Jeg påberoper meg å være et tidsvitne for kampen for kjønnslikestilling, og må dessverre slå fast at vi fremdeles ikke er i mål - og at vi bør bekymre oss mer for de yngre generasjonene.

En undersøkelse Opinion har gjennomført for Spekter, viser bred oppslutning om likestilling som verdi blant de unge. Tre av fire mener imidlertid at likestilling dreier seg om at jenter og gutter skal ha like muligheter, altså mulighetslikhet. De er mindre opptatt av resultatlikhet, altså om det faktisk er kjønnslikestilling når vi ser på kvinner og menn sin økonomiske status og roller i samfunnet for eksempel.

De unge sier altså at de opplever at de lever i et likestilt samfunn, og de begrunner det særlig med at de kan velge fritt i utdanning, yrke og livsvalg. Det skulle jammen bare mangle. Det har vært villet politikk i noen tiår at Norge skal være kjennetegnet av like muligheter for jenter og gutter.

Når jeg ikke ubetinget gleder meg over at de unges opplevelse av å være likestilt og av å ha valgfrihet, så skyldes det at vi har noen påfallende paradokser, som vi faktisk må snakke mer om. Selv om jenter og gutter formelt har like valgmuligheter og rettigheter, så velger de åpenbart ikke alltid det som gir likestilling.

La oss se på noen tall. Et likestilt samfunn kan måles på om både kvinner og menn har økonomisk selvstendighet. Kvinner har fremdeles lavere lønnsinntekt og mindre kapitalinntekter enn menn. Hovedårsaken til at kvinner har lavere lønn, er at de oftere velger å jobbe deltid. 70 prosent av kapitalinntektene i Norge tilfaller menn. Kvinner får mye mer i offentlige overføringer enn menn, altså for eksempel trygdeytelser. Av årsaker ikke engang forskerne klarer å finne fullt ut av, har kvinner 60-70 prosent høyere sykefravær enn menn, helt uavhengig av hvilken bransje eller sektor de jobber i. Kvinner bruker også mer tid på omsorg for eldre familiemedlemmer, og flere kvinner enn menn sier dette går utover jobb eller studier. Dette blir verre fremover. Om bare få år vil over en halv million flere mennesker trenge pleie og omsorg. Det vil være et gedigent nederlag for både velferdsstaten og likestillingen om omsorgsoppgavene ikke vil bli ivaretatt av det offentlige, men av familiene, altså i realiteten kvinnene.

Vi har altså i 2026 kommet dit at et flertall av unge jenter og unge gutter opplever at de lever i et likestilt samfunn fordi de har like muligheter, mulighetslikhet. Det ER imidlertid ikke resultatlikhet i samfunnet vårt. Det hjelper jo ikke å ha en OPPLEVELSE av å ha like muligheter når RESULTATENE viser skjevhet i jenters og kvinners disfavør.

Fra en annen undersøkelse vet vi at 17 prosent av guttene, nesten hver femte gutt, mener at mannen bør være hovedforsørger i familien. Virkelig? Hvordan henger dette sammen med at flertallet av unge jenter og gutter mener at de i liten grad er bundet av tradisjonelle kjønnsroller?

Jeg påberoper meg å være et tidsvitne for arbeidet med kjønnslikestilling i Norge. Kvinner i min generasjon tar intet for gitt. Vi har opplevd det meste av både diskriminering og tøysete opptreden. Vi blir derfor ekstra vare i møte med at unge mennesker mener det holder med like muligheter. Det hjelper jo ikke med like muligheter, om resultatene viser ulikt utslag til ulempe for kvinner.

Det er færre år mellom 1913 da stemmeretten ble innført og det året jeg ble født, enn det er mellom det året jeg ble født og det året vi er inne i nå 2026. Jeg har altså levd flere år enn det hadde vært kvinnelig stemmerett i Norge da jeg ble født. For kvinner i min generasjon er dette altså nær fortid. Av og til lurer jeg på om kampviljen til mange av oss voksne damer er større enn hos mange av de som er yngre, rett og slett fordi vi for eksempel har bestemødre som ble født før stemmeretten ble innført.

Fremtidens arbeidsmarked er avhengig av flest mulig jobber mest mulig. Å arbeide for både mulighetslikhet og resultatlikhet er derfor viktig også i et økonomisk perspektiv.

Gratulerer med dagen 8. mars! Takk til alle som gikk foran.

Vennlig hilsen Anne-Kari