Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør, Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv 5. april 2025 (Teksten er også gjengitt under).

"Du må være enkel å ha med å gjøre og tørre å mene noe", var rådet fra Janne Johannessen og Jorun Aartun i Dagens Næringsliv da de i mars innledet om hvordan kvinnelige ledere kan bli mer synlige i media på Omdømmedagen i regi av Apeland. Selv var jeg invitert til å dele erfaringer under den oppgitte tittelen «Tør å ta plass! Erfaringer fra mange år med sterke ytringer og møter med media.» DNs utsendte konstaterte at kvinner generelt er «vrangere kilder, mer hårsåre, mer pirkete og vanskeligere å få i tale» enn menn, blant annet fordi kvinner oftere enn menn ikke tar telefonen når journalister ringer. Siden det ikke er særlig intellektuelt utfordrende å motta samtaler på mobiltelefon, må det være andre årsaker enn manglende opplæring i telefonhåndtering som fører til at DN erfarer at kvinner generelt er mindre tilgjengelig for media. 

De slo også fast at du som kvinne må akseptere at avisbildet kanskje ikke blir like fint som profilbildet ditt på LinkedIn. Virkelig. Om mascaraen har rent litt, eller om jeg har lignet en AI-generert hurpe på bildet, har vært mitt minste problem de gangene det har stormet når jeg selv har såkalt «tatt plass i media». 

Et eksempel: I fjor tok jeg til orde for at når vi lever lenger, bør den ekstra ferieuken for oss friske arbeidstakere over 60 år og andre seniortiltak levealdersjusteres. Altså ikke avvikles, men slå inn senere. Forskning viser at det beste seniortiltaket er å være på jobb, ikke å rusle rundt i Birkenstocks og linskjorte på en sjarmerende vingård i Piemonte. Dessuten trenger Norge all den arbeidskraften vi kan oppdrive. Danmark har tatt opp statslån, lagt ned flere utdanningstilbud og avviklet en helligdag for å få råd til å ruste opp Forsvaret og bistå Ukraina. Siden vi ikke har mengdetrening på prioriteringer i Norge, tenkte jeg vi kunne begynne med å levealdersjustere ferieuka for friske 60-åringer. Det ga et spetakkel uten like. Innboksen ble fylt av personkarakterstikker og usakligheter grensende til rent hat. En fyr orienterte om sin erfaring med å bruke en såkalt «Adolf-kanon», og hadde tanker om hvordan han kunne anvende Adolf på en måte som åpenbart ikke ville være fordelaktig for meg. 

Her er vi ved kjernen til hvorfor det å såkalt «ta plass» innimellom er litt krevende – enten man er kvinne eller mann. Ledere i Spekters medlemsvirksomheter må tåle svært tøffe ord, trakassering og noen også drapstrusler fordi de gjør jobben sin, for eksempel når de utreder hvor det bør være sykehus i en landsdel eller hvor toget bør stoppe. Også politikere utsettes for dette. 40 prosent av våre folkevalgte har opplevd hatefulle ytringer og trusler (Ipsos), og mange velger å håndtere dette ved å la være å ytre seg og unnlate å engasjere seg i bestemte temaer. For egen del vil jeg anta at dette trolig er temaer vi burde hatt levende diskusjoner om i Norge. 

Jeg innrømmer glatt at jeg har latt være å mene noe offentlig, altså at jeg har latt være å ta telefonen, som DNs utsendte sa, nettopp for å unngå all drittslengingen eller karakteristikkene, og særlig når jeg har tenkt at det kan gå ut over barna mine. Også barn kan lese kommentarfelt. Og når jeg er «pirkete med sitatsjekk», eller er «vanskelig å ha med å gjøre», som DNs utsendte advarer mot, så er det jo nettopp for å gjøre det jeg kan for at debatten kan bli korrekt opplyst og for ikke å bli misforstått av de som har lav terskel for å true med kanoner. 

Mitt råd på Omdømmedagen var å basere tilstedeværelsen i media på å være faktabasert, tydelig og konstruktiv, og å velge de sakene du brenner sterkt for. Da blir det enklere å «stå i det». Den opplyste samtalen trenger klare meninger fra folk som har solid kunnskap om hvordan samfunnet kan utvikle seg på en god måte. Den opplyste samtalen trenger imidlertid også at de redaktørstyrte mediene adresserer i klartekst, og i klarere tekst enn i dag, at det er et stort demokratisk problem at ledere med ansvar i særlig offentlig sektor og i politikken får sin egen ytringsfrihet begrenset av frykt.