Hvorfor det? Jo, fordi prisveksten antas å avta ytterligere fremover, og da kan reallønnsveksten/kjøpekraftsforbedringen bli god med lavere tillegg enn det vi har sett de siste tre årene. Alt henger nemlig fremdeles sammen med alt, som det heter. Når lønnsveksten går ned, skal det gi lavere prisvekst, som igjen øker handlingsrommet for ytterligere rentenedgang. Kjøpekraftsforbedringen forsterkes trolig også for de fleste av at rentenivået går ytterligere ned.

Det er derfor helt nødvendig at partene i den enkelte virksomhet, og ikke minst partene i frontfagsoppgjøret, sørger for at det økonomiske resultatet i lønnsoppgjørene blir betydelig lavere enn årets resultat de neste årene. På den måten bidrar vi alle til å sikre gode rammebetingelser for økonomisk vekst og verdiskapning i bedriftene og for en bærekraftig velferdsstat - og ikke minst for et lavt rentenivå som jo betyr mye for både innbyggerne og næringslivet.

SSB og Norges Bank anslår da også at lønnsveksten vil gå ned de neste årene. Til neste år mener disse prognosemiljøene at lønnsveksten vil være rundt 4 prosent, og ned mot 3,3 prosent i 2028.

Partene i de store tariffområdene følger ramma, men hva med resten av arbeidslivet?

Det er til alvorlig ettertanke at lønnsveksten i de bedriftene i Norge som ikke inngår i de store forhandlingsområdene der partene tar et inntektspolitisk ansvar, kan synes å være ute av kontroll. Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU), viste i sin rapport i februar til nasjonalregnskapet, der lønnsveksten i hele Norge for 2024 er beregnet til 5,6 prosent. Mens de store forhandlingsområdene i arbeidslivet, som NHO-området, Spekter, kommunene og Staten endte på en lønnsvekst i størrelsesorden 5,3 - 5,4 prosent, unnet altså bedrifter utenfor de store tariffområdene seg høyere lønnstillegg i fjor. Det dro den samlede lønnsveksten i Norge ganske betydelig opp. Arbeidsministeren har etter forslag fra Spekter og Unio bedt TBU om å se nærmere på dette.

Jeg mener at oppslutningen om frontfagsmodellen og den sentraliserte koordinerte lønnsdannelsen kan ha betydelige utfordringer om det over flere år vil vise seg at den delen av arbeidslivet som ikke er organisert, eller ikke er en del av de store tariffområdene, har høyere lønnsvekst enn de store tariffområdene der vi tilpasser oss den økonomiske situasjonen med en imponerende disiplin. Jeg vet faktisk ikke om noe politikkområde som har så sterk og samlet disiplin som inntektspolitikken.

Valutakurs og press i arbeidsmarkedet

Både SSB og Norges Bank anslår om lag uendret valutakurs de nærmeste årene. Dette er svært usikkert, men vi kan i hvert fall ikke forvente at kronen vil svekke seg ytterligere fremover. Det kan derfor ikke forventes at norske eksportbedrifter på samme måte som til nå får drahjelp av en svak krone. For norsk konkurranseevne er det derfor desto viktigere at lønns- og prisveksten blir lav.

Skal lønnsveksten dempes vil det være viktig at dette skjer bredt. Dersom enkeltnæringer eller enkeltgrupper får vesentlig høyere lønnsvekst enn andre, vil dette svekke mulighetene for å få oppslutning om ansvarlige lønnsoppgjør med lavere lønnsvekst.

Åtte av ti ledere i Spekters medlemsvirksomheter sier nå at de sliter med å få tak i arbeidskraft. Dette er høyere tall enn i resten av arbeidsmarkedet. I sykehusene sier så mange som 9 av 10 at de har utfordringer med å få besatt ledige stillinger. Det er fristende å bruke lønn som virkemiddel i kampen om arbeidskraften, men slik overbudspolitikk vil lede til lønns- og prisspiraler, som igjen er ugunstig for hele økonomien. Det er fremdeles slik at mange bekker små gjør en stor å.