Denne teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv 12. september.

«Det bør ikke være noen tvil om at norsk arbeidslivslovgivning skal ha forrang foran EUs regler», hevder LO på sine nettsider. LO har da også kjempet imot minst et titalls EU-direktiver, særlig på arbeidslivsfeltet – blant annet tjeneste- og vikarbyrådirektivene.

LO har ofte vunnet frem. I Norge er det for eksempel mange begrensninger når det gjelder både adgangen til midlertidige ansettelser og for bedriftenes adgang til å leie inn arbeidskraft sammenlignet med i EU-landene. I motsetning til i EU, sier også norsk lov at alle som hovedregel skal ansettes på heltid. I tillegg gir vår arbeidsmiljølov en rekke rettigheter for arbeidstakere som EU ikke har. Blant annet har deltidsansatte fortrinnsrett til ekstravakter, og rett til høyere stillingsprosent ved ledighet i andre stillinger. Har man jobbet mer enn avtalt stillingsprosent over tid, har man også krav på å få utvidet stillingen sin tilsvarende. 

Nå har LO, med sin utsøkte evne til å plukke akkurat de EU-kirsebærene LO liker, funnet to EU-dommer som de mener Norge uten noen som helst debatt skal implementere i norsk lov. Dommene gjelder deltidsansattes rett til overtidsbetaling i to tyske tariffavtaler, altså i et land med mange færre rettigheter enn det norsk lov gir de i deltid. LOs nestleder Henriette Jevnaker skrev i Aftenposten 12. mars: «EUs deltidsdirektiv er gjeldende rett. … Det er ikke en politisk diskusjon om vi kan eller bør innføre slike regler eller ikke. Det er en forpliktelse Norge har». Tydeligere går det ikke an å bli: De EU-bestemmelsene LO ikke liker, skal være gjenstand for politisk diskusjon og nedkjempes. De EU-reglene LO liker, skal vi altså ikke diskutere, bare implementere. 

Det minste arbeidsgivere må kunne forvente, er at myndighetene sørger for at norsk lov er i tråd med EØS-avtalen. Nå har imidlertid LO bestemt seg for at loven skal tolkes annerledes enn de selv, arbeidsgiverne og myndighetene har lagt til grunn i alle år. De krever også etterbetaling av differansen mellom timelønn og overtid for alle deltidsansatte tilbake i tid, også for ansatte som har sagt nei til tilbud om større stillingsprosenter, eller som har ønsket deltid for å ha fleksibilitet til å jobbe mer når de har anledning, for eksempel i ferier for studenter. LO kaller dette «overgangskostnader» for bedriftene. Fafo har anslått årlig merkostnad til nesten 11,5 milliarder, altså hvert år fremover. For mange bedrifter kan det bety at de går overende, og at de ansatte mister jobben. Det burde bekymre LO minst like mye som det bekymrer meg.

Det må ha vært en strek i regningen for LO at arbeidsministeren satte ned en partssammensatt arbeidsgruppe for å utrede mulige konsekvenser av EU-dommene. For riktig å være sikker på at kirsebæret skal komme helt og fint ned fra treet, valgte LO derfor midt i prosessen å saksøke to arbeidsgivere som i god tro har forholdt seg til arbeidsmiljøloven og tariffavtalene. 

LO kunne altså ikke vente på at vi har diskutert saken i trepartssamarbeidet, før de går til sak for å få kjent de tariffavtalene de selv har inngått ugyldige, og for å få dom for at alle landets arbeidsgivere og LO selv har forstått Arbeidsmiljøloven feil i alle år. 

Fra det ellers svært aktive Stortinget vi har om dagen. lyder kun Simon & Garfunkels gamle hit «Sound of Silence». Stortinget har bombardert regjeringen med anmodningsvedtak helt siden valget – ingen sak har vært for liten. Vi hører imidlertid ingenting fra Stortinget i denne saken, enda den rir arbeidslivet som en mare, i verste fall kan føre til konkurser i virksomheter landet rundt, samt forverre situasjonen i offentlig sektor både når det gjelder økonomi og tilgang på kompetanse siden deltid vil lønne seg. 

Saken er ganske enkel. Politisk lederskap er å skjære gjennom og vedta at i Norge fortsetter vi som før. Det handlingsrommet har vi jo i EØS-avtalen, og det handlingsrommet har LO tidligere vært en aktiv forkjemper for at vi skal bruke. For det er vel fortsatt slik at norsk arbeidslivslovgivning skal ha forrang?