– Krig er krig. Det er noe av det mest risikofylte du kan bedrive, for det gir så fryktelig mange ringvirkninger og usikkerhetsfaktorer.

Odin Johannessen vet hva han snakker om. Etter 38 i Forsvaret, inkludert lange perioder på Balkan på 1990-tallet og i Afghanistan på 2000-tallet, har han sett hva krig fører til.

– Den tyske teoretikeren Carl von Clausewitz snakket ofte om «krigens tåke». Den tåken finnes på slagmarken og i folks bevissthet. Den skaper en usikkerhet om motstanderens evne og hensikt, sier han.

– Hvordan slår dette ut for norske bedrifter i dag?

– Sabotasje- og spionasjetrusselen mot næringslivet har økt fordi russerne ikke lenger kan kjøpe teknologi, varer og tjenester av Vesten. I stedet ser Russland to muligheter: Å skaffe seg teknologien gjennom spionasje og oppkjøp via mellomledd, eller å ødelegge vår evne til å understøtte den ukrainske forsvarskampen.

Han viser til to sabotasjeaksjoner mot ammunisjonsfabrikker i Vesten det siste året: Én i Berlin og én i Storbritannia.

– Bør vi frykte sabotasjeaksjoner i Norge?

– Vi kan ikke utelukke det. Vi vet at det er interesse for norsk teknologi og norske komponenter fra russisk hold, og at etterretningsaktiviteten fra Russland har økt. Det kan være en type rekognosering som er et forstadium til sabotasjeaksjoner.

– Hva med kinesisk etterretning?

– Kina har endret seg betydelig de siste årene, og arbeider nå systematisk for å svekke den USA-ledede verdensorden. De bruker alle midler og har mål om å bli verdensledende økonomisk, industrielt og militært. Da trenger de kunnskap, eierskap og teknologi. Norske selskaper, eiendommer og kompetansemiljøer som kan bidra til å nå denne målsettingen, er relevante mål. Og risikoen er reell.

Siden 1977 har Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) rådgitt næringslivet om hvilke farer som kan true bedriftene og vårt land. Det kan handle om cyberkriminalitet, etterretning, industrispionasje eller en kombinasjon av alle. NSRs oppgave er å bidra til at næringslivet er rustet til å vurdere risikoen og kunne motstå sikkerhetstruslene.

Kanskje har oppgaven aldri vært mer viktig. For ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har truslene mot næringslivet blitt betydelig større siden 22. februar 2022, dagen da Russland invaderte Ukraina.

– Trolig var Russland i gang med krigsforberedelsene lenge før det. Med en gang OL-ilden ble slukket i Sotsji i 2014, tente Russlands president bålet i Ukraina. Da inntok Vladimir Putin Krim-halvøya, og siden deler av regionene Donetsk og Luhansk, sier han.

Han er tidligere Sjef Hæren med generalmajors grad, den tredje høyeste i Forsvaret. Vesten må stå samlet, og det første en næringslivsleder må vite er hvilke restriksjoner og sanksjoner bedriften må forholde seg til, sier han.

– Det gjelder norske virksomheter like mye som forsvarsindustrien. De er nødt til å sjekke om det de lager faktisk står på listen over det som både har en sivil og militær anvendelse – og om det dermed rammes av FNs sanksjoner eller restriksjoner. Dessuten er de nødt til å sjekke ut hvem som er den egentlige kunden.

– Det kan være ukjente ledd i kjeden?

– Ja, det kan være fryktelig vanskelig å vite hvem som er siste mottaker. Det er varer som selges mellom hovedsteder eller adresser i Vest-Europa, men plutselig ender opp i Russland eller i Kina – et annet land som er omfattet av sanksjoner. Rådet er: Hvis du er i tvil, så er du ikke i tvil. Da må du søke råd og hjelp.

– Hvilke råd gir dere da?

– Da veileder vi så godt vi kan, med hjelp av de som kan mye om den aktuelle sektoren. Dette kan jo gjelde bedrifter som tror at de produserer noe helt uskyldig. Men selv om du produserer noe for sivilt bruk, kan det likevel være nyttig for Russlands våpenindustri. Det er ikke lett å vite hva som kan brukes i bomber og annet krigsmateriell.

– Har ikke næringslivsledere nok med å sørge for lønnsomhet og de ansattes ve og vel?

– Lederne må ha evne til å orientere seg i hele landskapet – ikke bare den delen som omfatter den daglige driften. Lederne må se seg selv i en større helhet og tenke samfunnssikkerhet. Og i møtet med trusler må du ha god kunnskap om organisasjonens egne verdier. Da er det enklere å identifisere hva som kan true de verdiene.

– Hvor utsatt for trusler er sektorer som kultur, samferdsel og helse?

– Dette er jo grunnleggende nasjonale funksjoner, og vi har sett i Ukraina at sykehus ikke lenger er unntatt som bombemål. Veier og jernbane er alltid viktige, både i dagliglivet og når farer truer. Men det er lett å tenke at kultur ikke er like viktig i krisetid. Det er jeg uenig i. Kulturen bidrar til å definere hvem vi er, og hva vi står for. Den er i hele sin bredde et levende uttrykk for våre verdier. I urolige tider er det nettopp i kulturen at vi finner inspirasjon til å tåle motgang.

– Finnes det gode nok beredskapsplaner hos virksomhetene i disse sektorene?

– Nei, beredskapsplanene er ikke gode nok. Det påligger både statlige og private virksomheter å få mest mulig for pengene, og beredskap og sikkerhet påfører bunnlinjen en belastning i form av ekstra kostnader. Dagens trusselbilde handler om mer enn fare for krig, sabotasje og cyberangrep, det er også ekstremvær som vind, regn, snø, tørke, varme eller kulde. Dette håndterer vi ikke godt nok av flere grunner.

Han rynker pannen.

– Vi bruker mye tid på krig og konflikt, men det som vil kreve hele menneskehetens kompetanse og samarbeidsevne, er klimaproblemene. Klimaendringene vil gi større konsekvenser enn krigen, men det er likevel krig og stormaktrivalisering som opptar flest ressurser.

– Hvordan bygger en virksomhet god nok beredskap?

– Beredskap innebærer å bygge en robusthet som gjør at systemet tåler det ekstreme, eller har evne til å gjenopprette normal drift etter kort tids avbrudd. Det handler om å legge planer for alternativer, eller ha kritiske deler og kompetanse raskt tilgjengelig hvis nødvendig. Alle sektorer må få bedre beredskapsplaner så vi ikke opplever stadige bortfall, forsinkelser og kanselleringer, som vi for eksempel ser i jernbanesektoren. Det går på tilliten løs, men er spesielt alvorlig når vi snakker om grunnleggende nasjonale funksjoner.

Beredskapen i næringslivet henger sammen med vår evne til å forsvare oss som land, mener han.

– Betingelsene for at NATO vil støtte oss i krise eller krig, ligger i vår evne til å holde grunnleggende nasjonale funksjoner virksomme. Hvis alt i næringslivet dreier seg om lønnsomhet, modernitet og kundeopplevelser, og vi ignorerer kravene til sikkerhet mot dagens trusler, kan kostnaden for samfunnet bli enda høyere.

Beredskapen i næringslivet henger sammen med vår evne til å forsvare oss som land.

Som samfunn har vi høstet nyttige erfaringer, forteller Johannessen. Koronapandemien avslørte at beredskapen var svak både i norske virksomheter og i det offentlige. Derfor ble Johannessen overrasket da han leste svarene i beredskapsundersøkelsen som NSR sendte ut etter den første koronabølgen.

– Veldig mange virksomheter svarte at de ikke hadde en beredskapsplan før koronaen brøt ut – det var kanskje ikke så overraskende. Men da vi spurte om beredskapen var styrket etter pandemien, svarte mange virksomheter at de fremdeles ikke hadde beredskapsplaner.

– Pandemien har ikke ført til en endring i norske bedrifters beredskap?

– Nei, svært lite har skjedd. Holdningen er at staten ordner opp – og det er skummelt. Hvis en daglig leder ikke ser nødvendigheten av god beredskap, må styret sørge for at bedriften får det.

– Det må en realitetsorientering inn i flere bedrifter?

– Absolutt. Men det er viktig å si at en beredskapsplan ikke må dekke alle farer og gjøre oss til et full-polstret samfunn. Men undersøkelsen viste at flere bedrifter ikke hadde styrket sin evne til å håndtere uønskede hendelser.

– Kan norsk næringsliv og sivilsamfunn bidra til å styrke det norske totalforsvaret?

– Ja, Forsvaret klarer seg ikke uten næringslivet og sivilsamfunnet, det ser vi også i Ukraina. Hovedgrunnen er at den norske staten ikke lenger styrer alle tjenestene. Jernbane, teletjenester og veier er bare noe av det som er blitt egne foretak. Derfor må næringslivet understøtte samfunnssikkerheten.

– På hvilken måte?

– Blir det krig i Norge, er ikke det lureste å sende alle med gevær ut i skogen. Vi må også ha folk som kan håndtere gravemaskiner, bygge nye elektrisitetslinjer, kjøre tog og lastebiler, reparere veier, havner og flyplasser. Vi må ha folk som kan produsere og distribuere mat, holde kommunikasjonssystemene i drift og drive sykehusene. Og alt må gjøres samtidig. Denne kompetanseplanen må vi ta tak i, så vi vet hvem som skal gjøre hva.

Han ser i notatene på bordet.

 – Hva er den største skrekken? Et enormt dataangrep eller et terroranslag?

– En kombinasjon av flere angrep som kan slå ut samfunnet fullstendig. Det ville vært det verste. Men de truslene kan du ha planer og beredskap for. Det som er vanskeligere å forberede seg på, er truslene mot selve demokratiet.

– Falske nyheter og roboter som sprer desinformasjon. Ansiktsløse agitatorer som oppfordrer til konfrontasjon mellom grupper i et samfunn.

Han ser mot høstregnet utenfor vinduet.

– Det er kanskje det jeg er mest bekymret for.

Dagens trusselbilde handler om mer enn fare for krig, sabotasje og cyberangrep, det er også ekstremvær som vind, regn, snø, tørke, varme eller kulde. Dette håndterer vi ikke godt nok av flere grunner.