Store deler av det norske kulturlivet er organisert både på arbeidstakersiden og på arbeidsgiversiden, og Spekter er på vegne av våre medlemmer part i en rekke tariffavtaler og andre avtaler som regulerer lønns- og arbeidsvilkår og honorar og oppdragsforhold for kunstnere.

Spekter er selvsagt opptatt av at kunstnere i arbeids- og oppdragsforhold skal ha rimelig betaling for arbeidet. Det er det allerede regler for gjennom eksisterende lov- og avtaleverk, slik vi har understreket i arbeidet i referansegruppen, som vi er takknemlige for å ha fått bidratt i.  Derfor ble vi overrasket da saken kom på høring uten et større faglig grunnlag enn det som kommer frem av høringsnotatet. Spekter mener at høringsnotatet ikke tar tilstrekkelig høyde for de juridiske, praktiske og strukturelle forholdene i norsk kulturliv, og dermed at behovet for å innføre slike verdiprinsipp er svakt begrunnet.

Oppsummert mener Spekter at:

  • Det mangler en reell beskrivelse av kulturlivet som arbeidsliv
     
  • Prinsippene griper inn i områder som allerede er regulert av arbeidsmiljøloven og åndsverkloven, uten at det forklares hvordan verdiprinsippene skal virke sammen med gjeldende rett.
    1. Arbeidsmiljøloven regulerer arbeidsforhold
    2. Åndsverkloven dekker det aktuelle området når det gjelder opphavsrett og vederlag. På opphavsrettens område er det dessuten lang tradisjon for nordisk rettsenhet, og da de foreslåtte prinsippene griper inn i opphavsrettens område taler dette mot å innføre særnorske løsninger som bryter med dette.
    3. Selvstendig næringsdrivende og oppdragsforhold er en lovlig og utbredt tilknytningsform i kulturfeltet. Det er helt avgjørende at det er de reelle forholdene som avgjør hvilke tilknytningsform som skal benyttes, og at ikke verdiprinsippene bidrar til å skape uklarhet rundt dette.
       
  • Anvendelsesverdien av prinsippene fremstår som uklar:
    1. Hvem skal prinsippene gjelde for, og hvem skal ikke være omfattet?
    2. Det er en viktig avgrensning mot arbeidsrettslige forhold med tariffavtaler, og andre kollektivt fremforhandlede avtaler. Det er viktig at også rammeavtaler aktørene selv har inngått lokalt unntas. Samtidig skal prinsippene fungere som «veiledende standard for statlig finansierte kunst- og kulturinstitusjoner», som allerede er omfattet av en rekke reguleringer og avtaler. Spekter mener høringsnotatet ikke svarer på hvilken praktisk betydning dette vil få, og hvordan dette skal gjøres uten at det griper direkte inn i partenes autonomi.
       
  • Norge har avtalefrihet, og Spekter mener verdiprinsippene utfordrer denne ved å foreslå et prinsipp som sier at (vår understrekning): det skal inngås skriftlig kontrakt. På opphavsrettsområdet er muntlige avtaler lovlig. Arbeidsmiljøloven krever imidlertid skriftlige arbeidsavtaler, men det gjelder ikke i alle andre forhold.
     
  • Det mangler en konsekvensutredning og en tydelig begrunnelse for hvorfor disse prinsippene er nødvendige å innføre.
     

Manglende beskrivelse av kultursektoren som arbeidsliv

Spekter mener høringsnotatet ikke redegjør tilstrekkelig for det norske kulturlivet som arbeidsliv. Store deler av det norske kulturlivet er organisert både på arbeidstakersiden og på arbeidsgiversiden. Blant annet gjelder dette for de statlig finansierte institusjonene, som prinsippene har til hensikt å treffe. I notatet vises det til Meld. St. 22 (2022-2023) Kunstnarkår (Kunstnermeldingen), som Spekter heller ikke mener har en tilstrekkelig beskrivelse av arbeidet partene i arbeidslivet og aktørene selv gjør for å sikre gode rammevilkår for kunstproduksjon og formidling i Norge, og det rammeverket dette gjøres innenfor. Dette burde etter Spekters vurdering vært grundig beskrevet, slik at det blir tydelig hva og hvem verdiprinsippene er ment å være et redskap for. Det står i høringsnotatet at prinsippene skal fungere som «veiledende standard for statlig finansierte kunst- og kulturinstitusjoner». Når disse allerede er omfattet av en rekke reguleringer og avtaler, stiller Spekter seg undrende til hvordan prinsippene her skal komme til anvendelse uten at det griper inn i partenes autonomi.

Kunstnerne står helt i sentrum for kunst- og kulturinstitusjonene, og det er ikke slik at institusjonene betaler mindre til kunstnerne når de økonomiske rammene blir strammere. Strammere økonomiske rammer betyr imidlertid færre produksjoner og utstillinger, og slik sett også mindre arbeid og færre oppdrag for kunstnere.

Spekter har undersøkt konsekvensene av den økonomiske situasjonen hos våre medlemmer siden prisveksten økte mot slutten av 2022 og de påfølgende årene der bevilgningene ikke kompenserte institusjonene fullt ut for pris- og lønnsvekst. Helt frem til vår siste undersøkelse i september i 2025, har Spekters medlemmer meldt om at de lar ledige stillinger stå ubesatte, de reduserer tjenestetilbudet og nedskalerer produksjoner, reduserer bruken av frilansere og vikarer, og de nedbemanner.

Lønn og honorar ved kulturinstitusjonene er årlig gjenstand for oppjustering i henhold til gjeldende tariffoppgjør og forhandlingsresultater, på lik linje med resten av det organiserte arbeidslivet.  Lønningene og honorarene ved institusjonene er rimelige, men som beskrevet over, er det færre oppdrag tilgjengelig når de økonomiske rammene blir strammere.

Eksisterende rettslig rammeverk

Spekter er bekymret over at det eksisterende juridiske rammeverket ikke er beskrevet i høringsnotatet, og at det brukes upresise definisjoner. En beskrivelse av hva som er rettslig regulert på området, og en forklaring på hvordan verdiprinsippene skal virke sammen med gjeldende rett burde som et minimum inngå i høringsnotatet.

Åndsverkloven

For det første er vilkårene i åndsverkloven § 69 om retten til rimelig vederlag tydelige, og de siste innstrammingene fra 2018 styrket rettighetshavernes vern, etter grundige høringsrunder og stor uenighet. De innskjerpede kravene som kom inn i åndsverkloven adresserte allerede mange av de hensynene som nå på nytt løftes.

I denne sammenheng er det viktig å se hen til spesialtetsprinsippet som i 2018 ble lovfestet i åndsverkslovens § 67. Den sikrer opphaveren en styrket forhandlingsposisjon ved at den uttrykker at opphaver ikke har overdratt mer til erverver (den som kjøper eller får overført rettigheter gjennom f.eks. oppdragsavtaler) enn det som avtalen klart gir uttrykk for. Når det automatisk ikke overføres flere rettigheter enn nødvendig, beholder opphaveren muligheten til å utnytte verket sitt på andre og flere områder. Dette gir opphaveren større kontroll over eget arbeid, som kan danne grunnlag for høyere inntjening.

Spekter vil også advare mot å tolke “rimelig betaling», som “høyest mulig betaling». Rimelig må forstås som passende, og vi viser i den anledning til dom i TONO – OF-saken – Lagmannsretten: (LB-2021-153090), som lyder:

«At det skal sees hen til den økonomiske bruksverdien av åndsverket som en handelsvare, innebærer at vederlaget ikke skal fastsettes med utgangspunkt i ideelle eller moralske betraktninger om komponistenes fortjeneste. Etter lagmannsrettens syn innebærer prinsippet også at det må sees bort fra samfunnsmessige verdier forbundet med bruken av åndsverket, med mindre disse har kommet til uttrykk gjennom handelsverdien»

På opphavsrettens område er det dessuten en lang tradisjon for nordisk rettsenhet. I høringsnotatet er det beskrevet hvordan de andre nordiske landende ikke har innført slike prinsipper. De foreslåtte prinsippene griper inn i opphavsrettens område, noe som taler mot å innføre særnorske løsninger som bryter med nordisk rettsenhet.

Arbeidsmiljøloven

For det andre mener Spekter at høringsnotatet burde beskrive hvordan arbeidsmiljøloven og tariffavtaler setter grenser for arbeidsforhold, som ansvarlige kulturledere følger.

Spekter mener det er riktig og viktig at verdiprinsippene skal være avgrenset mot lønn og ansettelsesforhold, avtaleregulert erstatning og mot områder der betaling forhandles kollektivt.

Majoriteten av kunstnere og kulturarbeidere blant Spekters medlemsvirksomheter er knyttet til virksomheten som arbeidstakere. For disse, både faste og midlertidige, gjelder tariffavtaler fremforhandlet mellom partene.

Mange av kunstnerne ved norske kulturinstitusjoner er midlertidig ansatt. Sektoren kjennetegnes ved et stort behov for fleksibilitet i arbeidskraften, fordi kunstproduksjoner krever ulike kvaliteter og egenskaper hos de ulike kunstnerne. Alle midlertidig ansatte har de samme grunnleggende lønns- og arbeidsvilkår som faste ansatte når de utfører samme type arbeid. Videre følger det av ufravikelighetsprinsippet i arbeidstvistloven § 6 at uorganiserte skal ha de samme lønns- og arbeidsvilkårene som organiserte.

Selv om kulturvirksomhetene i stor grad knytter til seg kunstnere som arbeidstakere, er også en del tilknyttet som oppdragstakere. I notatet kan det fremstå som at arbeids- og oppdragsgivere søker bevisst å omgå sitt arbeidsgiveransvar ved å klassifisere kunstnere og kulturarbeidere som oppdragstakere, og at dette gjøres i strid med loven.

Det følger av verdiprinsipp nummer 6 hvor det blant annet. står at:

«(…) falske næringsdrivende skal unngås.

Deretter forklares begrepet med at:

«*): Falske næringsdrivende henspiller på at arbeidsgiveransvar omgås ved feilklassifisering av arbeidstakere til såkalte selvstendige næringsdrivende, selv om de er direkte underlagt oppdragsgiveren, og ofte er i et avhengighetsforhold.»

Spekter vil minne om at det ikke er noe i arbeidsretten som heter såkalte selvstendig næringsdrivende. Selvstendig næringsdrivende og oppdragsforhold er en helt lovlig form der vilkårene for tilknytningsformen er oppfylt. Det å være direkte underlagt oppdragsgiver, og ofte i et avhengighetsforhold, er også upresise skildringer av hvilke vilkår som må være oppfylt for at tilknytningsforholdet skal anses som et arbeidsforhold.

Dette er en sektor hvor det ofte er individets skapende og utøvende virksomhet som utgjør produktet som omsettes. De skal levere på et oppdrag hvor avtalen er å levere en prestasjon eller et resultat. Man jobber ofte fritt og selvstendig og er ansvarlig for både arbeidet i forkant, forberedelser og resultatet.

Spekter er enig i at det er viktig at de som er reelle arbeidstakere skal klassifiseres som arbeidstakere med de rettigheter og plikter som følger av arbeidsmiljøloven.

Det er likevel slik at i mange tilfeller i denne sektoren er oppdragstakere den riktige tilknytningsformen. Blant annet understrekes dette av friheten mange kulturarbeidere har til å velge, eller velge bort oppdrag hos en enkelt oppdragsgiver. Dette kom også til uttrykk i en relativt ny dom, LB-2024-85425 (Solistkordommen). Vi kjenner oss derfor ikke igjen i den virkelighetsbeskrivelsen som fremgår av utkastet til verdiprinsipper hvor det langt på vei slås fast at arbeidsgivere omgår sitt arbeidsgiveransvar ved å klassifisere kunstnere og kulturarbeidere feilaktig som oppdragstakere. Det er helt avgjørende at det er de reelle forholdene som avgjør hvilke tilknytningsform som skal benyttes, og at ikke verdiprinsippene bidrar til å skape uklarhet rundt dette.

Behov for konsekvensutredning

Når høringsnotatet slår fast at prinsippene skal ha «normativ kraft og reelle konsekvenser» forutsetter dette at vurderingene bygger på et solid og korrekt kunnskapsgrunnlag. Dette foreligger ikke i høringsnotatet. Spekter mener det er helt avgjørende med en grundig konsekvensutredning, og at dette arbeidet gjøres i tråd med utredningsinstruksen.

I tillegg vil Spekter advare mot å sette i gang med en oppfølgingsstrategi før et bedre kunnskapsgrunnlag og en problembeskrivelse for de ulike delene av bransjen er på plass.

Oppsummert mener Spekter at høringsnotatet ikke tar tilstrekkelig høyde for de juridiske, praktiske og strukturelle forholdene i norsk kulturliv, og at behovet for å innføre slike verdiprinsipp i Norge er svakt begrunnet.