– Hvis vi skal være ærlige, så liker egentlig ingen innovasjon.

Camilla Tepfers sitter i et møterom med utsikt til Stortingsgata. Fremtidsforskeren og partneren i analyse- og rådgivningsselskapet inFuture snakker om behovet for endringskraft i Norge de neste årene.

– Vi hevder at vi liker innovasjon, og påstår at vi gjør det. Men …

Hun tar sats.

– Og dette er det forsket på: Wharton Business School har gjort en snedig studie for å se hva folk ubevisst assosierer med kreativitet og endringer. Og da er svarene «gift», «oppkast» og «smerte». Det er rett og slett det verste folk vet. Men hvorfor er det sånn?

– Ja?

– Det er rett og slett fordi det utløser usikkerhet. Vi liker ikke endringer og det er dypt menneskelig. Det bør man være klar over når vi snakker om innovasjonskraft.

Hvor går vi herfra? I år etter år, i perspektivmelding etter perspektivmelding, har vi fått høre at Norge må gjennomføre store endringer i en rekke sektorer for å klare omstillingen til fornybarsamfunnet og en tid uten enorme petroleumsinntekter. Samtidig eldes befolkningen, andelen av folk i arbeidsfør alder reduseres og kompetansemangelen fortsetter i en rekke yrker.  

– Dette er ikke lenger noe som skjer langt fram i tid, vi er der nå. Og det som er krevende, er at flere tunge trender slår inn samtidig, sier Tepfers.

På oppdrag fra Spekter, har Tepfers og inFuture utarbeidet fremtidsstudien «Versusrapporten – tiåret hvor også Norge må prioritere». Allerede i forordet er tonen satt: «Det kan bli starten på en tid hvor vi blir et vanlig, velstående land, hvor også vi må gjøre tøffe prioriteringer».

– For det første: Grønn omstilling. Den har vi visst om lenge, men nå nærmer det seg 2030 da vi har lovet å kutte 55 prosent av klimautslippene. Og vi ligger langt bak. For det andre: Fredstiden er definitivt over og vi kan ikke lenger overføre penger fra «harde» til «myke» poster på statsbudsjettene. Vi må investere i beredskap, og ikke bare i forsvar og humanitær sikkerhet, men i forsyningssikkerhet. Det er nytt og vil koste mye.  

– Og den tredje tunge trenden som slår inn?

– Vi er i starten på en ny, stor digitaliseringsbølge. Internettbølgen på 1990-tallet endret hvordan vi jobbet og fortsatte på 2000-tallet, men den bølgen vi er inne i nå, med kunstig intelligens i spissen, blir enda kraftigere. Når alle disse trendene skjer samtidig, betyr det at vi i Norge må prioritere hardt.

– Har vi ikke sagt at det må prioriteres i mange år?

– Jo, men prioritering i Norge har betydd å bruke mer penger – det går ikke lenger. Nå må vi prioritere i ordets rette forstand og si at noe er viktigere enn noe annet. Alt kan ikke løses med penger heller, for vi mangler folk også.

Vi flytte e efolk fra der vi tjener penger, til der vi bruker penger. Uten å vite om folk har den rette ekompetansen.

Dilemma, dilemma, dilemma. Fremtidsstudien peker på flere vanskelige veivalg for Norge det kommende tiåret: Overgangen til fornybar kraft vil koste penger – og trolig også areal. Så hvor mye skal vi bygge ut av vind og sol? Med utfasingen av olje og gass vil vi få mindre inntekter til å finansiere velferdsstaten, men samtidig har Norge et ansvar for å bidra til energisikkerheten i Europa med sin olje og gass.

– I sum flytter du mye av det som skaper skatteinntekter over på det som skaper kostnader på statsbudsjettet. Det er et stort og vanskelig dilemma. Framover må trolig også Europa ta større ansvar for egen sikkerhet og bruke mye mer penger på forsvar. USA bruker dobbelt så mye som resten av NATO, men hvis USA heller vil konsentrere seg om kinesisk trussel og mindre om trusselen i våre områder, blir det en økt kostnad for oss.

– Det skal allerede brukes 600 milliarder mer til Forsvaret de neste 12 årene?

– Ja, den pilen går rett opp. Og det gir oss et nytt dilemma: Har vi da lenger råd til å bevilge like mye penger til skole, kultur, helse og omsorg, som også er viktige samfunnsområder?

Uten å se i notatene triller tallene ut:

– Forsvaret alene skal ha 14 000 flere årsverk fram mot 2042. Helsesektoren trenger 150 000 flere folk og grønn industri omtrent 65 000 flere. Fram mot 2060 skal vi fjerne 150 000 årsverk i petroleumssektoren, den klart mest lønnsomme sektoren i Norge, og overføre minst like mange til helse og omsorg, en sektor som er en ren utgiftspost sett fra statsbudsjettets side.  

– Regnestykket går ikke opp?

– Nei, det sier seg selv. Vi flytter folk fra der vi tjener penger, til der vi bruker penger. Og det uten at vi vet om folk har den rette kompetansen. Du kan ikke bare ta en ingeniør og si «ta-ta, nå er du sykepleier». Det tar tid og forutsetter godt samarbeid, og antagelig at vi fordeler rollene annerledes.

– Ja?

– Når antall i arbeidsfør alder først stagnerer og så går ned, trenger vi at flest mulig av dem er tilgjengelige i arbeidsstyrken. Her har vi tradisjonelt sett vært ett av de beste landene i OECD, men siden slutten av 1990-tallet har vi falt tilbake – og nå er vi kraftig forbigått av Sverige, og også av Danmark og Finland. Plutselig er vi det landet i Norden med lavest andel i arbeidsstyrken. Livslang læring blir viktig, slik at befolkningens kompetanseprofil best mulig matcher de endrede behovene. Norge har positiv utvikling i livslang læring, men ligger fortsatt et godt stykke etter Sverige og Finland.

– Har vi tatt innover oss denne nye virkelighetsforståelsen?

– Jeg vil si «nesten ikke i det helt tatt». Vi snakker om det, men vi tar ikke de veivalgene nå for å komme virkeligheten i møte. Vi har hatt en syv ganger så høy vekst i offentlige utgifter sammenliknet med de andre nordiske landene i årene fra 2013 til 2023, målt som prosent av bruttonasjonalprodukt. I de samme årene har vi fått flere perspektivmeldinger som forteller tydelig at vi må omstille oss og bli mer effektive.

Hun puster ut.

– Og vi har svart med å pøse på med flere utgifter.

Omstillingen fram mot 2030 krever vilje og evne til å prioritere, forteller Tepfers, men også noe mer. I «Versusrapporten» som inFuture leverte i november 2023, står det: «Omstillingsvilje forutsetter at vi deler det samme virkelighetsbildet».

– Hvis problemet ikke er forstått, så er det løsningen som blir problemet. Det er tydelig nå. Vi har hatt 20 år med perspektivmeldinger som er blitt ignorert. Det gjør alt bare vanskeligere og vanskeligere. Og skal vi få til brede politiske forlik, som må til, kan ikke hver regjering reversere den forrige regjeringens politikk.

– Hva betyr det konkret?

– At politikken må forbedres, med langsiktige hensyn på tvers av politiske primærstadpunkter. Vi trenger å forenes om de store valgene, selv om det kan smerte velgere og gjøre det vanskelig for et parti på kort sikt.

– Det ville vært nye koster i politikken?

– Vi klarte det med satsingen på Forsvaret. Men det er unntaket. Vi må forstå at ikke alt kan fortsette som før, uten å prioritere, uten å innse at det ikke blir penger til alt. Da er det helt vesentlig at vi har det samme virkelighetsbildet. Det meste begynner der.