I Norge har vi små lønnsforskjeller, stor sosial mobilitet, brede offentlige velferdsordninger og generelt et velfungerende arbeidsliv. Det er i stor grad et resultat av et nært og tillitsfullt samarbeid mellom staten og de ulike organisasjonene i arbeidslivet, altså den norske samarbeidsmodellen. Det har gitt høy sysselsetting, høy produktivitet, omstillingsevne, god økonomisk vekst og et lavt konfliktnivå. Den norske modellen har vært og er noe andre land misunner oss.  

I Perspektivmeldingen fra 2025 beskriver regjeringen kamp om arbeidskraften, behovet for omstilling, opprettholdelse av små forskjeller og stabil tilgang til velferdstjenester som de viktigste utfordringene Norge står overfor. Trepartssamarbeidet bidrar til å løse alle disse. Utfordringsbildet gjør at den norske modellen aldri kan være en modell for konservering, det er derimot en modell som har bidratt til å gjøre omstilling mulig. Den norske modellen er rett og slett en helt sentral del av grunnlaget for det samfunnet vi har i dag.  

Feil prioritering 

Nylig foreslo KrFU å fjerne 1. mai som offentlig høytidsdag, og viser til behov for prioritering og mulige besparelser som begrunnelse. Dette er et dårlig forslag fra KrFU. Det er bedre at politikken konsentrerer seg om andre tiltak for å øke arbeidstilbudet enn å fjerne denne høytidsdagen og fridagen for de fleste. 1. mai handler ikke først og fremst om enkeltsaker. Den handler om det som bærer arbeidslivet over tid: organisering, samarbeid og ansvarlige parter. Om ikke fagforeningene og arbeidsgiverforeningene har mange medlemmer og organiserer bredt, er vi ikke interessante for Regjeringen og myndighetene, og mulighetene til både å påvirke og få til kompromisser svekkes sterkt.   

Du ser kanskje ikke mange arbeidsgiverforeninger blant de marsjerende i gatene denne dagen, men det betyr ikke at ikke dagen er viktig for alle som nyter godt av slik det norske arbeidslivet er bygd opp og fungerer.  

Så kan ikke dette tas for gitt. Modellen står nemlig overfor noen utfordringer. En stadig mindre andel av både arbeidstakere og arbeidsgivere ser seg tjent med å være organisert. I Fagforbundets eget ungdomsbarometer fra 2025 svarer halvparten av unge i jobb at de ikke er medlem i en fagforening, og en økende andel av dem igjen sier at de heller ikke er interessert. Blant arbeidsgiverne vet vi at enkelte virksomheter frykter kostnader knyttet til AFP og lite fleksible tariffavtaler som følger med medlemskap i en arbeidsgiverorganisasjon, eller av andre grunner ikke ser nytten av å delta i det organiserte arbeidslivet. 

Vanskeligere å jobbe frem sosiale reformer 

For den enkelte arbeidstaker eller virksomhet som står utenfor det organiserte arbeidslivet kan begrunnelsen være god nok. Vi har – og skal ha – organisasjonsfrihet i Norge. Men når andelen i det uorganiserte arbeidslivet blir for høy, svekkes også mye av det som kjennetegner det norske samfunnet i dag. Det blir vanskeligere å jobbe frem store, sosiale reformer. Kampen mot sosial dumping blir mer krevende. Fordelingen av våre knappe arbeidskraftsressurser blir mindre koordinert og mer preget av en alles lønnskamp mot alle. 

Den norske modellen kan ikke vedtas. Den er muliggjort av ansvarlige parter som sitter rundt samme bord og som sammen representerer størstedelen av det norske arbeidslivet. Derfor må modellen også videreutvikles, både av oss som har vært en del av den hele livet, og av de som nå tar sine første skritt inn i arbeidslivet. 

Tar modellen for gitt 

En av den norske modellens største utfordringer er likevel at vi tar den for gitt. Vi tar for gitt at vi har et organisert arbeidsliv, en ansvarlig økonomisk politikk, og offentlige, universelle velferdsordninger. Dersom brede sosiale reformer skal vedtas av politikere alene, uten en konstruktiv dialog med partene i arbeidslivet, vet vi fra andre land at det er duket for et høyere konfliktnivå enn vi har i Norge i dag. Det har samarbeidet vårt i hovedsak klart å unngå. 

Å forsvare 1. mai handler derfor ikke bare om tradisjon eller en såkalt klassekamp. Det handler om å forsvare modellen som gjør norsk arbeidsliv mulig, og det som sikrer Norge konkurransekraft og bærekraft.  Det er faktisk mange tiår siden vi har trengt det mer enn i dag.  

Anne-Kari Bratten
administrerende direktør i Spekter