Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv. 

Av Håkon Haugli, administrerende direktør, Innovasjon Norge, Camilla Tepfers, partner inFuture og Anne-Kari Bratten, administrerende direktør, Arbeidsgiverforeningen Spekter

«Pilotsyke», skjeve gevinstmekanismer og frykt for å bli satt i gapestokken av kontroll- og tilsynsorganer er blant hindrene for innovasjon i en offentlig sektor som nå står overfor en perfekt storm av utfordringer: En aldrende befolkning, økte forventninger til kvalitet og tilgjengelighet, mangel på arbeidskraft, økt kompleksitet i oppgavene og stadig strammere offentlige budsjetter.

Vi må finne nye måter å løse oppgavene på, andre finansieringsløsninger eller prioritere noe ned. Det er godt dokumentert, blant annet i en undersøkelse Opinion har gjort for Spekter, at det ikke er stemning i befolkningen for verken å betale mer skatt, høyere egenandeler, jobbe mer eller å kutte i nivået på velferdstilbudet. Innovasjon blir derfor avgjørende for å sikre høy kvalitet og kapasitet i velferdsstaten.

Likevel: Gapet mellom innovasjonsambisjoner og faktisk gjennomføring er påfallende. Mange ideer stoppes i pilotfasen, nye løsninger videreutvikles ikke, og potensielle gevinster realiseres aldri. Innovasjonen skjer for sakte og i for liten skala.

Tre ting bremser

Innovasjonen i offentlig sektor bremses særlig av disse tre forholdene:

«Pilotsyken»: Et karakteristisk trekk ved offentlig innovasjon er pilotsyken, dvs. at innovasjon stopper i forsøksfasen. Offentlig sektor er god på å starte piloter og teste nye løsninger. Problemet oppstår når pilotene er ferdige. Løsningene blir for sjelden en del av ordinær drift. Prosjektmidlene tar slutt, og organisasjonen faller tilbake til gamle arbeidsformer. Pilotprosjekter finansieres ofte av prosjektmidler, som er lettere tilgjengelige enn midler til skalering. Dette er, for eksempel, et hovedfunn i rapporten om myndighetenes arbeid med sammenhengende digitale tjenester. Riksrevisjonen konkluderer med «ikke tilfredsstillende», og peker på manglende struktur for skalering.

Gevinster på feil sted og feil tidspunkt: En av de grunnleggende utfordringene i offentlig sektor er at kostnader og gevinster ikke oppstår i samme enhet eller tidsperiode. Et direktorat, en kommune eller et sykehus kan selv investere i nye løsninger hvor gevinsten oppstår i andre deler av offentlig sektor, næringslivet, eller flere år frem i tid. Samtidig er investeringskostnaden umiddelbar på eget budsjett. Et eksempel er helseteknologi, som OECD påpeker at kan utløse store forbedringer av helsetjenesten. Likevel, for mange kommuner koster det mer enn det smaker, selv om gevinstene som kommer innbyggere, fastleger og øvrige aktører til gode kan være svært betydelige. Hvorfor ta risiko, bruke tid og penger, og potensielt få kritikk – når gevinstene tilfaller andre?

Frykt for å havne i gapestokken: En annen årsak til lav innovasjonstakt er frykt. Offentlig sektor opererer under et omfattende regime av kontroll, tilsyn og offentlig oppmerksomhet. Det er legitimt og nødvendig – men det gjør også at mange beslutningstakere i offentlig sektor frykter å gjøre feil i anskaffelser, pådra seg kritikk fra Riksrevisjonen, få negativ medieomtale og bli en del av politiske etterspill. I næringslivet er risiko mer akseptert, mens feiling i offentlig sektor blir forsideoppslag og kan få alvorlige personlige konsekvenser. 

Mangler insentiver

Det står ikke på kompetanse, vilje eller engasjement hos ledere og ansatte i offentlig sektor for å få til innovasjon. Offentlige innkjøp er et viktig verktøy, som både brukes godt og mindre godt. Innovasjon Norges ordninger som fremmer innovative offentlige anskaffelser er små, men gir gode effekter. Samtidig har inFuture dokumentert at offentlig sektor har færre incentiver og støtteordninger for å drive innovasjon, sammenlignet med næringslivet. Private bedrifter som ikke tilpasser seg endringer i marked taper lønnsomhet og risikerer konkurs. Dermed blir gevinsten av vellykkede innovasjoner klare. Det gjelder ikke i samme grad for offentlig sektor.

Problemene handler også om hvordan offentlig sektor er kontrollert og finansiert – og om hvilke insentiver som faktisk belønnes. I en rapport fra 2024 gikk Digitaliseringsdirektoratet gjennom samtlige tildelingsbrev og årsrapporter for statlige etater fra 2018 til 2023. Den viste at virksomheter som får insentiver fra overordnet departement, gjennomfører innovasjoner dobbelt så ofte som de som ikke får det. Tre av fire statlige virksomheter oppga også at begrensede ressurser hemmet innovasjon. Barrierene oppleves som stadig sterkere hindre i innovasjonsarbeidet, en trend som er forsterket over år.

Skal offentlig sektor lykkes bedre med innovasjon, kreves det mer enn velvilje. Noen sentrale grep vil være:

  • styrke hvordan vi måler, deler og realiserer gevinster på tvers.
  • få på plass risikoavlastningsordninger til å videreføre vellykkede piloter.
  • at Riksrevisjonen må skille tydeligere mellom forhold som på ingen måte tåler feil, og forhold der det kan aksepteres en viss risiko.

Innovasjon i offentlig sektor handler til syvende og sist om å prioritere langsiktighet fremfor kortsiktighet. Spørsmålet er ikke om offentlig sektor har råd til å satse på innovasjon. Vi har ikke råd til å la være.