– Det er to forskjellige fortellinger om norsk økonomi. Og begge er riktige.

Hilde C. Bjørnland sitter i foajeen på Handelshøyskolen BI i Nydalen. Bak henne vrimler studenter ut av forelesningssalene.

– Én: Sammenliknet med andre råvarerike land, har vi lyktes godt. Vi har spart masse penger i oljefondet, utviklet gode velferdstjenester, og en lønnsom og teknologisk kompetent leverandørindustri som har gitt store ringvirkninger til næringslivet. Det er fortellingen om en kjempesuksess. Samtidig har du et annet narrativ.

– Ja?

– Norge ligger i verdenstoppen i offentlig pengebruk som andel av bruttonasjonalprodukt (BNP). Offentlig forvaltnings samlede utgifter utgjør nå 62 prosent av BNP for fastlands-Norge, sammenlignet med litt over 40 prosent i OECD. Samtidig har vi flere sykdomstegn som økende andel syke og uføre, svakere skoleresultater, lavere produktivitetsvekst og svakere krone. Så mener mange politikere at løsningen er å bruke enda mer oljepenger.

Hun sukker.  

– Det mener jeg blir feil.

Noe er råttent i den norske økonomien. Stadig flere økonomer og samfunnsvitere er bekymret for hva den galopperende offentlige pengebruken vil medføre av dilemmaer de neste årene. Kan vi fortsette å satse like mye på kultur og samferdsel, når forsvar og helse vil kreve store overføringer? Økt oljepengebruk i nedgangstider er ikke møtt med tilsvarende kutt i oppgangstider – og nå er vi i ferd med å male oss inn i et hjørne, mener Bjørnland.  

– Lenge klarte vi å fortsette med suksesshistorien: Fordi vi sparte opp et oljefond for fremtidige generasjoner, og kun brukte oljepenger innenfor handlingsregelen om maksimalt å bruke 3 prosent av fondets verdi, unngikk vi de problemene som oljerike land typisk får, med en svekket konkurransekraft, sier Bjørnland.

Hun fortsetter raskt til den andre siden av virkeligheten.  

– Men nå er det en fare for at norsk økonomi får en mutert «hollandsk syke». Hollandsk syke handler jo om at du først blir rik på olje og gass, så bruker staten pengene som fulle sjømenn, som man sier. Så får du økte lønninger og priser, en sterkere valuta og en konkurranseutsatt sektor som forsvinner.

– Det har vi ikke sett i Norge ennå?

– Nei, fordi konkurranseutsatt sektor med leverandørindustrien i spissen har vært så produktiv, og selvfølgelig fordi vi har spart mye i oljefondet. Det har delvis skjermet økonomien. Men det er minst tre tendenser som tyder på at vi nærmer oss en mutert variant av hollandsk syke. Én: Vi får ikke like mye igjen for pengene vi bruker. Oljepengene har blitt spredt ut på alt, uten tydelige prioriteringer. Vi bruker nå mer enn de andre nordiske landene på helse, sykepenger, uføretrygd, investeringer og subsidier, som andel av BNP. Samtidig påpeker flere, som OECD, at kvaliteten ikke er tilsvarende, for eksempel på infrastruktur som veier og bygg.

Den andre tendensen handler om utenforskapet, sier hun.

– Vi har en økende andel syke og uføre i samfunnet. Er du ufør, har du falt helt ut av arbeidsmarkedet. Særlig bekymringsfullt er det at uføreandelen blant de under 30 år vokser. Vi har altså et rekordstort helsebudsjett, samtidig er andel syke og uføre blant de høyeste i OECD. Vi har også fallende skoleresultater, ifølge PISA-undersøkelsene. Det passer dårlig når vi skal omstille økonomien og utdanne unge til fremtidsrettede næringer. Og så er det en tredje ting som bekymrer meg.

Hun trekker pusten.

– Det er den avtagende produktivitetsveksten. Når vi bruker masse penger, og resultatene ikke følger etter, er det fordi vi ikke har fokus på samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Vi investerer ikke der det monner. Produktivitetsveksten har faktisk vært avtagende de siste 10-15 årene – og i større grad enn i andre land.

– Hva er løsningen?

– Ja, da kommer vi til den. Løsningen er i hvert fall ikke å bruke mer oljepenger. Svaret på det meste i Norge de siste årene har ofte vært å bruke mer penger. «Det kommer en pakke», sier politikerne. Det hørte vi under finanskrisen, oljenedturen og pandemien. Men det er ikke nødvendigvis det næringslivet og norsk økonomi, og til syvende og sist Ola og Kari Nordmann, trenger.

Før fremleggelsen av statsbudsjettet i høst, hørte vi det igjen. LO tok til orde for å bruke mer oljepenger i en «ungdomspakke» for å få flere unge inn i jobb og utdanning.

– Det vi trenger er at politikerne prioriterer innenfor stramme rammer. Og tilpasse oljepengebruken til konjunkturene. Det betyr å bruke mer i nedgangstider og mindre i oppgangstider. I stedet er oljepengebruken blitt løftet til et nytt og vedvarende høyt nivå etter hver krise.

Foran seg har hun et åtte-siders notat med figurer og tall som understøtter argumentene.

– Vi bør også ha mer fokus på hva vi bruker oljepenger på. Norge har et relativt høyt skattenivå, og lite av oljepengene brukes til å redusere det samlede skattetrykket. Inntektsskatten burde vært kraftig redusert, selskapskatten også, som skatteutvalget foreslo. Det ville bidratt til et mer produktivt næringsliv, som skaper nye arbeidsplasser og gir oss incentiver til å jobbe.

– Hva frykter du vil skje hvis dette fortsetter?

– Det bidrar i hvert fall ikke til å øke produktiviteten. Og vi tvinges inn i enda hardere prioriteringer og kutt de neste årene, særlig når eldrebølgen slår inn for fullt. I tillegg er både rentene og inflasjonen høye – høyere enn i andre land, kronen fortsetter å svekke seg ...

Hun rynker pannen.

– Da er ikke medisinen å bruke mer penger.

– Hvorfor forstår ikke de ansvarlige politikere dette?

– Det forstår de nok, men med så store midler på bok er det vanskelig ikke å bruke dem. Politiske ledere tar en råsjanse ved å gå til valg og skulle bruke mindre penger. Eller fokusere på skattelette fremfor økt pengebruk.

– De tar kun kortsiktige hensyn?

– I for stor grad, ja. Vi trenger en realitetsforståelse og brede kompromisser, særlig om utenforskapet og sykefraværet. Norske politikere har tidligere vist evne til å samle seg om viktige saker og inngå store forlik, som enigheten om langtidsplanen for Forsvaret. Nå er det opp til politikerne å finne gode løsninger som ikke bare fører til økt oljepengebruk og spredte bevilginger.

Bjørnland har sittet i styret i Finanstilsynet, og jobbet i Norges Bank, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Statistisk sentralbyrå (SSB). I 1999 fikk hun Kongens gullmedalje for sin doktoravhandling.

– Hva bør vi gjøre med handlingsregelen?

– Handlingsregelen har etter min mening utspilt sin rolle. Framover bør vi heller holde oljepengebruken som andel av fastlandsøkonomien rimelig stabil, justert for konjunkturer. Det betyr en oljepengebruk på rundt 10-11 prosent av fastlands-BNP, som er det vi bruker nå.

Hun ser opp fra figurene.

– Men det betyr at staten egentlig har et teknisk underskudd. Staten klarer ikke å finansiere sine egne utgifter med inntektene fra skatter og avgifter, og må bruke oljepenger for å dekke underskuddet. Dette underskuddet er nå rekordstort og utgjør nesten 11 prosent av verdiskapningen i resten av økonomien. Til sammenligning utgjorde budsjettunderskuddet i Sverige under én prosent av BNP i 2023, mens EU-snittet lå på rundt 3,5 prosent. Norge gjør seg med andre ord svært sårbare. Hva om aksjemarkedet faller dramatisk og avkastningen på oljefondet blir mye lavere? Da blir det gradvis mindre penger å bruke.

Vi trenger en realitetsforståelse og brede kompromisser, særlig om utenforskapet og sykefraværet.

Lav produktivitetsvekt, svekket krone, høyere inflasjon, høy rente. Alarmklokkene ringer uten at politikerne tar tydelig grep. Det vil gradvis svekke inntjeningen i næringslivet og gjøre det dyrere for Hvermansen, sier Bjørnland.

– Hypotetisk: Hvis vi ikke hadde et oljefond, hvordan ville vi løst dette?

– Da måtte vi i større grad basert oss på at næringslivet leverte jobber, tjenester og beskatning som gjør staten i stand til å finansiere utgiftene. Jo mindre næringslivet blir, jo mer avhengig blir vi av oljefondet.

Etter at hun i sommer skrev kommentarer om den svake norske kronen, er hun blitt oppringt av bedriftsledere landet rundt som er bekymret, forteller hun.

– Den svake kronen er et tydelig tegn på at vi er blitt fattigere, og at vi har strukturelle problemer i økonomien som politikerne burde adressere. Kapitalstrømmene går andre steder enn til Norge, som også svekker kronen. Når kronen er så svak, blir det dyrt å importere varer og tjenester, og å skaffe utenlandsk arbeidskraft. Det går utover mange bedrifter.

– Når går den muterte hollandske syken over til å bli en reell hollandsk syke?

– Det er bare å fortsette som nå. Historien gjentar seg sjelden på samme måte, og det som kan skje i Norge er neppe det samme som i Nederland, der de fikk skyhøy ledighet og store underskudd. Vi har spart mye i oljefondet og er bedre rustet. Men hvis vårt næringsliv blir stadig mindre og ikke evner å skape like mange arbeidsplasser, og andelen syke og uføre vokser, kan vi få en versjon av hollandsk syke.

Hun får et alvorlig blikk.

– Den faren er helt reell.

Det er en fare for at norsk økonomi får en mutert hollandsk syke.