Da partene i industrien, Fellesforbundet og NHOs landsforening Norsk Industri, selve frontfagspartene, kom frem til en så høy ramme som 4,4 prosent i år, var det en langt høyere ramme enn de fleste av oss som driver med lønnsoppgjør hadde trodd på forhånd. Det er selvsagt bra det går godt i norsk industri. Det er vi alle tjent med. 

Det er også selvsagt at de ansatte i eksportindustrien skal få sin del av verdiskapningen gjennom lønnsoppgjørene, selv om mye av den økte verdiskapningen skyldes svak kronekurs. 

Det går imidlertid ikke like godt i resten av nærings- og arbeidslivet. 

Når forbundene i LO og de andre hovedorganisasjonene i år presser gjennom lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør på 4,4 prosent uten å ta hensyn til økonomien eller fremtidsutsiktene hos de ulike Spektervirksomhetene, er det verken i tråd med den norske modellen for lønnsdannelse eller med respekt for at lønnsevnen er ulik sektorene imellom.  

Bevilgnings- og tilskuddsfinansierte virksomheter har ingen sted å sende regningen

At det går bra i eksportindustrien som følge av svak krone, og at de dermed får bedre betalt for produktene, og har rom for å gi et godt lønnsoppgjør for de ansatte, betyr jo ikke uten videre at hele resten av arbeidslivet har rom for samme lønnsvekst. At årets oppgjør har utviklet seg slik at det nærmest er umulig å komme både under, og for så vidt også over, frontfagsnormen på 4,4 prosent, er ikke i tråd med det grunnleggende tankesettet bak frontfagsmodellen. 

Lønnsveksten skal være mest lik over tid, ikke år for år. Det kommer til å bære galt av sted om vi skal fortsette på denne måten. Tilsvarende er det selvsagt innenfor modellen å gå utover rammen fra frontfaget i enkeltoppgjør eller enkeltår dersom det er hensyn som tilsier det. 

Lønnsoppgjør på 4,4 prosent er 0,4 prosentpoeng høyere enn det som lå til grunn i statsbudsjettet, og som offentlig sektor og tilskuddsfinansierte virksomheter har fått sine budsjetter etter. I de fleste Spektervirksomhetene er det tilstått lønnstillegg innenfor normen fra frontfaget. Differansen mellom 4 prosent og 4,4 prosent må dekkes innenfor ordinære budsjetter. Det er ingen sted å sende regningen, og ingen priser på tjenester og produkter som kan skrus opp. 

Også i offentlig sektor må man sette tæring etter næring, det vil si omstille, for å komme i mål budsjettmessig. 

Revidert nasjonalbudsjett ga ingen ekstra penger til for eksempel sykehusene eller kultursektoren, og omstillingene må forseres. Da er det helt avgjørende at politikerne også kommuniserer at dette faktisk betyr omstilling, og gir lederne armslag og virkemidler til å drive omstillingsarbeid i nært samarbeid med tillitsvalgte og ansatte. På Stortinget i vår har vi dessverre sett flere eksempler på at helt nødvendige tiltak for omstilling blir foreslått reversert.

Det er alle vi som forhandler etter frontfaget som er «frontfagsMODELLEN»

LO har også i år lagt til grunn at andre elementer enn den økonomiske normen skal implementeres i etterfølgende oppgjør. I år dreier dette seg om såkalt forskuttering av sykepenger, som egentlig langt på vei er et krav om ikke bare forskuttering, men om at arbeidsgiver skal garantere for sykepenger når NAV bruker lang tid eller ikke godkjenner en sykemelding. 

Bare i Spekter har medlemsvirkssomhetene mange hundre millioner kroner til gode hos NAV. En svært stor del av disse utleggene er mer eller mindre å betrakte som uerholdelige fordringer, som det heter. Altså fordringer som aldri vil kunne inndrives.   

En stor del av den økonomiske rammen i frontfaget ble også brukt på relativt store generelle kronetillegg. I de fleste etterfølgende oppgjør har LO krevd det samme kronetillegget. Da blir det mindre rom for lokale tilpasninger avhengig av den enkelte bransjes eller bedrifts lønnsevne. 

Det ene offentlige utvalget etter det andre har lagt til grunn at det kun er den økonomiske rammen fra frontfaget som skal være normdannende for etterfølgende oppgjør. Dette er da også lojalt fulgt opp år etter år. At LO og YS i år har krevd, og til og med streiket for, at også andre elementer fra oppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk Industri skal følges opp i etterfølgende oppgjør, er misbruk av den tilliten frontfagspartene har fått i Norge. Dette kan ikke fortsette om vi ønsker arbeidsfred i Norge, og hvis oppslutningen om frontfagsmodellen skal vedvare.  

Norsk Industri og Fellesforbundet er frontfag. Det er vi som kommer etterpå som etterfølgende oppgjør som er «frontfagsmodellen». Lønnsoppgjøret 2026 ble ikke et rolig oppgjør. Mye står på spill om tilliten til frontfaget forvitrer. Dette krever en grundig evaluering i trepartssamarbeidet.

I mellomtiden ønsker jeg alle en riktig god sommer. En særlig hilsen til alle i Spekters medlemsvirksomheter som går på vakt – bokstavelig hver time på døgnet alle ukens dager, også midt på sommeren.