Helsedagen ble arrangert av Sørlandet sykehus, hvor de stilte spørsmål om hvem som til slutt tar ansvar når politiske ønsker og helsefaglige vurderinger er i utakt. Wikdahl tok utgangspunkt i ledernes virkelighet: komplekse organisasjoner, mange styringsnivåer, sterke fagmiljøer og høye forventninger fra både politikere, pasienter og offentligheten.

– Undersøkelser og forskning viser at handlingsrommet for effektiv drift og omstilling oppleves smalere for ledere i sykehusene enn for ledere i andre statseide virksomheter. Forventningene til hva lederne skal makte og klare å håndtere, spriker oftere og er vanskeligere å forene for ledere i sykehus enn for andre sektorer, fortalte hun.

Samtidig bidrar de demografiske endringene til at utfordringene blir mer akutte. Om fem år vil det for første gang være flere eldre enn barn og unge i Norge. I distriktene blir endringene særlig dramatiske – med færre yrkesaktive og kraftig vekst i antall eldre. Samtidig opplever 9 av 10 ledere i sykehus mangel på arbeidskraft. Wikdahl mener derfor vi må organisere og prioritere annerledes, både i spesialisthelsetjenesten og i samspillet med kommunene.

– I DFØs innbyggerundersøkelse oppga tre av fire at de har et positivt inntrykk av sykehusene. Det er høyere enn både Forsvaret, politiet, Skatteetaten og NAV, sa Wikdahl.

Men dersom tilliten skal opprettholdes må politikerne bidra med realitetsorientering, mente hun.

– Alle med politisk ansvar må være ærlige på hva som er utfordringene og dermed begrensningene fremover. Det er de som etter Spekters syn har hovedansvaret for å få etablert og få oppslutning om dette felles virkelighetsbildet.

Sykehusutvalget, som Wikdahl var del av, fremhevet at forutsigbar økonomi, investeringsmuligheter og politisk tilbakeholdenhet med detaljstyring er avgjørende for å bevare en sterk offentlig helsetjeneste. Ledere må ha handlingsrom til å prioritere og styre ressursene dit de trengs mest, samtidig som de involverer ansatte og tillitsvalgte.

– Handlingsrom skapes ikke i et vakuum, sa Wikdahl. – Det krever tillit, støtte og et realistisk bilde av hva som er bærekraftig. For til syvende og sist handler det om å sikre et offentlig helsetilbud der alle får nødvendig hjelp, uavhengig av bakgrunn og lommebok.