Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv 21.mars.

Innledningsvis må jeg avvise inntrykket som kan være skapt om at det er vanlig å avklare viktige spørsmål mellom forhandlingsledere på brun restaurant mens man konsumerer ti halvlitere og sju Fernet Branca kvelden før en forhandling, jfr DNs rettsreferater fra en pågående sak. Siden flere i det siste har spurt meg om dette er normalen for oss som har lederansvar i lønnsforhandlinger, vil jeg altså avkrefte dette. Det har riktignok slått meg noen ganger når dagen har gått over i natt, som har gått over i tidlig morgen, og vi fremdeles sitter der en forhandlingsnatt i mai, at det kanskje hadde bidratt til å løse opp posisjonene om vi hadde trukket opp noen flasker vin, men det har blitt med tanken.

Det er i det hele tatt lite glamour over lønnsoppgjør, det er mest hardt arbeid og utmattende venting. Min erfaring er at de mest krevende passasjene utspiller seg når blodsukkernivået er lavest, ventilasjonsanlegget har gått i nattmodus (det vil si slått av), vi har jobbet i ett i 15-16 timer, og føler oss hardt presset på begge sider av bordet. Det er imidlertid som regel også da vi finner de løsningene som er til å leve med for begge parter. Mine empiriske studier konkluderer med at kompromissviljen øker på nattestid, ikke bare hos motparten, men også i egen delegasjon. Det er derfor vi som leder slike prosesser aldri sier «Da avslutter vi for i dag, og begynner uthvilte i morgen.» Det siste vi trenger er uthvilte delegasjoner, for å sette det på spissen.

Jeg kan også avkrefte at vi er venner på tvers av delegasjonene i lønnsoppgjør. Vi er veldig bevisste på å jobbe samvittighetsfullt for våre respektive medlemmer som betaler kontingent for at vi skal ivareta deres interesser. Det er mye kontakt i forkant av forhandlingene for å forberede hverandre på krav så vi ikke overrasker, men to forhandlingsledere deler altså verken shots på Lorry eller rosa bobler i baren på Grand i forhandlingstiden. Det har selvsagt hendt at jeg i intense forhandlingsfaser har sett mer til min motpart enn min egen familie, og en gang pusset jeg tennene på toalettet på Riksmeklerens kontor 8-9 timer på overtid i en mekling med en fagforeningsleder stående ved siden av. Men tro meg: Det var ikke overdrevet vennlig eller vennskapelig stemning der.

Jeg vil også avkrefte myten om at det er mye avtalt spill. Selv om vi kjenner hovedtrekkene i kravene til hverandre, er utfallet ofte mer åpent enn mange tror. Det er tautrekking og kjøpslåing helt til klokken både bokstavelig talt, og i overført betydning, er to minutter på tolv. Det er altså ikke forhåndsavtalt at vi skal la tiden gå, slik jeg stadig hører noen tro. Det eneste spillet vi driver med, er i tilfelle Yatzy mens vi venter på at motparten vurderer et tilbud. Kombinasjonen litt avansert strikketøy og bananer (aldri sjokolade!) er mitt personlige tips for stabil konsentrasjon på natt mens vi venter, ofte i timer.

Noe er dog forutsigbart. NHO og LO kommuniserer etter frontfagsoppgjøret en økonomisk ramme som etterfølgende tariffområder skal såkalt «følge opp». De siste årene viser at det skal mye til om sentrale oppgjør går noe særlig over eller under denne rammen. Det er synd, for arbeidsmarkedet, lønnsevnen og produktiviteten i bransjen/ sektoren bør bety mer. Om vi ikke blir enige, gir Riksmekler oss til slutt en godt innøvd, godt underbygget og godt fremført tale om at den lønnsveksten industrien tåler, den må resten av arbeidslivet også tåle. Deretter drar vi fremdeles i økonomikravene våre, men det blir litt «Jeg vet, du vet, jeg vet at du vet, du vet at jeg vet, og jeg vet at du vet at jeg vet, og du vet at jeg vet at du vet».

Å lede forhandlinger krever mye av det samme som ledelse ellers: Ærlighet, tydelighet godt humør, grundighet, utholdenhet og ikke minst evnen til å forstå andres posisjoner, og ha respekt for dem.

Lykke til utover våren!