Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv lørdag 9. mai.

Å være gjest på årsmiddager er en del av topplederjobben.  Som guide til nye ledere følger mine inntrykk fra siste års evenementer i organisasjonslivet.

De ekstroverte møter ti minutter før minglingen for å møte andre ekstroverte. Vi introverte er der maks ti minutter før bordsetning, og stiller oss da i randsonen for å sjekke mobilen, hvis vi da ikke øyeblikkelig ser noen vi kjenner. De mest rutinerte av oss introverte avtaler å møte hverandre i garderoben, slik at vi kan entre manesjen sammen.

Alle hilser på styreleder/president og administrerende direktør ved ankomst. IKKE stopp for å kommentere Q3-resultatene eller innlegg fra konferansen tidligere på dagen. Da blir det kø. Vi driver minst mulig med klemming, håndtrykk holder. Dette skyldes ikke lærdom fra pandemien, kun frykt for at brunkrem overføres mellom de klemmende.

Heldigvis er det nå slutt med treretters middager. Her har åpenbart organisasjonene hatt felles evaluering om at det er høyrisiko å sette folk sammen i timevis, uten annet selskap enn de på samme bord. En gang ble det nesten håndgemeng mellom to mannlige næringslivsledere i 50-årene ved mitt bord. Det viste seg at han ene hadde tråkket på den andres skibinding så den ble ødelagt under Birkebeinerrennet. Diskusjonen om dette var med vilje eller ikke, førte ikke frem.

Vi er altså nå velsignet med buffet på alle årsmiddager. Her er det rike muligheter for korte og effektive samtaler med mange foran kortreist, økologisk mat fra fjellgård. Norge er et fint land: Plutselig befinner man seg i en passiar med statsministeren eller stortingspresidenten om det er lurt å begynne med varm eller kald mat. En sikker vinner er å spøke med «kanskje vi skal begynne med desserten og makronene i år? He-he.» For øvrig er det en sunn utvikling at mat og vin nå er betydelig mer nøkternt enn for noen tiår siden. Avec er SÅ 2008.

Fra litt «woke» temaer tidligere år (klima, bærekraft, mangfold, KI …) er de faglige temaene på årskonferansene nå mer «Et landskap/en verden/en virkelighet i endring». Sikkerhet, beredskap og frykt for markedskollaps er gjennomgangstemaer. Lurt å lese seg opp på forhånd for å delta i samtalene.

Når vi har hentet mat et par ganger, er det underholdning. Det har de siste årene ofte vært norsk, kvinnelig artist, som ikke har etternavn, kun fornavn, dette med to stavelser. Her er det viktig at de ikke er så populære at det kan oppstå hvisking om hvor stort honoraret er, for ingen vil komme på forsidene av avisene med overskriften «Brukte x antall titusen for tre sanger på årsmiddag med eliten». På middager i fagbevegelsen er det vanlig at artisten forteller at hen selv har en far som var medlem av Jern og Metall.

Årets middager har hatt betydelig heving av underholdningsverdien. Det gjorde inntrykk da Sagene janitsjar marsjerte inn under en festmiddag på Sundvolden. Jeg ler ennå av Mannskoret som sang «Why does it hurt when I pee?» på Folketrygdfondets middag – der 80 prosent var dresskledde mannlige næringslivledere i 60-årene. De lo ikke.

Jeg røper vel heller ikke noe som ikke har stått i avisene når jeg nevner uutslettelige inntrykk fra NHO-middagen med Lisa på scenen - da flere vanligvis sindige politikere og ledere hadde bundet hvite servietter rundt hodet mens de sang med, og til min overraskelse også TIL hverandre, om «Gimme gimme gimme a man after midnight». Sterkt.

Deretter kommer takk for maten-talen. Disse viser taleren fra en ny og annerledes side, og er alltid morsomme. Her er Jonas Gahr Støre i en særklasse.

Etterpå oppløses disse middagene øyeblikkelig, innøvd og sømløst, og det eneste som gjenstår for oss introverte, er køen i garderoben der vi skal snakke litt til med folk vi ikke kjenner. Her hilser jeg tilbake til han som ved en middag i år skumpet borti meg, beklaget og uttrykte håp om at jeg ikke ville trekke han frem i denne spalten som typisk mann i femtiårene på næringslivsmiddag.

Uansett er refleksjonen på vei hjem at kvelden ble mye hyggeligere enn jeg trodde på forhånd. Norge altså.