Norge må prioritere beredskap høyere. Det er et klart budskap i denne utgaven av Spekter- magasinet, og var også et tydelig signal i regjeringens perspektivmelding som kom tidligere i høst. Totalberedskapskommisjonen, som leverte sin rapport for litt over ett år siden, pekte på det samme. Når beredskap skal prioriteres opp, vil det gi konsekvenser, både for det norske samfunnet som helhet, og ikke minst for mange av Spekters medlemsvirksomheter, og dermed for hvordan lederskapet kan utøves.

Det vil også gi konsekvenser for hvordan vi fordeler arbeidskraften vår de neste årene. Knappheten på arbeidskraft gir en ekstra utfordring i beredskapsarbeidet, enten det dreier seg om landets evne til å forsvare seg selv, når det gjelder å være forberedt på ekstremvær, eller forutse andre trusler, som pandemier, store svingninger i økonomien eller avanserte cyberangrep på digital infrastruktur.  

Nå maner våre politiske ledere, Forsvarssjefen, politiet og andre myndigheter til at ingen bør være naive overfor den nye beredskaps- og forsvarssituasjonen, men ta flere forholdsregler i det daglige. Økt beredskap, enten det er overfor fremmede makter, klimaendringer eller andre utviklingstrekk, fører stadig oftere til at arbeidsprosesser må omlegges og økonomiske midler omdisponeres. I dette Spekter-magasinet møter du ledere som står i disse lederutfordringene hver dag, og som deler sine vurderinger og erfaringer. 

Politikertilliten synker markant

Samlet sett vil både det økonomiske og det politiske handlingsrommet bli trangere i tiden som kommer. Derfor går vi nå inn i et tiår hvor også Norge må prioritere. Frem til nå har det å prioritere stort sett handlet om å bevilge mer penger. I tiden som kommer vil det å prioritere bety at noe annet må prioriteres ned. Det er en ny øvelse for mange.

Likevel bør ikke dette komme overraskende på noen. Helt siden den første perspektivmeldingen i 2006, har vi fått høre at det går mot trangere tider. De demografiske endringene har ligget i horisonten i snart en generasjon. En befolkningsundersøkelse Opinion nylig gjennomførte for Spekter, viser at ni av ti mener politikerne har et hovedansvar for å løse de store samfunnsutfordringene i Norge. Samtidig svarer bare én av fire at de har tillit til at våre folkevalgte kan løse disse utfordringene, og politikertilliten synker markant. I fjor svarte over halvparten at de hadde slik tillit.

Jeg har tidligere sagt at jeg tror våre folkevalgte kan stå overfor en tillitskrise om de ikke tar disse utfordringene på alvor. Foreløpig ser politikerne dessverre ut til å møte dette ved å dykke ned i detaljene, og ved å bli til dels svært operative.

Det er bekymringsfullt dersom tillit, delegering, autonomi og likeverd i den norske ledelses­modellen settes under press fordi vi står overfor et annet sikkerhets- og risikobilde.

Detaljerte politiske føringer gjør målene vanskeligere å nå

De fleste av Spekters medlemmer utfører viktige samfunnsoppdrag. Mange av dem er helt sentrale institusjoner i det norske samfunnet, og flere av medlemsvirksomhetene våre har klart definerte roller i den norske beredskapen.

Det er med andre ord ikke så underlig at politikerne engasjerer seg i hvordan virksomhetene utfører oppdraget sitt. Problemet er bare at for detaljerte politiske føringer på hvordan virksomhetene skal løse oppdraget sitt, kan gjøre det vanskeligere å nå målene virksomhetene skal jobbe mot.

I jernbanepolitikken klager politikerne over at punktligheten er for lav, samtidig som jernbanen har vært sulteforet på vedlikehold og detaljstyres av de samme politikerne til å beholde små stasjoner og opprettholde urealistiske togtabeller. I helsepolitikken har vi sett eksempler på at stortingsflertallet vedtar å gjenåpne en fødeavdeling som er umulig å bemanne, eller stopper en omstillingsprosess som er helt nødvendig for å kunne drive bærekraftig.

Tilliten utfordres på to fronter

Én ting er at dette ikke er klok forvaltning av verken økonomiske eller menneskelige ressurser. Et minst like stort problem er det at dette undergraver lederlegitimitet i de virksomhetene som er satt til å utføre disse viktige samfunnsoppdragene. Politisk detaljstyring fører nemlig ikke bare til at mikromål løftes opp og prioriteres foran de store målene man egentlig skal nå. Det fører også til et rapporteringsregime i virksomhetene som både stjeler tid og fjerner fokus fra viktigere oppgaver.

Den norske ledelsesmodellen er basert på tillit, delegering og høy grad av likeverd mellom ledere og medarbeidere. Det bekrefter den siste lederforskningen. Det er lov å prøve og feile, og vi tar hensyn til at medarbeiderne har et liv også utenom arbeidsplassen. Det har bidratt til at Norge har høy omstillingstakt, høy produktivitet og et arbeidsliv med høy trivsel. Modellen har gjennom flere tiår vært et utstillingsvindu for tillitsbasert ledelse.

Nå utfordres denne tilliten, både gjennom detaljstyring og rapporteringskrav fra myndighetene, og fordi vi samtidig er på vei inn i et samfunn der vi ikke lenger kan tillate oss å ta for høy risiko. Kan det lede til at ledere ikke lenger kan lede like tillitsbasert som før?

Om noen år vil det bli skrevet lærebøker om hvordan ledere - både i politikken og i virksomhetene - håndterte den tiden vi går inn i nå. Jeg håper denne utgaven av Spektermagasinet vil bidra til refleksjon og diskusjon rundt de utfordringene Norge og den norske ledelsesmodellen står overfor.

Om noen år vil det bli skrevet  lærebøker om hvordan ledere – både i politikken og i virksom­hetene – håndterte den tiden vi går inn i nå.