– Hvis det er én person som inspirerer meg, så er det Birger Eriksen.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen (55) sitter bak kontorpulten på Akershus. På veggen bak henger et stort portrett av landets øverstkommanderende, kong Harald. Inntil en annen vegg troner det norske flagget.

– Da Eriksen sto på vakt på Oscarsborg festning den 9. april 1940, var han usikker på hvem som kom og hva han skulle foreta seg, men han skal ha sagt til seg selv: «Enten blir jeg hengt, eller så blir jeg en helt».

Han smiler forsiktig.

– Han delegerte ikke problemet videre, men tok avgjørelsen i en presset situasjon. Så senket han Blücher og sørget for at kongen og regjeringen fikk tid til å unnslippe tyskerne.

På bordet foran ham ligger trykksaken «Manual i krigens folkerett».

– Det var en svært modig beslutning.

Det norske forsvaret går inn i en ny tid. Et samlet politisk Norge har bestemt at vi ikke skal gjenta feilen fra 1940 med «brukne geværer», som var tilnavnet på den antimilitaristiske førkrigspolitikken.

Nå skal alle forsvarsgrenene styrkes, med flere folk og større kapasiteter. Forsvaret skal forsterkes med 600 milliarder kroner de neste tolv årene. Til sammen skal staten bruke 1635 milliarder fram til 2036. Da vil forsvarsbudsjettet bli det dobbelte av i dag. Det er helt nødvendig, mener Kristoffersen.

– Vi må forberede oss på at alt kan skje.

Han snakker med rolig stemme og to samlede never foran seg.

– I rammen av NATO og totalforsvaret, skal vi være så sterke at ingen våger å utfordre oss. Troverdig avskrekking bidrar til å sikre fred. Hvis vi er forberedt på det verste, kan vi håpe på det beste.

– Må vi også være forberedt på en mulig invasjon av Norge?

– Russland har vist vilje til å bruke militærmakt for å flytte grenser. Da må vi være forberedt på det samme. Men det er mye annet som også kan skje. Alt fra mindre hendelser, til store og alvorlige, som en sabotasje mot en gassrørledning eller oljeplattform, eller digitale angrep overalt i Norge som vi ser hver dag.

– Hver dag?

– Ja, Norges Bank opplever det hele tiden. Og hotellkjeder og bedrifter i både offentlig og privat sektor utsettes for digitale angrep. Det er reelle angrep fra aktører som tester ut vår motstandskraft, noen ganger også statlige aktører.

– Hva er Norges styrker i beredskapen i så måte?

– Vi har et tydelig prinsipp for krisehåndtering som vi kaller «nærhet, likhet og ansvar». Etter 22. juli-terroren har vi lagt til enda et prinsipp, nemlig «samvirke». Det siste handler om evnen til å finne sammen på tvers av sektorer, offentlig og privat. Da North Stream eksploderte i Østersjøen i 2022, måtte Norge undersøke sine gassledninger til Europa – over 9000 kilometer med undervannsinfrastruktur. Da var det begrenset hva Forsvaret kunne gjøre, men i samarbeid med industrien klarte vi å løse oppdraget.

– Betyr det at Sjøforsvaret må rustes mest opp?

– Vi skal styrke Sjøforsvaret fremover, men dette handler mest om evnen til å løse ting sammen. Det bidraget som den norske handelsflåten ga de allierte under andre verdenskrig, er et godt eksempel på hvordan vi kan finne sammen. Det totalforsvarskonseptet vi har i Norge er kanskje vår største styrke.

– Langtidsplanen er et tydelig svar på en mer alvorlig sikkerhetssituasjon, og den vil gjøre oss langt bedre rustet til å kunne forsvare Norge og våre allierte. Norge tar nå kraftfulle grep for å skape en solid forsvarsevne i rammen av NATO. Grepene vil styrke Forsvarets stridsevne betraktelig innenfor alle domener, sier Kristoffersen.

Han kom selv inn i Forsvaret i 1988, da han som 19-åring begynte utdannelsen i Ingeniørvåpenets befalsskole. Siden tjenestegjorde han i Brigade Nord, før han hadde flere stillinger i Fjernoppklaringseskadronen, som er en del av Hærens Etterretningsbataljon.

Senere var han flere perioder i Afghanistan, og tjenesten han utførte der gjorde at han i 2011 ble tildelt den høyest rangerte militære utmerkelsen i Norge: Krigskorset med sverd. Senere fulgte lederstillinger i Forsvarets spesialkommando (FSK) og Forsvarets spesialstyrker. I sine 35 år i militær uniform har han sett hvordan det norske forsvaret har endret seg.

– Vi gikk fra store øvelser med allierte styrker, som NATO-øvelser i Nord-Norge, til mer spisset og perifer innsats på Balkan og i Afghanistan. Og nå, tilbake til å fokusere på egne nærområder. I disse årene glemte vi hvor viktig det er å ha et totalforsvar som tenker stort. Forsvaret var i en periode mer opptatt av å støtte sivilsamfunnet enn å gjøre sivilsamfunnet til en støttespiller ved en stor militær operasjon i Norge.

– Hvordan ser man på sivilsamfunnets bidrag til beredskapen i dag?

– VI skal igjen mobilisere sivile som har gjennomført førstegangstjenesten, men også dra nytte av hele samfunnets egne styrker. Som at Avinor drifter flyplasser som er viktig for å ta imot allierte, og det samme med Bane NOR og jernbanen, i tillegg til at havner kan ta imot folk og utstyr. I en krigssituasjon blir vi alle avhengige av hverandre, Forsvaret, sivilsamfunnet og industrien.

Han rynker pannen.

– At sivilsamfunnet må fungere i krig, er Ukraina et godt eksempel på. Da jeg var i Kyiv så jeg at skolene er åpne, at togene går presist og at mye fungerer som før. Helseberedskapen er selvsagt presset, men det er fortsatt et sivilt helsesystem. Den tanken må vi ha i Norge også: Vi har bare ett helsevesen, og det skal fungere i både hverdag og krise.  

– Forstår vi som samfunn den økende trusselen mot vårt land? Eller er vi naive?

– De lederne jeg møter i både kommuner og næringsliv forstår dette, fordi flere er blitt utsatt for cyberangrep eller avkrevd løsepenger. Det som skjer i Ukraina og i Midtøsten gir også en vekker. Men vi i Forsvaret kan bli enda tydeligere på hva truslene kan bety.

– Ja, hva kan truslene bety?

– Beredskap handler om å være forberedt, gjennom gode forsyningslagre og verdikjeder som fungerer selv om ruter er blokkert. Men like viktig er den mentale beredskapen. Noen trusler er ment for å skremme oss, skape uro og rokke ved våre verdier.

Høstsolen skinner gjennom vinduet bak.

– Flyr det en overvåkningsdrone over en oljeplattform, eller det skjer noe mot norsk infrastruktur, må vi huske at noen gjør dette for å oppnå noe. Og det de vil oppnå, er å undergrave vårt samhold. Da må vi ikke skylde på hverandre, men holde fast på vårt samhold.

– Vil Sveriges- og Finlands NATO-medlemskap styrke vår forsvarsevne?

– Ja, for det øker den militære kapasiteten i vårt område betydelig. Til sammen vil Norge, Sverige, Danmark og Finland ha rundt 250 moderne F-35-jagerfly. Det er en stor militær styrke i det. De nordiske forsvarssjefene er enige om at vi skal være så integrerte som mulig og at våre landstyrker skal kunne jobbe sømløst sammen, og det samme i lufta og digitalt.

– Gjør det oss mindre avhengig av USA?

– USA vil fortsatt være Norges viktigste allierte partner. Det er kun USA som har ressurser til å drive en troverdig avskrekking mot Russland. Men USA er selvsagt interessert i at Norden er så koordinert som mulig.

Troverdig avskrekking bidrar til å sikre fred. Hvis vi er forberedt på det verste, kan vi håpe på det beste.

Han tar oss med rundt på Akershus festning. Han peker mot plassen der den tyske overgivelsen fant sted 11. mai 1945, tre dager etter den offisielle frigjøringsdagen. Lenger opp er retterstedet der landssvikeren Vidkun Quisling ble henrettet 24. oktober 1945. Påminnelsene om verdiene Kristoffersen skal forsvare finnes rett utenfor kontordøren.

– Vi må huske det krigsveteranene har minnet oss om: At vi ikke må ta fred, frihet og demokrati for gitt. Det ser vi i dag, sier han.  

– Hvor viktig er et godt lederskap i dette?

– Lederskap handler om å løse oppdrag og ta vare på folkene. De færreste klarer noe alene, men som lag klarer man mye. Det gjelder å dyrke laget.

I boken «Jegerånden» beskriver han en lederfilosofi som søker å bygge en kultur preget av tillit og trygghet, og der man både omstiller seg, tåler konflikter og tør å gjøre feil.

– Jeg er overbevist om at folk prøver sitt beste. I diskusjonen om sykefravær og at unge har dårlige holdninger … Jeg tror ikke noe på det. Jeg har sett både i hverdagen og i skarpe situasjoner at folk vil gjøre sitt beste. Da må du stole på folk og vise dem tillit.

– Ikke ordrer og straff, som noen forbinder med militæret?

– Jeg tror på oppdragsbasert ledelse. Og der skiller faktisk det ukrainske forsvaret seg fra det russiske. Det russiske er et fryktbasert, hierarkisk og sannsynligvis veldig lydig, men ikke særlig lojalt. Det gjør nok at de feilrapporter om krigens status til president Putin, i frykt for straff.

– Men lederens rolle skal ikke undervurderes, heller ikke i det norske forsvaret?

– Når en krise inntreffer, vil alle snu seg til lederen. Da forventes det at du kommer med svar og er tydelig. Det er da jeg tenker på Birger Eriksen på Oscarsborg 9. april 1940.

Han smiler.

– Andre ganger tenker jeg på general Oleksandr Syrskyi, øverstkommanderende for det ukrainske forsvaret. Det presset jeg lever med, er ingenting sammenliknet med det han har hver eneste dag.

Når en krise inntreffer vil alle snu seg til lederen. Da forventes det atdu kommer med svar og er tydelig.