Møt meg til straffekonk ved midnatt!

Trenger vi bare vinnerskaller og goalgettere på jobb? Må alle «opp og nikke», «komme på løp» og «være på ballen»? Skal alle ledere ha landslagsdrakt med «Haaland 9» på sommeravslutningen?», skriver Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter.
Dette innlegget av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter, ble først publisert i Dagens Næringsliv 20. juni.
Fotballmetaforer har gode kår om dagen – også i ledelse. Folk skal «spille hverandre gode». Flere må «opp og nikke». Organisasjoner skal «være mer på ballen» og «komme på løp». Strategier handler om å «vinne kamper», og vi skal «ta en for laget». Mitt eget favorittuttrykk er pinlig nok blitt «nå må vi passe på at vi ikke blir felt av VAR, dere.» Forleden tok jeg dessuten meg selv i å advare en lederkollega om å være oppmerksom på dødballsituasjoner, da jeg mente å ha observert at noen kjente bakromspillere lå klare til å prøve seg på et raskt løp.
Det kan være fristende å ty til fotballmetaforer for både den ene og andre lederen når vi i VM-eufori står på sommeravslutning i landslagsdrakt med «Haaland 9» på ryggen, og skal motivere til høstens innsats. Om det skjer et under på linje med Jesu fødsel, og Norge kommer langt i fotball-VM, kommer trolig også enhver konferanse i høst til å hyre inn en nåværende eller tidligere trener, spiller eller materialforvalter som skal inspirere arbeidslivet til å lære av suksessen til Solbakken og hans menn. Men hva skal vi egentlig lære?
Å spille hverandre gode er alltid et råd som står seg, men norsk arbeidsliv er heldigvis for de fleste ikke en kamp. Å lykkes med ledelse i Norge, dreier seg heller ikke om å erstatte den som har jobbet med å slite ut motparten i 75 minutter med en superinnbytter som kun skal sette ballen i mål, få heltestatus og øke sin lønn betydelig over rammen fra frontfaget.
I fotball er målet enkelt: Vinne kamper. Fotballtrenere sier ofte «vi tar en kamp om gangen», eller «nå må vi nullstille». Sånn er jo ikke vanlig lederskap – vi må tenke ikke bare neste dag, men også neste år, og kanskje neste generasjon.
Når ledere ukritisk låner språk fra idretten, risikerer vi å fremmedgjøre de som ikke identifiserer seg som «vinnerskaller», «krigere» eller «vikinger». Moderne kunnskapsorganisasjoner er ikke lag bestående av kun ypperste elite. Ledelse handler dessuten generelt om å sikre verdiskaping gjennom hele medarbeidergruppens ulike ressurser og kompetanse, faglig autonomi, tverrfaglighet og kontinuerlig læring. Alle medarbeidere må med, ikke bare stjernegalleriet, ellers blir det ikke mulig å nå noe mål i det hele tatt – enten målet er å skape velferd, gi topp kundeopplevelser eller sørge for høyest mulig avkastning.
I fotball er det visst også greit at sjefen skriker og veiver med armene, og det er ikke bare innafor, men ofte avgjørende, å «toppe laget». I arbeidslivet kan den som er sjef, og vil fortsette å være det, hverken skrike eller veive uten å få en karrierekorreksjon, eller i hvert fall en innkalling til varslingsutvalget.
Likevel - etter å ha hørt Ståle Solbakken i VM-intervjuer, slår det meg at han, selv om han skriker og veiver på en noe unorsk måte i kamp – åpenbart har lagt noen prinsipper for moderne norsk ledelse til grunn. Kanskje har det til og med bidratt til at laget kom til VM? Solbakken fremhever betydningen av kapteinsteamet som bindeledd, at spillerne selv har ansvar, at de erfarne og beste må være gode rollemodeller for de ferske, og at han lytter til de som bokstavelig talt er på banen fordi de vet hva som funker og ikke funker i spill. Eller som det står i Hovedavtalen: ta de ansatte med på råd, og samarbeide med de tillitsvalgte.
I arbeidslivet handler ikke ledelse om neste kamp, men om å skape rammer som gjør at mennesker kan lykkes over tid, og om å etablere begreper og markører for virksomheten som de fleste kan identifisere seg med. Jeg vet om mange arbeidstakere som skaper solide verdier ved å jobbe jevnt og trutt, være autonome, samarbeidsorienterte og opptatt av kontinuerlig utvikling. Mange av dem er mestere i øvelsen «assist» og «målgivende pasning», og det siste de trenger er foredrag om at arbeidslivet trenger flere vinnerskaller.
Den neste som vil holde foredrag for meg om å basere lederskapet på fotballmetaforer, kan derfor møte meg til straffekonk på Lommedalsbanen. La oss si ved midnatt, omtrent når kvartfinalene går.