Åk själv, gubbjävel!
Ledelse

– Åk själv, gubbjävel, snerret langrennsløperen Thomas Wassberg til en journalist som lurte på hvorfor Wassberg ikke klarte å vinne femmila. «Gjør det sjæl! Se hvor lett det er!», kan vi ledelsespraktikere også ha lyst til å snerre til ledelsesspaltister og –magasiner som gir råd på trygg avstand fra hverdagsledelsens utfordringer, skriver Anne-Kari Bratten.
Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør, Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv 22. februar 2025 (Teksten er også gjengitt under).
Åk själv, gubbjävel, snerret langrennsløperen Thomas Wassberg til en journalist som lurte på hvorfor Wassberg ikke klarte å vinne femmila. «Gjør det sjæl! Se hvor lett det er!», kan vi ledelsespraktikere også ha lyst til å snerre til ledelsesspaltister og –magasiner som gir råd på trygg avstand fra hverdagsledelsens utfordringer.
I «Ledernytt» i februar står det for eksempel at de ansattes preferanser har endret seg, så rådet er å «definere lidenskap på nytt» og deretter «tilpasse arbeidsplassen for å støtte ulike behov og situasjoner». Ja, vi vet vi må tilpasse ledelse etter den enkelte ansattes behov, men «definere lidenskapen»? Ledernytt fortsetter med kjærlighetsspråk, og slår fast at vi må «lede fra hjertet», som er «å være til stede med de man leder og vise genuin interesse for dem». Jaså. Mange vil oppfatte en leder som er mye «til stede for dem» som uttrykk for manglende tillit. "Autentisk” ledelse var en gjenganger i ledelsesdiskusjoner i 2024, men synes nå å være en avdempet trend.
Kanskje demonstrerte enkelte ledere i overkant mye autentisitet, noe som ikke falt heldig ut i norsk ledelseskontekst. Mulig hadde de lest i Ledernytt at for å synkronisere med kolleger, bør du bli kjent med “de fem kjærlighetsspråkene”. Siden “fysisk berøring” inngår i dette språket, vil jeg advare mot bokstavelig tolkning.
I år lurer noen på om det er utafor «tillitsbasert» å be medarbeiderne selv gjennomgå saken før du får den, eller om det skal være greit at Chat GPT gjør jobben. For egen del føler jeg meg som en AI-generert gammel hurpe når jeg er litt restriktiv her, og jeg tror ikke løsningen er å definere lidenskapen på nytt. En annen trend er at mange seniorer ønsker hjemmekontor «for ikke å bli forstyrret», og mener din rolle som leder er å være sparringspartner for dem kun når de står fast.
Sier du til disse at du ønsker å lede fra hjertet og være til stede med dem 24/7, ser de på deg som om du har mista det helt. Mange juniorer sliter på sin side fordi de vil sparre med mer erfarne kolleger, som altså er på hjemmekontor eller sitter med øreklokker i et hjørne for nettopp å ikke bli forstyrret av sist ankomne kollega. Noen liker løpende tilbakemeldinger, mens andre oppfatter seg selv som ferdig både orientert og reorientert her livet, og har t-skjorte med påskriften «Je suis myself». Folk er forskjellige, og det er klart ledelse må tilpasses.
I DN og andre medier har professor Tom Karp sagt at «lederisme», har infisert arbeidslivet. Ifølge Karp er «lederisme» en oppblåst forventning om hvor viktige ledere er ogen overdreven positiv holdning til ledelse som ideologi som igjen har fostret det han kaller et Frankensteins monster. I Khrono 25.01.25 sier han og Trond Blindheim at ledere må «slippe opp stramme styringsgrep og kontrollmekanismer». Men norsk lederskap er virkelig ikke en slags konspirasjon der maktsyke mennesker har gått sammen for å plage vanlige folk med styring og rapporter. Mengden myndighetspålagte krav til rapportering og dokumentasjon er nemlig «all time high». Ledernes handlingsrom er tilsvarende «all time low».
Menon Economics sier i en ny rapport at rapportering nå øker mer enn produksjon. Nesten halvparten av norske arbeidstakere mener det utføres «bullshit-jobber» på arbeidsplassen, altså oppgaver av liten verdi, ofte rapportering og dokumentasjon. Jeg antar dette er det Karp og Blindheim kaller «stramme styringsgrep».
Hele 84% mener at lederne burde gjøre noe med dette. Ledere får altså kritikk fra ansatte om at de ikke gjør noe med forhold de faktisk ikke kan gjøre noe med. Rapporteringsomfanget svekker dermed både produktivitet og lederlegitimitet. Dette er en av de aller største ledelsesutfordringene i vår tid. Hvem skal orke å ta lederansvar hvis ledelse er å bruke store deler av tiden til å sørge for at medarbeiderne fyller ut rapporter som verken du selv eller de du leder ser at blir brukt eller er nyttig, og du i tillegg blir kritisert for ikke å gjøre noe med det.
Så åk själv, og se hvor lett det er.