– VI ser situasjoner i Europa nå der politikken griper inn i kulturlivet på en negativ måte.

Lars Petter Hagen rynker pannen.

– I Slovakia ble direktøren for nasjonalteatret avsatt av politiske grunner. Og i Ungarn har statsminister Viktor Orban systematisk tatt kontroll over kulturinstitusjoner og media for å fremme sitt politiske budskap. Den type kontroll har vi sett autoritære regimer drive med før.

Han lener seg over bordet.

– Når myndigheter begynner å sensurere kunsten … Det er et sykdomstegn for et samfunn.

Det frie rommet. Er kultur viktig når vi snakker om beredskap? Eller er den underordnet forsvar, helse, klima og sikkerhet? Hagen, som har viet sitt liv i kunstens tjeneste som komponist, kunstnerisk leder og nå, direktør for Festspillene i Bergen, er ikke i tvil.

– Kultur har aldri vært viktigere. Det skulle jeg ønske at flere politikere innså. Publikum gjør det, for de strømmer til som aldri før, men når vi følger utviklingen i andre land, ser vi hvor viktig det er å hegne om den frie kunstens demokratiserende funksjon.

– Hvordan sikrer vi den friheten i dag?

– Ved å insistere på at kunsten er viktig i seg selv, og ved å beskytte de frittstående institusjonene. Det handler om de stedene der kunstneriske ytringer kan eksistere uavhengig av politiske agendaer og kommersielle interesser. Noe av det viktigste som kunsten kan være i samfunnet, er denne korrigerende annerledesheten.

– Ja?

– Vi kan ikke bare gjemme vekk de destruktive kreftene i mennesket. Forbudte følelser og ideer kan få utløp i en kunstnerisk innramming, og på den måten bidra til en offentlighet med færre tabuer og større åpenhet. Kunsten blir en ventil i samfunnet, og en måte å forsøke å forstå oss selv på som mennesker.

– Ser du noen farer som truer kunstens og kulturens uavhengighet?  

– Definitivt!

– I Norge også?

– I det minste noen tendenser. Også her hjemme preges den offentlige samtalen av en kamp om sannheten, der opportunister både på høyre- og venstresiden kjemper om å definere verden i sitt bilde. Og der motstemmene blir rakket ned på eller kansellert. De kreftene er en trussel mot den frie kunsten.

– Selv om kunsten i utgangspunktet er upolitisk?

– Det sies at all god kunst er politisk, men at ikke all politisk kunst er god. Et kunstverk vil alltid, på en eller annen måte, ha en form for politisk funksjon, enten kunstneren ønsker det eller ikke. Kunsten henger så nøye sammen med hvem vi er, med vår identitet, og hvordan vi forstår verden rundt oss. Maktstrukturer er et viktig element i denne forståelsen.

Det viktigste man kan gjøre for kulturen som beredskap i øyeblikket er å lovfeste prinsippet om armlengdes avstand.

Festspillene i Bergen har siden 1953 vært en internasjonal møteplass for kreative krefter og mennesker av alle slag. Klassisk musikk og scenekunst har skapt både jubel og ettertanke for publikum. Men Festspillene er ikke uberørt av verdenssituasjonen, forteller Hagen.

– Den mest konkrete konsekvensen for oss er at samarbeidet med russiske artister er avsluttet. Selv om et enkeltmenneske ikke automatisk kan stilles til ansvar for sine myndigheters handlinger, inviterer vi ikke lenger russiske artister som formelt er knyttet til myndighetene.

På pianoet i stua ser vi spellemannsprisen som Hagen vant i 2013.

– Så har krigen i Ukraina også gjort at vi har oppdaget glimrende ukrainske kunstnere, for eksempel komponister, som tidligere gikk under radaren.

Hagen tiltrådte som direktør i 2022, og har en klar tanke om hva han vil oppnå med Festspillene.

– Vi vil skape minner og bevege verden. Festspillene skal være engasjerende og føles nødvendig, med et program som blir en naturlig del av den offentlige samtalen.

– Vil du provosere? Spille på konfliktfylte temaer?

– Ikke for provokasjonens egen skyld. Men kunst kan handle om å overskride grenser. Det kan til og med være viktig å gjøre det.

– Savner du noe fra dagens utøvende kunstnere?

Han tenker seg om.

– Det har kanskje vært en konservativ dreining på kulturfeltet de siste årene. En slags nøkternhet og avventende holdning som vi ikke så for fem år siden. Jeg vil ikke gå så langt som å si at ytringsrommet er innskrenket, men flere ser ut til å tenke seg nøye om før de sier noe. Kanskje er det litt mindre galskap og spontanitet. Ytringer er gjennomsjekkede og uangripelige, som gjør den offentlige samtalen mer ferdigtygd og regissert.

– Er du redd for at kulturøkonomien rammes når tyngdekraften i politikken går mot forsvar, helse og sikkerhet?

– Ja, og den bekymringen tror jeg alle kulturledere deler. Signalene fra politisk hold er at bevilgningene til kultur blir mindre, både lokalt og statlig. I tillegg påvirkes Festspillene av en svak krone, for vi har mange kostnader i euro, pund og dollar. Og sponsormarkedet er mer krevende, fordi flere bedrifter sliter med lønnsomheten.

Han ser ut mot høstregnet.

– I øyeblikket selger vi bra med billetter. Men dersom nedturen i kulturøkonomien fortsetter, risikerer vi å få et større klasseskille der kun de med god råd bruker kulturtilbudet.

I Festspillene har de allerede tatt noen grep. Med hjelp fra private støttespillere, inviteres publikum til gratisarrangementer med håp om å rekruttere nye kulturelskere.

– Vi må huske det regissør Erik Ulfsby sa i en debatt med kulturministeren: «Kultur er beredskap».

– Du er enig?

– Winston Churchill blir ofte sitert når dette diskuteres: «Hva skal vi kjempe for uten kulturen?» Hvis kulturen skal påføres bestemte politiske funksjoner, som det er tendenser til, vil det redusere kulturens mulighet til å være en del av samfunnets beredskap. Det viktigste man kan gjøre for kulturen som beredskap i øyeblikket er å lovfeste prinsippet om armlengdes avstand. Det betyr selvsagt ikke at kunsten ikke kan gi positive konsekvenser for samfunnet – tvert imot.

– Har du et konkret eksempel?

– Vi vet at mange eldre er ensomme, men de bruker orkesterkonserter og teaterforestillinger som møteplasser og opplever et fantastisk fellesskap. Det er ingen tvil om at konsertene motvirker ensomheten. Men: Orkestrene kan ikke programmeres med mål om å motvirke ensomhet, da roter man det til.

Noe av det viktigste som kunsten kan være i samfunnet, er denne korrigerende annerledesheten.

En bunke med orkestermanus er stablet på bordet foran ham. Hagen har stilt seg positiv til kunst skapt av kunstig intelligens (KI), der andre frykter at den kan radere ut kunstnere.

– KI vil gjennomsyre samfunnet vårt i årene framover, og ja: Vi må være oppmerksomme på de potensielt negative sidene. Men samtidig være åpne for de enorme mulighetene KI kan gi. Gjennom teknologi kan vi åpne dører til helt nye kunstneriske verdener, for eksempel musikk som vi ikke er i stand til å forestille oss i øyeblikket! Vi kan ikke bli så engstelige at vi ikke også ser den dimensjonen av KI.

Han sammenlikner KI med da de digitale synthesizerne ble allemannseie på 1980-tallet og mange mente at profesjonelle orkestermusikere bare kunne si opp jobbene sine.

– Det viste seg ikke å stemme. Vi trenger orkestre, selv i dag med KI og smartere datamaskiner.

– Heis- og kjøpesentermusikken blir vel bedre med KI?

– Ja, jeg håper det. Men det ble også sagt at Deep Blue, den computergenererte sjakkspilleren, aldri kunne slå verdens beste sjakkspiller. For i sjakk må du ha den menneskelige X-faktoren. Men maskinen vant, Deep Blue slo til slutt Garry Kasparov.

– Hva forteller det deg?

Et analytisk blikk strammer seg.

– At endring er konstant. Og derfor må vi alltid lete etter mulighetene.