Denne kronikken av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter og Henriette Jevnaker, nestleder i LO, ble først publisert i Dagsavisen 16. mai.

Vi trenger en mer opplyst debatt om hvordan offentlig sektor fortsatt kan levere tjenester av høy kvalitet til innbyggerne, og mindre sløseripopulisme.

En rapport fra Retriever viser at sløseridebatten var blant de mest polariserte mediedebattene i 2025.  Over en tredjedel av omtalene var preget av konflikt og emosjonelt språk.

«Sløseri» brukes ofte som en retorisk merkelapp, ikke som en presis beskrivelse.  Denne misvisende ordbruken har fortsatt inn i 2026. Sløseripopulismen fremstår mer og mer som angrep på tilliten til offentlig sektor, og det kan være direkte skadelig.

Aktører i sosiale medier, som Are Søberg (kjent som «Sløseriombudsmannen»), bidrar til å sette dagsorden, ofte gjennom å løfte frem enkeltprosjekter eller tilskudd som eksempler på systemsvikt og sløsing med offentlige midler. Også andre aktører i sosiale medier bidrar til å forsterke denne retorikken. 

Felles for mye av kritikken er at den spiller på sterke følelser, og et tydelig «oss mot dem»-skille, heller enn på løsninger for en effektiv tjenesteyting i årene som står foran oss.  Det gjør det også krevende for de som hver dag går på jobb for å levere velferden og tryggheten samfunnet vårt er avhengig av.

Virkeligheten i offentlig sektor er langt mer kompleks enn det sløseripopulistene kommuniserer. Økt geopolitisk uro, digitale trusler og et arbeidsmarked i endring, gjør at virksomheter blant annet må bruke mer ressurser på beredskap og sikkerhet.

NRK må sikre informasjon til befolkningen også ved kriser og angrep. Sykehusene bygger opp beredskapslagre etter pandemien og offentlige virksomheter investerer mer i cypersikkerhet fordi trusselbildet har endret seg dramatisk. Dette er ikke sløsing. Det er samfunnssikkerhet.

Ledere og tillitsvalgte i disse virksomhetene kjenner på kroppen at de nye utfordringene leder til nye prioriteringer. Disse prioriteringene går selvsagt på bekostning av andre oppgaver, men bør ikke avfeies som sløseri. 

Parallelt med dette pålegges virksomhetene stadig nye oppgaver. I oppdragsbrev fra myndighetene stilles det detaljerte krav om alt fra sikring av bygg til håndtering av digitale trusler og forebygging av utenlandsk påvirkning. Det krever nye ressurser og kompetanse – uten at det nødvendigvis følger penger med.

En mer krevende hverdag for ledere i offentlig sektor og deres medarbeidere, skaper stadig flere oppgaver som skal løses, med strammere rammer, som igjen ofte blir møtt med påstander om sløsing i stedet for en konstruktiv diskusjon om nødvendige prioriteringer.

En undersøkelse fra Høyskolen Kristiania viser at nesten to av tre toppledere mener myndighetens detaljstyring svekker deres handlingsrom. Lederne som rapporterer om dette, opplever også å ha mer interne motkrefter mot omstilling i virksomhetene. Når innflytelse og påvirkning på hvordan jobben skal utføres reduseres, skaper det fort motvilje og demotivasjon.

I norsk arbeidsliv har vi lang tradisjon for at medarbeiderne har høy autonomi og frihet i oppgaveløsningen. Det har blant annet bidratt til høy produktivitet og trivsel. Selvsagt skal de folkevalgte sette mål og gi oppdrag, men de bør overlate til ledere, i samarbeid med ansatte og tillitsvalgte, å finne virkemidlene som skal til for å nå dem.

Så finnes det dårlig ressursbruk også i offentlig sektor. Det skal vi ta på alvor. Men det betyr ikke at alt som oppleves som kostbart, er sløsing. Løsningen er uansett ikke å forsterke et forenklet bilde av «sløsing». Sløseridebatten slik den nå føres, risikerer å undergrave den verdifulle tilliten til fellesskapsløsningene våre – og til dem som jobber i dem.

Vi trenger en mer presis debatt som skiller mellom enkeltsaker og system, mellom retorikk og realiteter, og mellom populisme og faktisk styring. Vi kan kanskje ikke forvente det av influensere, men vi forventer det som et minimum fra politikerne.

Det er også et ansvar for ledere, fagmiljøer og næringslivet. Og for deg og meg. For offentlig sektor er ikke først og fremst et problem som må løses, men en forutsetning for at samfunnet skal fungere. Det er viktigere nå enn på lenge.