

– Vi kan ha verdens beste forsvar, men det hjelper oss ikke mot de scenariene. For å forsvare vår selvstendighet og sikkerhet, må vi som sivilsamfunn være på vakt mot trusler av ulike slag. Da betyr det også enormt mye hva vi gjør som privatpersoner og bedriftsledere.

Vår sikkerhet og selvstendighet blir trolig utfordret gjennom sabotasje­ operasjoner eller cyberangrep som kan lamme viktige samfunnsfunksjoner.