Dette er en replikk til Kjell Werner, kommentor i Dagsavisen av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter, publisert 25. april i Dagsavisen. 

Frontfaget har fått tillit og mandat fra resten av arbeidslivet til kun èn ting: Nemlig å fastsette lønnsvekstnormen. Som part i ett av de såkalte «etterfølgende oppgjørene», tar Spekter sterk avstand fra forventninger og krav om at vi andre skal måtte adoptere noe som helst annet fra frontfaget i våre tariffavtaler enn å følge opp lønnsvekstnormen.

LO-leder Kine Asper Vistnes har i år sagt at sykepengeløsningen fra frontfaget må følges opp i alle andre etterfølgende forhandlinger. Da skaper hun altså forventninger på feil premisser.

Lønnsveksten for frontfaget – altså industrioverenskomsten - har dessuten nå to år på rad endt betydelig høyere enn hva frontfagspartene selv anslo som ramme, og som vi andre fulgte opp. I fjor var anslått ramme på 4,4 prosent, men industriarbeiderne endte på 4,9 prosent. Året før var rammen anslått til 5,2 prosent, mens det endelige økonomiske resultatet ble 5,7 prosent for industriarbeiderne.

I Spekters virksomheter holdt vi oss til rammen begge disse årene. Frontfagsrammen skal virke som en norm over tid, men oppslutningen om frontfaget står i fare for å bli svekket hvis trenden med at frontfaget selv sprekker på rammen fortsetter.

Skal oppslutning om frontfagsmodellen bestå, må selvråderetten hos partene i de etterfølgende oppgjør bevares. Det er ulike utfordringer og ulike behov i de ulike tariffområdene, og partene der må finne løsninger som er best for dem. Det er krevende nok å følge opp den økonomiske normen, og vi må vi ikke pålegges forventninger om å også følge opp andre elementer hvis de ikke passer for oss. Frontfaget er skjørt nok som det er.